Den prestisjetunge Piolet d´or-prisen til årets beste alpinprestasjon ble delt ut fredag kveld til to klatrelag:
- South East Face of Mount Logan (5959m), Canada : Yasushi Okada and Katsutaka Yokoyama (Japan)
- Big walls, Greenland : Sean Villanueva, Nicolas and Olivier Favressse (Belgium) and Ben Ditto (USA), skipper Bob Shepton (UK)
Dermed ble det ingen pris til Årtun og Colin Haley, som var en av de få nominerte for sin bestigning av førstebestigningen av monsterruta Dracula i Alaska ifjor sommer.
Her er omtalen min av nominasjonen
lørdag 16. april 2011
torsdag 14. april 2011
Noen superharde bestigninger, norske og svenske, før påsken
Supersvensken Petter Restorp skriver på sin blogg at han har flashet No Way Jose. Det er en av de hardeste kilerutene i Indian Creek-området, og kanskje en av de hardeste flashene på naturlige sikringer. Ruten er gradert 5.13c, norsk grad 9-/9. Den har også blitt omtalt som en av verdens hardeste kileruter etter førstebestigningen og en grad på 9/9+, men tror den fikk en litt mer nøktern gradering etter t Alex Honnold onsightet den.
Her er en video av Honnolds imponerende onsight
Bestigningen bekrefter ikke bare at Petter er en supersvenske på naturlige sikringer, den løfter ham opp på et nytt internasjonalt nivå så vidt jeg kan forstå. Det er få som har gått så harde ruter på naturlige sikringer på første forsøk. Han har tidligere markert seg blant annet med den første naturlig sikrede ruten på grad 9 i Norden med Kärlek på Buråsen, flere harde bestigninger i Indian Creek, diverse 9- og 9-/9 i Sverige, og fribestigning av El Capitan i Yosemite sammen med Stefan Wulf.
Når han ikke er brannmann i Gøteborg så driver han også sammen med Hanna Mellin Klättertorpet, den beste campingplassen for klatrere i Bohuslän, som ligger på gården deres mellom Häller og Galgberget - for de som er kjent. Jeg tror det åpner til påsken, hvis jeg ikke husker helt feil.
Stian Christophersen er den andre som har klatret en hard sportsrute i Norge i år med 2. bestigningen av Ouish! på Hvarnes. Den har grad 8b+ (norsk 9/9+), og ble gått av Leif Henning Broch Johnsen. Stian gikk ifjor høst en 8c-førstebestigning på den samme veggen, Shantaram. Og er ifølge sin oppdatering på Facebook klar til å oppleve resten av veggen. Ouish slutter i veggen, og det er flere harde muligheter på denne monsterveggen på 40 overhengende metre langs Numedalslågen i Vestfold. De våryre klatrerne i Bergen, som ikke har vært plaget av metervis med snø, har forlengst klatret hardt. Jarle Kalland gikk samme grad i mars.
To 8c-bestigninger er mer eller mindre varslet i går.
Lars Ole Gudvang gikk denne uken andre del av en ny superrute på Kvam i Sogndal. På bloggen til teambratt.no skriver han om en forlengelse som han har gått og gradert 8b, det vil si grad 9. Første del av ruten er en 8a+ som han gikk i fjor. Da gjenstår samlebestigningen, som han tror blir "noe av det hardeste jeg har gått". Gudvang klatret en rute grad 8c ifjor på Kvam med Fraulein.
Den første 8c i Norge var Robert Caspersens "Fryktelig i tvil" på Planet Ø i Hunnedalen i 1998. Den er ikke repetert, men Magnus Midtbø skriver på sin blogg onsdag at han har lyst til å prøve den etter nordisk i Stavanger om noen uker. Sjelden et repetisjonsforsøk varsles så tydelig, men Magnus har "power to waste", så det kan bli spennende.
Da er det bare å ønske alle en god påske.
Her er en video av Honnolds imponerende onsight
Bestigningen bekrefter ikke bare at Petter er en supersvenske på naturlige sikringer, den løfter ham opp på et nytt internasjonalt nivå så vidt jeg kan forstå. Det er få som har gått så harde ruter på naturlige sikringer på første forsøk. Han har tidligere markert seg blant annet med den første naturlig sikrede ruten på grad 9 i Norden med Kärlek på Buråsen, flere harde bestigninger i Indian Creek, diverse 9- og 9-/9 i Sverige, og fribestigning av El Capitan i Yosemite sammen med Stefan Wulf.
Når han ikke er brannmann i Gøteborg så driver han også sammen med Hanna Mellin Klättertorpet, den beste campingplassen for klatrere i Bohuslän, som ligger på gården deres mellom Häller og Galgberget - for de som er kjent. Jeg tror det åpner til påsken, hvis jeg ikke husker helt feil.
Stian Christophersen er den andre som har klatret en hard sportsrute i Norge i år med 2. bestigningen av Ouish! på Hvarnes. Den har grad 8b+ (norsk 9/9+), og ble gått av Leif Henning Broch Johnsen. Stian gikk ifjor høst en 8c-førstebestigning på den samme veggen, Shantaram. Og er ifølge sin oppdatering på Facebook klar til å oppleve resten av veggen. Ouish slutter i veggen, og det er flere harde muligheter på denne monsterveggen på 40 overhengende metre langs Numedalslågen i Vestfold. De våryre klatrerne i Bergen, som ikke har vært plaget av metervis med snø, har forlengst klatret hardt. Jarle Kalland gikk samme grad i mars.
To 8c-bestigninger er mer eller mindre varslet i går.
Lars Ole Gudvang gikk denne uken andre del av en ny superrute på Kvam i Sogndal. På bloggen til teambratt.no skriver han om en forlengelse som han har gått og gradert 8b, det vil si grad 9. Første del av ruten er en 8a+ som han gikk i fjor. Da gjenstår samlebestigningen, som han tror blir "noe av det hardeste jeg har gått". Gudvang klatret en rute grad 8c ifjor på Kvam med Fraulein.
Den første 8c i Norge var Robert Caspersens "Fryktelig i tvil" på Planet Ø i Hunnedalen i 1998. Den er ikke repetert, men Magnus Midtbø skriver på sin blogg onsdag at han har lyst til å prøve den etter nordisk i Stavanger om noen uker. Sjelden et repetisjonsforsøk varsles så tydelig, men Magnus har "power to waste", så det kan bli spennende.
Da er det bare å ønske alle en god påske.
Video av isklatring på europas høyeste foss, med dramatisk beinbrudd
Ble tipset av Kjetil Grimsæth på denne videoen:
Den er av latvierne Karlis Bardelis and Martins Gulbis som prøvde Vinnufossen i Sunndalen. Det er kjent som Europas høyeste foss. Karlis brakk ankelen i et fall og lagde denne videon om turen. Ifølge Kjetil er dette to gira karer som klatrer hardt, sover i bilen i minus 30 og tar med telt opp i fossen.
De to gutta har også gått det som sannsynligvis er en ny rute på Nordkapp, rett opp til Nordkapp-platået med litt over 300 meters høyde og en taulengde grad , og "mye bevegelig stein" som det står i rapporten til det latviske klatreforbundet.
Den er av latvierne Karlis Bardelis and Martins Gulbis som prøvde Vinnufossen i Sunndalen. Det er kjent som Europas høyeste foss. Karlis brakk ankelen i et fall og lagde denne videon om turen. Ifølge Kjetil er dette to gira karer som klatrer hardt, sover i bilen i minus 30 og tar med telt opp i fossen.
De to gutta har også gått det som sannsynligvis er en ny rute på Nordkapp, rett opp til Nordkapp-platået med litt over 300 meters høyde og en taulengde grad , og "mye bevegelig stein" som det står i rapporten til det latviske klatreforbundet.
onsdag 13. april 2011
Påsken lover bra for Bohuslen
Det ser ut til å bli en bra påske for oss som skal til Bohuslän.
Her er en guide jeg lagde i fjor for å få en bra klatretur i Bohuslän.
Da lagde jeg også en oppskrift for å klatre med barn i Bohus.
Ellers har jeg en gjestehytte som kan leies ut til familier og personer som ønsker et barnevennlig, varmt og godt sted å overnatte med kjøkken og bad osv. Bare ta kontakt hvis det er aktuelt, enten det gjelder påska, helgene framover, eller juni og august. Send epost til geir.arne.bore@dt.no
Sånn, det var reklamen.
Da gjelder det bare å bli kvitt litt smerte i en vond finger.
tirsdag 12. april 2011
Vinterens andre tur opp Eiger for Nils Nielsen
Nils Nielsen og den kjente amerikanske alpinisten Colin Haley ser ut til å ha hatt en fantastisk periode i alpene, som endte med vinterens andre tur opp Eiger nordvegg for Nielsen. Det ble en kjapp tur på litt over syv timer.
Før det hadde de klatret nordveggen på Les Courtes og nordveggen på Les Droites og noen andre turer.
Dette skjedde vel etter en guidet tur for Nielsen på Haute route, så det er noen som er i god form.
Her er en fin beskrivelse på bloggen til Nielsen
Her er hele beskrivelsen på bloggen til Haley.
Her er bloggposten om den første turen opp Eiger.
Før det hadde de klatret nordveggen på Les Courtes og nordveggen på Les Droites og noen andre turer.
Dette skjedde vel etter en guidet tur for Nielsen på Haute route, så det er noen som er i god form.
Her er en fin beskrivelse på bloggen til Nielsen
Her er hele beskrivelsen på bloggen til Haley.
Her er bloggposten om den første turen opp Eiger.
Campus - nå også med retningslinjer for klatrere som vil bli fingersterke
Campus-brett er en av de mer ekstreme treningsformene for fingerstyrke, men også en av de lettere å skade seg på. Kort forklart er det et brett med mer eller mindre tynne lister som man kaster seg oppover med hendene. Wikipedia har faktisk en forklaring. Det kan være armgang eller doble kast opp og ned. Nå har det britiske klatreforbundet laget retningslinjer for campus-bruk for de over og under 18 år.
De advarer unge i vekstfasen mot å bruke campus uten støtte av beina. Hmmm. Må huske på å si fra til tiåringen.
De er ikke alene om det. Dave MacLeod skriver i sin interessante treningsbok at campus-brett nesten alltid skader teknikken, så han anbefaler heller bare et fingerbrett for å trene styrke hvis man ikke har bra tilgang på buldring inne og ute, siden det nesten alltid er bedre. Det virker ihvertfall meningsløst å bruke tid og krefter og skader på campusbrett før man er godt oppe på åttertallet.
Det høres egentlig smart ut, så får det heller være at det har vært et greit tilskudd for enkelte av oss som ikke har så lett tilgang på klatrevegg, men som har en bakside av en kjellertrapp med noen fine tynne lister som frister til litt armgang i mangel av bedre alternativ.
Jeg slenger på en liten kommers-beskrivelse av campus også fra Moon Climbing, siden de har gjort en OK jobb med å presentere temaet og treningsmulighetene det gir.
Her er også en video fra et par år siden av Rich Simpson som trener på Campus før han går i gang med Action Directe, som er den samme ruten som Wolfgang Gullich utviklet dette treningsapparatet for å trene til førstebestigningen av - og deretter omkomme i en trafikkulykke. Videoen er laget før det startet et salig leven om Simpson hadde gått alle rutene han påstod, en av det siste årets klatrekontroverser.Videoen viser ihvertfall at han er sterk nok og vel så det.
De advarer unge i vekstfasen mot å bruke campus uten støtte av beina. Hmmm. Må huske på å si fra til tiåringen.
De er ikke alene om det. Dave MacLeod skriver i sin interessante treningsbok at campus-brett nesten alltid skader teknikken, så han anbefaler heller bare et fingerbrett for å trene styrke hvis man ikke har bra tilgang på buldring inne og ute, siden det nesten alltid er bedre. Det virker ihvertfall meningsløst å bruke tid og krefter og skader på campusbrett før man er godt oppe på åttertallet.
Det høres egentlig smart ut, så får det heller være at det har vært et greit tilskudd for enkelte av oss som ikke har så lett tilgang på klatrevegg, men som har en bakside av en kjellertrapp med noen fine tynne lister som frister til litt armgang i mangel av bedre alternativ.
Jeg slenger på en liten kommers-beskrivelse av campus også fra Moon Climbing, siden de har gjort en OK jobb med å presentere temaet og treningsmulighetene det gir.
Her er også en video fra et par år siden av Rich Simpson som trener på Campus før han går i gang med Action Directe, som er den samme ruten som Wolfgang Gullich utviklet dette treningsapparatet for å trene til førstebestigningen av - og deretter omkomme i en trafikkulykke. Videoen er laget før det startet et salig leven om Simpson hadde gått alle rutene han påstod, en av det siste årets klatrekontroverser.Videoen viser ihvertfall at han er sterk nok og vel så det.
onsdag 6. april 2011
Den rette mixen, en instruktiv isklatre-video fra Canada. Og tre klatreveggsniketips
På en rolig onsdag uten noen norske eller bohuslenske nyheter som jeg vet om får jeg heller gjøre et unntak å vise til en canadisk video som viser hvordan mix-klatring kan støtes på en bra måte. Det er selvsagt dårlig timing med tanke på våren som har vært i dag, men det er verd et par minutter.
Will Gadd bruker dette som et eksempel på riktig støting og som et motstykke til den stakkars filmen han slaktet sist måned.
Og når jeg først er på instruksjonsvideoer, så kom denne i dag på hvordan komme seg gratis inn på klatrevegger, laget v den irske (?) klatreskribenthumoristen Niall Grimmes. Høyst foraktelig selvsagt, siden det stort sett er ganske dårlig butikk å betjene klatrere som syns de er så utrolig spesielle at alltid mener de har krav på å slippe billig unna.
Jeg prøver å ha dette som en ren norsk/norsk-svensk nyhetsblogg, men jeg gjør litt unntak for trenings- og instruksjonsblogger og videoer som det ikke er så mange som bryr seg om. For video av Adam Ondra som sighter en hinsides vanskelig rute, så er det bare å gå til en av de 200 nettstedene som driver med slik.
Will Gadd bruker dette som et eksempel på riktig støting og som et motstykke til den stakkars filmen han slaktet sist måned.
Og når jeg først er på instruksjonsvideoer, så kom denne i dag på hvordan komme seg gratis inn på klatrevegger, laget v den irske (?) klatreskribenthumoristen Niall Grimmes. Høyst foraktelig selvsagt, siden det stort sett er ganske dårlig butikk å betjene klatrere som syns de er så utrolig spesielle at alltid mener de har krav på å slippe billig unna.
Jeg prøver å ha dette som en ren norsk/norsk-svensk nyhetsblogg, men jeg gjør litt unntak for trenings- og instruksjonsblogger og videoer som det ikke er så mange som bryr seg om. For video av Adam Ondra som sighter en hinsides vanskelig rute, så er det bare å gå til en av de 200 nettstedene som driver med slik.
tirsdag 5. april 2011
Det er linjer. Og så er det LINJER. Audun Bratrud har klatret Partage
Jeg starter med en tullegåte: Hva er likheten mellom Audun Bratrud og Dav id Graham, Jacky Godoffe, Marc Le Ménestrel, Nalle Hukkatavail, David Robertsen og andre store buldrenavn. De tilhører alle den relativt lille forsamling som har gått Partage i Fontainebleau.
Med en grad på 8A+ er det i seg selv mildt imponerende. Men som jeg blogget sist Audun gikk den graden i Font for et par uker siden, så er det forskjell på å gjøre det der og andre steder. Og det er en forskjell på Partage og de fleste andre buldre når det gjelder å stå fram som en flott linje. Derfor omtaler de fleste av bestigerne den også som "en av de beste", "den flotteste linja" osv.
Sjekk selv på denne guideomtalen, med bilder, video og registrerte bestigninger.
Svenske Carl-Ola Boström har også gått bulderen.
Med en grad på 8A+ er det i seg selv mildt imponerende. Men som jeg blogget sist Audun gikk den graden i Font for et par uker siden, så er det forskjell på å gjøre det der og andre steder. Og det er en forskjell på Partage og de fleste andre buldre når det gjelder å stå fram som en flott linje. Derfor omtaler de fleste av bestigerne den også som "en av de beste", "den flotteste linja" osv.
Sjekk selv på denne guideomtalen, med bilder, video og registrerte bestigninger.
Svenske Carl-Ola Boström har også gått bulderen.
Trailer til ny norsk buldrefilm fra Østlandet
Shitty-production har laget en forfilm til noe som ser ut som en buldrefilm fra Østlandet. Navnet ser ut til å bli Østers. Den har ligget ute en stund, men jeg har ikke sett den før nå. Ser litt preget ut av Østfold-klatrere som Lois Sæther, som har omtalt traileren på sin blogg, og innflytterøstfolding Bjørn Sætnan - for å ta to av de litt kjente navnene.
Her er hele "crewet" på en litt uferdig hjemmeside for filmen
For et år siden komm det en fin Fontainebleau-video fra samme hold.
Her er hele "crewet" på en litt uferdig hjemmeside for filmen
For et år siden komm det en fin Fontainebleau-video fra samme hold.
mandag 4. april 2011
260 års klatreerfaring samlet til en liten sikringsstund
Det er overraskende få klatrere som slutter med det. Den beste påminnelsen på det fikk jeg en tidlig formiddag i helga da jeg hadde med tre barn som ønsket å dra å klatre (samt turne, spise gotteri og leke) på Klatreverket i Oslo. Vi var to grupper der så tidlig. Det var foreldre, som meg som sikret treåringen, seksåringen og tiåringen. Det er blitt mange slike barne klatrere.
Den andre gruppen som var der var de med den mest solide erfaringen. Plutselig begynte jeg å regne på hvor mye klatreerfaraing som var samlet i et lite hjørne på en klatrevegg i Oslo.
Det var Ralph Høibakk, som vel satte sitt første buemerke i norsk klatrehistorie med Trollryggen i 1958 eller noe lignende, sål la oss si han har minimum 55 års klatreerfaring. Siden preget han Klatre-Norge i et par tiår, og var også med i det først norske laget på Mount Everest i 1985, og har også vært med på førstebestigning i Himalaya ti år etter.
Det var Odd Eliassen, som vel kanskje startet noen få år etter, og som var først opp Trollveggen i 1965, som har gått haugevis med andre ruter, vært på den internsjonale Everest-ekspedisjonen tidlig på 70-tallet, og også var på Everest i 85, samt en million turer på Kilimanjaro osv. ca. 50 år.
Bo Nyborg Andersen har vel også rundt 40 års klatreerfaring, inkludert mange krevende vinterturer i den legendariske perioden på starten av 80-tallet, var den første anarkist som ledet Tindekluben, var grei og tok med meg som helt fersk 15 åring for kjempelengesiden, og nå er en av de fremste romekspertene.
Jappe Pålsgård var der også selvsagt, med barn, og vel også 40 års erfaring - inkludert mange hårete ruter i Bohus de siste årene.
Jeg var en slags ungsau med bare 29 års erfaring, og Arne Larsen og Ulrika Tiegs var jo nesten bare nybegynnere med 25 års erfaring hver omtrent.
Tilsammen var vi en drøy håndfull der i et hjørne med tilsammen omtrent 260 års klatreerfaring. Tilbake i tid er det på 1750-tallet. Det er lenge siden.
Selvsagt hadde erfaringsgrunnlaget vært mye større på NTKs generalforsamling noen uker tidligere, eller hvis Ben Campell-Kelly, Ben Johnsen eller noen av de andre aktive superveteranene tilfeldigvis også hadde vært her denne morgenen. Men jeg syns nå det var litt imponerende uansett.
Og så var det en haug med småbarn. Et bra spenn i tid og erfaring samlet på den samme veggen.
Den andre gruppen som var der var de med den mest solide erfaringen. Plutselig begynte jeg å regne på hvor mye klatreerfaraing som var samlet i et lite hjørne på en klatrevegg i Oslo.
Det var Ralph Høibakk, som vel satte sitt første buemerke i norsk klatrehistorie med Trollryggen i 1958 eller noe lignende, sål la oss si han har minimum 55 års klatreerfaring. Siden preget han Klatre-Norge i et par tiår, og var også med i det først norske laget på Mount Everest i 1985, og har også vært med på førstebestigning i Himalaya ti år etter.
Det var Odd Eliassen, som vel kanskje startet noen få år etter, og som var først opp Trollveggen i 1965, som har gått haugevis med andre ruter, vært på den internsjonale Everest-ekspedisjonen tidlig på 70-tallet, og også var på Everest i 85, samt en million turer på Kilimanjaro osv. ca. 50 år.
Bo Nyborg Andersen har vel også rundt 40 års klatreerfaring, inkludert mange krevende vinterturer i den legendariske perioden på starten av 80-tallet, var den første anarkist som ledet Tindekluben, var grei og tok med meg som helt fersk 15 åring for kjempelengesiden, og nå er en av de fremste romekspertene.
Jappe Pålsgård var der også selvsagt, med barn, og vel også 40 års erfaring - inkludert mange hårete ruter i Bohus de siste årene.
Jeg var en slags ungsau med bare 29 års erfaring, og Arne Larsen og Ulrika Tiegs var jo nesten bare nybegynnere med 25 års erfaring hver omtrent.
Tilsammen var vi en drøy håndfull der i et hjørne med tilsammen omtrent 260 års klatreerfaring. Tilbake i tid er det på 1750-tallet. Det er lenge siden.
Selvsagt hadde erfaringsgrunnlaget vært mye større på NTKs generalforsamling noen uker tidligere, eller hvis Ben Campell-Kelly, Ben Johnsen eller noen av de andre aktive superveteranene tilfeldigvis også hadde vært her denne morgenen. Men jeg syns nå det var litt imponerende uansett.
Og så var det en haug med småbarn. Et bra spenn i tid og erfaring samlet på den samme veggen.
søndag 3. april 2011
Og Magnus Midtbø vinner det åpne amerikanske mesterskapet
Han ledet etter kvalikken, og vant også hele konkurransen, viser resultatlisten.
Han vant også denne konkurransen i fjor.
Kvinneklassen ble vunnet av kjæresten Sasha DiGiulan, som i fjor.
Så mye mer enn det er det ikke lagt ut informasjon om,selv ikke på Magnus sin etterhvert svært så oppdaterte blogg, siden det fremdeles er blanke natta der borte. Magnus skriver i en kjapp oppdatering på bloggen sin at det var en veldig buldrede finale helt i toppen, hvor flere falt. Magnus vant på sin gode kvalikk.
Her er en blogg som går gjennom finalene deltaker for deltaker
Resultatlisten viser at den samler konkurranseklatrerne i USA, men at det er mange høyprofilerte klatrere som ikke deltar på det området. USA har alltid hatt mange gode sportsklatrerne, men ikke helt fått det til i internasjonale konkurranser på herresiden. Det gjelder nå også, hvor det vel er kanadieren Sean McColl som er det nærmeste som kan konkurrere med Magnus og de andre europeiske toppklatrerne. Lange reiseavstander og lite prestisje knyttet til konkurranser er vel en forklaring på det, samt at konkurranseklatring for de aller fleste krever et strengt treningsregime.
Nå viser vel oversikten over de hardeste bestigningene også at det er ingen andre enn Chris Sharma som har klatret hardere enn Magnus heller av amerikanerne. Men det er en annen diskusjon.
Han vant også denne konkurransen i fjor.
Kvinneklassen ble vunnet av kjæresten Sasha DiGiulan, som i fjor.
Så mye mer enn det er det ikke lagt ut informasjon om,
Her er en blogg som går gjennom finalene deltaker for deltaker
Resultatlisten viser at den samler konkurranseklatrerne i USA, men at det er mange høyprofilerte klatrere som ikke deltar på det området. USA har alltid hatt mange gode sportsklatrerne, men ikke helt fått det til i internasjonale konkurranser på herresiden. Det gjelder nå også, hvor det vel er kanadieren Sean McColl som er det nærmeste som kan konkurrere med Magnus og de andre europeiske toppklatrerne. Lange reiseavstander og lite prestisje knyttet til konkurranser er vel en forklaring på det, samt at konkurranseklatring for de aller fleste krever et strengt treningsregime.
Nå viser vel oversikten over de hardeste bestigningene også at det er ingen andre enn Chris Sharma som har klatret hardere enn Magnus heller av amerikanerne. Men det er en annen diskusjon.
lørdag 2. april 2011
Tina Johnsen Hafsaas vinner nordisk, nå også i buldring
Lørdag kveld vant hun nordisk mesterskap i buldring i Finland, og ble dermed enda en gang nordisk mester etter at hun ble best i sportsklatring ifjor høst. Dermed har 16-åringen vunnet enda en mesterskapstittel i det siste året - ironisk nok unntatt junior-nordisk hvor det ble en litt overraskende 2. plass. Maria Sandbu Davies kom også til finalen og ble nummer fem.
Fjorårets norgesmester og kvinnen med overlegent flest harde buldre på lista, Therese Johansen, deltok ikke her i motsetning i NM/E9-konkurransen ifjor hvor hun vant.
Eirik Birkeland Olsen var eneste norske i herrefinalen, og ble nummer seks i finalen etter å ha varmet opp i noen uker på buldretur i USA.
Fjorårets norgesmester og kvinnen med overlegent flest harde buldre på lista, Therese Johansen, deltok ikke her i motsetning i NM/E9-konkurransen ifjor hvor hun vant.
Eirik Birkeland Olsen var eneste norske i herrefinalen, og ble nummer seks i finalen etter å ha varmet opp i noen uker på buldretur i USA.
Magnus Midtbø leder i USA-mesterskpet + noen tøffe bilder
Magnus Midtbø leder etter de to kvalifiseringsrutene til det åpne amerikanske mesterskapet før dagens finale - eller rettere sagt natt til søndag norsk tid. Det skriver han på sin blogg, hvor han virkelig er blitt god til å formidle hva som skjer.
Hvis jeg ikke husker helt feil, så vant Magnus den tilsvarende konkurransen ifjor.
På bloggen sin har han også lenket til noen bilder fra en kjent amerikansk fotograf som har tatt noen litt annerledes bilder av Magnus til et kommende Fri Flyt. "Norges sterkeste mann" er tittelen på bildene.
Magnus har de siste ukene på bloggen mest
Ellers har bloggen til Magnus vært den raskeste nyhetskilden på de siste ukenes største sportsklatrenyhet for kvinner (lagt til i ettertid, se kommentarfeltet), kjæresten hans Sasha Digiulian sine fantastiske prestasjoner i Red River Gorge, hvor hun klatret to 8c+ og som første amerikanske kvinne gikk 8b+ i første forsøk. Det plasserer den unge klatreren blant de beste kvinnelige klatrere gjennom tidene målt i sportsklatreprestasjoner.
Hun leder forøvrig også den samme konkurransen i helgen, og vant også i fjor. Ifjor deltok hun også på ekstremsportveko på Voss sin buldrekonkurranse.
Magnus skriver selv på bloggen at han har brukt tiden på å trene utholdenhet. Ser ut som om det har virket før finalen i det åpne amerikanske mesterskapet.
Hvis jeg ikke husker helt feil, så vant Magnus den tilsvarende konkurransen ifjor.
På bloggen sin har han også lenket til noen bilder fra en kjent amerikansk fotograf som har tatt noen litt annerledes bilder av Magnus til et kommende Fri Flyt. "Norges sterkeste mann" er tittelen på bildene.
Magnus har de siste ukene på bloggen mest
Ellers har bloggen til Magnus vært den raskeste nyhetskilden på de siste ukenes største sportsklatrenyhet for kvinner (lagt til i ettertid, se kommentarfeltet), kjæresten hans Sasha Digiulian sine fantastiske prestasjoner i Red River Gorge, hvor hun klatret to 8c+ og som første amerikanske kvinne gikk 8b+ i første forsøk. Det plasserer den unge klatreren blant de beste kvinnelige klatrere gjennom tidene målt i sportsklatreprestasjoner.
Hun leder forøvrig også den samme konkurransen i helgen, og vant også i fjor. Ifjor deltok hun også på ekstremsportveko på Voss sin buldrekonkurranse.
Magnus skriver selv på bloggen at han har brukt tiden på å trene utholdenhet. Ser ut som om det har virket før finalen i det åpne amerikanske mesterskapet.
onsdag 30. mars 2011
Colin Haley og Nils Nielsen på alpintur opp Droites
"Norgesvennen" Colin Haley har fine bilder fra en tur med Nils Nielsen opp en rute på nordveggen av Les Droites i Alpene. Jeg lenker til bloggen siden det er en fin beskrivelse av turen, og viser hvordan gode alpinister gjør dagsturer ut av det som før ble regnet som seriøs støting.
Nielsen har vel klatret veggen før, og har tidligere i vinter klatret Eiger. Haley er vel i Norge først og fremst kjent for sine turer med Bjørn-Eivind Årtun, samt at han ofte i sine artikler refererer til sin evige ulykkelige kjærlighet til en vakker norsk klatrer. Slik er livet.
Droites er en av de fine og høye nordveggene, og var en gang regnet som en av de vanskelige veggene. Moderne isutstyr har vel redusert litt av det ryktet, men du verden for en flott vegg. For spesielt interesserte klatret de Ginat-ruten med Messner-varianten - som er godt omtalt her.
Nielsen har vel klatret veggen før, og har tidligere i vinter klatret Eiger. Haley er vel i Norge først og fremst kjent for sine turer med Bjørn-Eivind Årtun, samt at han ofte i sine artikler refererer til sin evige ulykkelige kjærlighet til en vakker norsk klatrer. Slik er livet.
Droites er en av de fine og høye nordveggene, og var en gang regnet som en av de vanskelige veggene. Moderne isutstyr har vel redusert litt av det ryktet, men du verden for en flott vegg. For spesielt interesserte klatret de Ginat-ruten med Messner-varianten - som er godt omtalt her.
søndag 27. mars 2011
Verstingene på Vestlandet har det fint
Forskjellene på klatremulighetene gjennom året er blitt tydelig vist med en rekke harde bestigninger på Vestlandet mens østlandsklatrerne har hugget is, vært innendørs, gått på ski eller rømt til utlandet.
På Vestlandet har det blitt klatret hardt ute i ukevis, og nå har også årets første 8b+ blitt gått av Jarle Kalland, ifølge 8a.nu-scorecardet hans. Han har repetert Sindre Sæthers Per Aspara ad astra i Loddefjord, som fjerdemann. Det er hans første på den graden.
Tidligere i mars har jeg også blogget om Therese Johansens 8A-buldring i Oltedal, og Endre Sandø Evensen og John Henry Nilssens harde bestigninger i Loddefjord. Klatreforbundets sportssjef Lars Ole Gudvang har også rukket å gå en ny rute på Kvam, Tørr faen, med grad 9- (8a), ifølge ham selv en ren linkup av andre ruter, før det er våknet noe utendørs i resten av landet.
Først den siste uka har det egentlig blitt forhold på Østlandet. Foreløpig uten de helt store gradene, selv om 15 år gamle Jakob Heber Norum sørget for den klart yngste repetisjonen av Stive dempere på Damtjerne for et par dager siden.
Selv om det enkelte år har blitt klatret hardt på Damtjern fra februar, så er det som regel slik at vestlandsklatrerne har helt andre sesongåpninger enn på østlandet. Eller kanskje de bare er mer gira på klippeklatring.
----
Ikke før ble denne bloggposten publisert, før Stian Christophersen logget inn årets første bestigning av grad 9 i år på Østlandet, med Maraton. Samme dag ryddet han opp litt, og klatret Stive Dempere (grad 8+). Dermed gikk han på samme dag den første ruten av begge disse to gradene i Norge (ja, en litt søkt kuriosa-opplysning, jeg ser det).
På Vestlandet har det blitt klatret hardt ute i ukevis, og nå har også årets første 8b+ blitt gått av Jarle Kalland, ifølge 8a.nu-scorecardet hans. Han har repetert Sindre Sæthers Per Aspara ad astra i Loddefjord, som fjerdemann. Det er hans første på den graden.
Tidligere i mars har jeg også blogget om Therese Johansens 8A-buldring i Oltedal, og Endre Sandø Evensen og John Henry Nilssens harde bestigninger i Loddefjord. Klatreforbundets sportssjef Lars Ole Gudvang har også rukket å gå en ny rute på Kvam, Tørr faen, med grad 9- (8a), ifølge ham selv en ren linkup av andre ruter, før det er våknet noe utendørs i resten av landet.
Først den siste uka har det egentlig blitt forhold på Østlandet. Foreløpig uten de helt store gradene, selv om 15 år gamle Jakob Heber Norum sørget for den klart yngste repetisjonen av Stive dempere på Damtjerne for et par dager siden.
Selv om det enkelte år har blitt klatret hardt på Damtjern fra februar, så er det som regel slik at vestlandsklatrerne har helt andre sesongåpninger enn på østlandet. Eller kanskje de bare er mer gira på klippeklatring.
----
Ikke før ble denne bloggposten publisert, før Stian Christophersen logget inn årets første bestigning av grad 9 i år på Østlandet, med Maraton. Samme dag ryddet han opp litt, og klatret Stive Dempere (grad 8+). Dermed gikk han på samme dag den første ruten av begge disse to gradene i Norge (ja, en litt søkt kuriosa-opplysning, jeg ser det).
fredag 25. mars 2011
Video av den beste på Bestkysten (aka Daniel Andrada klatrer på Vestkysten
Denne uka kom en fin video fra Daniel Andrada sitt klatrebesøk på den svenske vestkysten sist sommer. Han besøkte sin venn Said Belhai i en ti dagers tid.
Den halvtimes lange videoen viser fram noen av de boltede sportsklatrerutene i Gøteborg og opp mot Bohüslen - som Hyltberget, Viks kile og Granittgrotten.
Spanske Andrada er ved siden av Chris Sharma den som har klatret flest av verdens vanskeligste ruter. Said fra Gøteborg (og Finland og Marokko) er tidenes beste svenske klatrer hva gradene angår, med bestigning helt opp til grad 9a. Det er en fin og hyggelig film, godt laget. Og så får været og kanskje litt uvant granitt kanskje være forklaringen på at det ikke ble introdusert helt nye graderinger i den bratte granittgrotten slik enkelte hadde "bestilt".
Den halvtimes lange videoen viser fram noen av de boltede sportsklatrerutene i Gøteborg og opp mot Bohüslen - som Hyltberget, Viks kile og Granittgrotten.
Spanske Andrada er ved siden av Chris Sharma den som har klatret flest av verdens vanskeligste ruter. Said fra Gøteborg (og Finland og Marokko) er tidenes beste svenske klatrer hva gradene angår, med bestigning helt opp til grad 9a. Det er en fin og hyggelig film, godt laget. Og så får været og kanskje litt uvant granitt kanskje være forklaringen på at det ikke ble introdusert helt nye graderinger i den bratte granittgrotten slik enkelte hadde "bestilt".
torsdag 24. mars 2011
To nye vanskelige isruter i Troms
Albert Leichtfried and Benedikt Purner er to alpinister som gikk to nye islinjer i Sørdalen i Indre Troms i forbindelse med alpintreffet til Tindeklubben i Lofoten, skriver The alpininst på nettsidene i en sak med fine bilder og greier. De to klatret Stalker (WI6 M7, 700m) og Remember Mi (WI7-M8, 200m) - oppkalt etter en død venn. The Alpinist skriver at Stalker er en variasjon av den klassiske ruten Skredbekken, men 300 var selvstendig linje.
De to østerrikske klatrerne gikk også en håndfull nye vanskelige ruter i Lyngen i fjor, med gradering opp til M7.
Her er en artikkel fra turen jeg har funnet i ettertid fra et bra italiensk klatrenettsted.
De to østerrikske klatrerne gikk også en håndfull nye vanskelige ruter i Lyngen i fjor, med gradering opp til M7.
Her er en artikkel fra turen jeg har funnet i ettertid fra et bra italiensk klatrenettsted.
onsdag 23. mars 2011
Litt på tampen av issesongen, men godt hugget av Will Gadd
Will Gadd slakter en videofilm om isklatring, og gir en rekke gode vurderinger på hvorfor det ikke skal støtes for hardt på is på sin blogg. Han er tydelig på hvorfor det er stor forskjell på dette punktet mellom isklatring og klippestøting.
tirsdag 22. mars 2011
Audun Bratrud er en sterk tobarnsfar i Font
Audun Bratrud Skjevling viser hvor godt det er mulig å være som buldrer når det kombineres med to barn og full jobb. Tirsdag gikk han bulderen Gecko i Fontainebleau, som er gradert 8A+. Selv om en håndfull norske buldrere har buldret hardere grader enn dette, så står det en egen aura rundt de hardeste buldrene i den store skogen med steiner sør for Paris hvor buldringen ble "oppfunnet". De står gjerne litt høyere i kurs gradene der, og jeg tror ikke noen andre nordmenn har klatret hardere i Font.
Bratrud var en av de første som klatret grad 8A der nede for ti år siden (husker det godt fordi jeg selv hadde pappaperm der nede da og trillet rundt på barnevogn) og han har klatret like hardt med Ubix (8A+) for noen år siden. For meger det noe ekstra når dette gjøres med alt det ekstra som følger et foreldreansvar og full jobb. I tillegg har Audun gjort en solid jobb med å lage Tidsskrift for norsk alpinklatring som den solide og kreative designeren han er.
De siste dagene har han også gått Atresi, grad 8A, og T-Rex, grad 7C+.
Bratrud var en av de første som klatret grad 8A der nede for ti år siden (husker det godt fordi jeg selv hadde pappaperm der nede da og trillet rundt på barnevogn) og han har klatret like hardt med Ubix (8A+) for noen år siden. For meger det noe ekstra når dette gjøres med alt det ekstra som følger et foreldreansvar og full jobb. I tillegg har Audun gjort en solid jobb med å lage Tidsskrift for norsk alpinklatring som den solide og kreative designeren han er.
De siste dagene har han også gått Atresi, grad 8A, og T-Rex, grad 7C+.
mandag 21. mars 2011
Sterk buldring fra Robin Mjelle og Therese Johansen
Det ser ut til å ha blitt støtet hardt i de siste dagene:
Robin Mjelle fra Bodø har rapportert inn to buldre gradert 8B fra Cresciano på 8A.nu. Den ene av dem skriver han ble gått på en dag. Den relativt unge klatreren, som nå holder til i Trondheim, er nå oppe i et imponerende antall på seks buldre på den graden det siste året. Deriblant den flotte Diamanten på Vingsand gått i fjor. Han har også rapportert inn tre buldre gradert 8A, de også i det sveitiske granittbuldreparadiset. Det er ingen andre norske buldrere som har gått like mange harde ruter det siste året, selv om det er flere andre som har klatret 8B-buldre.
Therese Johansen har klatret Ass Attack i Oltedal, skriver hun på bloggen sin. Den ligger på grad 8A, nært det absolutte toppnivået for kvinner på buldring. Therese gjorde et raid i fjor med bestigninger av et titalls buldre på grad 8A og 8A+ som plasserte henne i verdenstoppen i buldring. Nå bekrefter hun at lista er lagt høyt i år også.
Robin Mjelle fra Bodø har rapportert inn to buldre gradert 8B fra Cresciano på 8A.nu. Den ene av dem skriver han ble gått på en dag. Den relativt unge klatreren, som nå holder til i Trondheim, er nå oppe i et imponerende antall på seks buldre på den graden det siste året. Deriblant den flotte Diamanten på Vingsand gått i fjor. Han har også rapportert inn tre buldre gradert 8A, de også i det sveitiske granittbuldreparadiset. Det er ingen andre norske buldrere som har gått like mange harde ruter det siste året, selv om det er flere andre som har klatret 8B-buldre.
Therese Johansen har klatret Ass Attack i Oltedal, skriver hun på bloggen sin. Den ligger på grad 8A, nært det absolutte toppnivået for kvinner på buldring. Therese gjorde et raid i fjor med bestigninger av et titalls buldre på grad 8A og 8A+ som plasserte henne i verdenstoppen i buldring. Nå bekrefter hun at lista er lagt høyt i år også.
lørdag 19. mars 2011
Lørdag: Birkelund Olsen buldrer hardt + tips om noen bra blogger fra turen og fra Lofoten
I mangel av noe bedre å gjøre en lørdagskveld (alternativet er å skrive leder til mandag, søle bort en halvtime på kjellerveggem, eller være irritert over at en operert ankel og et forstuet kne - ikke spør), slenger jeg ut noen OK klatreblogginnlegg for andre nysgjerrigperer.
Samt skriver at Eirik Birkelund Olsen har gjort et imponerende buldreraid i Bishop. Han har besteget The Aquarium (grad 8A+), samt seks 8A og flashet noen ruter grad 7C+. Mannen som ble nummer to i NM før jul viser også at han kan buldre. Kilden er 8a.nu og bloggen nedenfor.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om turen han var på fordi det er en morsom blogg som beskriver turen han og en gjeng med andre unge buldrere fra primært Tromsø og Oslo (tror jeg). Det er Birgit Nesheim som har en bra blogg fra turen. Uansett er det en morsom beskrivelse av å være på klatretur som selvsagt gjør alle som ikke er det misunnelige.
Colin Haley (Alpinist-helt, Årtun-kompis osv) har skrevet en morsom blogg om NTKs alpintreff (Takk til utmerkede norsk-klatring.no som gjorde meg oppmerksom på det, hadde oversett den)
Det eneste andre bidraget jeg har sett er denne interessante You Tube-videoen som Martin Skaar Olsund la ut på Facebook for et par dager siden. Den beskriver han og Andreas Klarstrøm sitt spennende forsøk på å klatre en ny rute på Storpillaren i Vågekallen, og ble også vist på NTKs generalforsamling for en uke siden. Det er den flotteste veggen i denne delen av Lofoten, og har den legendariske storpillarruta. Dette forsøket går til høyre for den ruta, som både er klatret om vinteren og i fri av Odd-Roar Wiik. Har selv ligget værfast i portaledge halvannet døgn i snøvær med Odd-Roar på et mislykket forsøk, så drittværet på denne videoen virket kjent.
Ellers har det vært relativt lite omtale fra selve klatringen på alpinisttreffet, noe som sikkert har flere grunner:
- Drittvær.
- Ikke så mange digitale helter, og lite scorecard fra alpinisme (og takk Gud for det)
- HK-klubben holder stand (Hold Kjeft om egne prestasjoner)
For de som er lei vinteren, så har det dukket opp noen bloggere fra varm klippe på Østlandet og Vestlandet også de siste dagene. Therese Johanesen skriver alltid morsomt om buldring rundt Stavanger, Øyvind Ville Olsen skriver våren som nærmer seg på Vestfold-granitten, og har fine bilder fra et nytt bulder på Ula Øst og Hanna Virrpanna stoppet på Missingmyr sammen med Hilde Bjørgaas på vei til Oslo for å snakke om Kjerag-turen hos Norrøna, mens Andreas Spång har sin alltid fine blogg og video fra Bohus. Ingen av disse bloggene ville normalt blitt omtalt, men de er her som eksempel på at det snart er tørre klipper flere steder.
Og så er det de som ikke liker vinter eller vår, og som har valgt Font eller Spania. Herfra er Henning Wang med sin svært underholdende videoblogg fra en tur preget av klatring og bilproblemer (bilproblemene var også et gjennomgangstema fra buldreturen til Font og Sveits i fjor, før han knuste hælen.)
Så får vi se om det er fint nok i morgen til å ta med seg klatrebarna og teste om de tørre klippene har begynt å dukke fram langs Drammensfjorden også, hvis det lar seg kombinere med litt krykkegange.
Samt skriver at Eirik Birkelund Olsen har gjort et imponerende buldreraid i Bishop. Han har besteget The Aquarium (grad 8A+), samt seks 8A og flashet noen ruter grad 7C+. Mannen som ble nummer to i NM før jul viser også at han kan buldre. Kilden er 8a.nu og bloggen nedenfor.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om turen han var på fordi det er en morsom blogg som beskriver turen han og en gjeng med andre unge buldrere fra primært Tromsø og Oslo (tror jeg). Det er Birgit Nesheim som har en bra blogg fra turen. Uansett er det en morsom beskrivelse av å være på klatretur som selvsagt gjør alle som ikke er det misunnelige.
Colin Haley (Alpinist-helt, Årtun-kompis osv) har skrevet en morsom blogg om NTKs alpintreff (Takk til utmerkede norsk-klatring.no som gjorde meg oppmerksom på det, hadde oversett den)
Det eneste andre bidraget jeg har sett er denne interessante You Tube-videoen som Martin Skaar Olsund la ut på Facebook for et par dager siden. Den beskriver han og Andreas Klarstrøm sitt spennende forsøk på å klatre en ny rute på Storpillaren i Vågekallen, og ble også vist på NTKs generalforsamling for en uke siden. Det er den flotteste veggen i denne delen av Lofoten, og har den legendariske storpillarruta. Dette forsøket går til høyre for den ruta, som både er klatret om vinteren og i fri av Odd-Roar Wiik. Har selv ligget værfast i portaledge halvannet døgn i snøvær med Odd-Roar på et mislykket forsøk, så drittværet på denne videoen virket kjent.
Ellers har det vært relativt lite omtale fra selve klatringen på alpinisttreffet, noe som sikkert har flere grunner:
- Drittvær.
- Ikke så mange digitale helter, og lite scorecard fra alpinisme (og takk Gud for det)
- HK-klubben holder stand (Hold Kjeft om egne prestasjoner)
For de som er lei vinteren, så har det dukket opp noen bloggere fra varm klippe på Østlandet og Vestlandet også de siste dagene. Therese Johanesen skriver alltid morsomt om buldring rundt Stavanger, Øyvind Ville Olsen skriver våren som nærmer seg på Vestfold-granitten, og har fine bilder fra et nytt bulder på Ula Øst og Hanna Virrpanna stoppet på Missingmyr sammen med Hilde Bjørgaas på vei til Oslo for å snakke om Kjerag-turen hos Norrøna, mens Andreas Spång har sin alltid fine blogg og video fra Bohus. Ingen av disse bloggene ville normalt blitt omtalt, men de er her som eksempel på at det snart er tørre klipper flere steder.
Og så er det de som ikke liker vinter eller vår, og som har valgt Font eller Spania. Herfra er Henning Wang med sin svært underholdende videoblogg fra en tur preget av klatring og bilproblemer (bilproblemene var også et gjennomgangstema fra buldreturen til Font og Sveits i fjor, før han knuste hælen.)
Så får vi se om det er fint nok i morgen til å ta med seg klatrebarna og teste om de tørre klippene har begynt å dukke fram langs Drammensfjorden også, hvis det lar seg kombinere med litt krykkegange.
torsdag 17. mars 2011
Fine fossbilder fra Will Gadd og Andreas Spak sitt isklatreraid på Vestlandet
Kanadiske Will Gadd er en av verdens beste isklatrere, og har flere ganger besøkt Norge for å klatre vanskelige islinjer sammen med svenske Andreas Spak som bor i Rjukan. Torsdag skriver han på bloggen om noen av bildene tatt av fra fjorårets tur.
Flere av bildene og den morsomme og litt dramatiske beskrivelsen av klatringen, spesielt i Eidsfjord, er omtalt i Rock&Ice tidligere i år. Der spiller han mest mulig opp under mytene om Norge som et fantastisk isklatreland med et ubegripelig antall bratte islinjer, at man aldri vet om en eller annen bonde har klatret dem, at alkoholen er latterlig dyr osv. Morsomt. I tillegg omtaler han noen av de tøffe førstebeskrivelsene de to gjorde i Eidfjord-området, og de rutene de gikk i Lærdal i form av førstebestigninger og en som viste seg å være en direkteversjon av en annen rute
I sum var nok dette en av de mer solide rundtturene i form av nye, lange og vanskelige førstebestigningersturneer i norske fjorder.
Han har også omtalt denne turen på bloggen sin.
Det har også Andreas Spak gjort på sin hjemmeside.
Flere av bildene og den morsomme og litt dramatiske beskrivelsen av klatringen, spesielt i Eidsfjord, er omtalt i Rock&Ice tidligere i år. Der spiller han mest mulig opp under mytene om Norge som et fantastisk isklatreland med et ubegripelig antall bratte islinjer, at man aldri vet om en eller annen bonde har klatret dem, at alkoholen er latterlig dyr osv. Morsomt. I tillegg omtaler han noen av de tøffe førstebeskrivelsene de to gjorde i Eidfjord-området, og de rutene de gikk i Lærdal i form av førstebestigninger og en som viste seg å være en direkteversjon av en annen rute
I sum var nok dette en av de mer solide rundtturene i form av nye, lange og vanskelige førstebestigningersturneer i norske fjorder.
Han har også omtalt denne turen på bloggen sin.
Det har også Andreas Spak gjort på sin hjemmeside.
onsdag 16. mars 2011
Enda et juniortalent viser seg fram: Endre Sandø Evensen
Den unge bergenseren Endre Sandø Evensen, som er født i 1995, har denne uka klatret Materialtretthet (grad 9-/9), opplyser han på scorecardet sitt på 8a.nu. I tillegg har han vunnet de to norgescupene for eldre junior så langt i år i Narvik og Stavanger. Høres ut som en god start på året for en klatret som ikke tidligere har vært i nærheten av niertallet.
Siden det har vært et lite mål for denne bloggen å få fram litt av det nye som skjer i norsk klatring, så syns jeg dette er verd et blogginnlegg.
Med prestasjonene legger han seg i kjølvannet på de ett år yngre klatrerne Jakob Heber Norum og Thilo Schröter som gikk denne graden i fjor. Heber har konkurrert bra i seniorklassen år, mens Thilo Schröderer satt ut med skade nå etter et skulderbrudd etter isklatring. Disse to var de yngre tenåringshåpene på herresiden i fjor i et år hvor det skjedde mye spennende blant de yngre klatrerne.
Nå skal vi ikke hausse opp altfor mye prestasjonene sånn internasjonalt, men i en norsk og nordisk sammenheng skal vi glede oss over enhver tenåring som snuser på niergradene. Det er ikke så mange av dem.
Evensen legger seg også i en god bergenstradisjon med gode tenåringsklatrere, det har det alltid vært med et titalls tenåringer pent fordelt opp gjennom de siste to tiårene med sterke prestasjoner. Det beste eksempelet er selvsagt søsknene Magnus og Hannah Midtbø, som begge har levert i verdenstoppen på hver sine områder og klasser.
Siden det har vært et lite mål for denne bloggen å få fram litt av det nye som skjer i norsk klatring, så syns jeg dette er verd et blogginnlegg.
Med prestasjonene legger han seg i kjølvannet på de ett år yngre klatrerne Jakob Heber Norum og Thilo Schröter som gikk denne graden i fjor. Heber har konkurrert bra i seniorklassen år, mens Thilo Schröderer satt ut med skade nå etter et skulderbrudd etter isklatring. Disse to var de yngre tenåringshåpene på herresiden i fjor i et år hvor det skjedde mye spennende blant de yngre klatrerne.
Nå skal vi ikke hausse opp altfor mye prestasjonene sånn internasjonalt, men i en norsk og nordisk sammenheng skal vi glede oss over enhver tenåring som snuser på niergradene. Det er ikke så mange av dem.
Evensen legger seg også i en god bergenstradisjon med gode tenåringsklatrere, det har det alltid vært med et titalls tenåringer pent fordelt opp gjennom de siste to tiårene med sterke prestasjoner. Det beste eksempelet er selvsagt søsknene Magnus og Hannah Midtbø, som begge har levert i verdenstoppen på hver sine områder og klasser.
tirsdag 15. mars 2011
Treningstips: Magnus Midtbø blogger om (litt) av sine metoder
Magnus Midtbø har endret på bloggen sin, og nå har han lagt inn et par poster som formidler et par treningsmetoder for utholdenhetstrening. Det kan jo være inspirerende på tampen av en lang innendørssesong for de fleste av oss.
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle videreformidle noen av de klatretreningsbloggene som finnes der ute digitalt. Det har ikke helt blitt noe av det, siden jeg tenkte å skrive en litt forklarende innledning til temaet og det raskt tar litt mer tid enn det denne bloggen strengt tatt skal kreve av meg selv.
Så jeg gjør det enkelt, og starter med å lenge til Magnus sin blogg på området. Nå bør ingen tenke seg at de dermed kan kopiere en av verdens beste klatrere på dette området. For dette er bare en helt grei framstilling av to ev de øktene som Magnus har brukt tidligere i livet på vei til å bli så sykt god som han er i dag. Det sier ingenting om hans vilje til å presse seg, alle årene bare dedikert klatring, og de naturlige egenskapene som tilsammen gjorde at Magnus for som en rakett opp mot klatrehimmelen mens de vanlig dødelige stod igjen og lurte på hva de hadde vært vitne til.
Men for alle som sliter med å få litt variasjon i klatreøktene sine, så kan det kanskje være noe å hente på både Heisen og Pyramiden. Selv om de færreste vel varmer opp på en 8- før de går oppover i gradene, slik Magnus viser til.
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle videreformidle noen av de klatretreningsbloggene som finnes der ute digitalt. Det har ikke helt blitt noe av det, siden jeg tenkte å skrive en litt forklarende innledning til temaet og det raskt tar litt mer tid enn det denne bloggen strengt tatt skal kreve av meg selv.
Så jeg gjør det enkelt, og starter med å lenge til Magnus sin blogg på området. Nå bør ingen tenke seg at de dermed kan kopiere en av verdens beste klatrere på dette området. For dette er bare en helt grei framstilling av to ev de øktene som Magnus har brukt tidligere i livet på vei til å bli så sykt god som han er i dag. Det sier ingenting om hans vilje til å presse seg, alle årene bare dedikert klatring, og de naturlige egenskapene som tilsammen gjorde at Magnus for som en rakett opp mot klatrehimmelen mens de vanlig dødelige stod igjen og lurte på hva de hadde vært vitne til.
Men for alle som sliter med å få litt variasjon i klatreøktene sine, så kan det kanskje være noe å hente på både Heisen og Pyramiden. Selv om de færreste vel varmer opp på en 8- før de går oppover i gradene, slik Magnus viser til.
mandag 14. mars 2011
Bjørn-Eivind Årtun nominert til den mest prestisjetunge alpinprisen Piolot d´or
Sammen med sin makker Colin Haley er Årtun en av seks nominerte bestigninger til den store alpinprisen Den gyldne isøks, som stort sett deles ut hvert år og som regnes som den kanskje største alpinprisen. Haley og Årtun er selvsagt nominert for bestigningen av Dracula, den 3200 meter lange førstebestigningen på Mount Foraker ifjor.
Dette er andre gang en nordmann er nominert. Bestigningen av Ulvetanna (tror jeg det var) av Ivar Tollefsen, Robert Caspersen med flere var en av de nominerte da prisen ble delt ut i 1998.
Prisen er regnet som en av de største klatreprisene, men er også omstridt fordi prisutdelinger i seg selv kan sees som en motsats til alpinklatringens vesen og fordi det er vanskelig å sette ulike bestigninger opp mot hverandre, og fordi prisen flere ganger har gått til ekspedisjoner som har satset tungt på å nå til toppen med alle virkemidler som tenkes kan av faste tau og oksygen og alt annet av utstyr. Dette blir av flere sett på som en lite alpin stil som ikke bør oppmuntres.
Prisen blir i år delt ut i Chamonix i april.
Dette er andre gang en nordmann er nominert. Bestigningen av Ulvetanna (tror jeg det var) av Ivar Tollefsen, Robert Caspersen med flere var en av de nominerte da prisen ble delt ut i 1998.
Prisen er regnet som en av de største klatreprisene, men er også omstridt fordi prisutdelinger i seg selv kan sees som en motsats til alpinklatringens vesen og fordi det er vanskelig å sette ulike bestigninger opp mot hverandre, og fordi prisen flere ganger har gått til ekspedisjoner som har satset tungt på å nå til toppen med alle virkemidler som tenkes kan av faste tau og oksygen og alt annet av utstyr. Dette blir av flere sett på som en lite alpin stil som ikke bør oppmuntres.
Prisen blir i år delt ut i Chamonix i april.
Årets alpinporno er kommet
I dag dukket det opp 80 sider med alpin nytelse i postkassa. Tidsskrift for norsk alpinklatring samler opp flere godbiter fra det siste imponerende året med diverse klatreturer.
Tindekluben har satset bra på en egen oppsummering av alpinklatringen de siste to årene. Siden jeg sitter i redaksjonen er jeg selvsagt inhabil på innholdet, men jeg syns det er bra at NTK har gjort såpass mye for å få mer oppmerksomhet rundt alpin klatring.
I årets utgave, for de som trenger argumenter for å skaffe seg et eksemplar, er det blant annet:
- Et svært så eksklusivt intervju med Sindre Sæther om bestigningen av Arch Wall. Sindre søker definitivt ikke rampelyset, men snakker med Bjarte Bø om fjorårets store fribestigning.
- Ben Johnsen har også oversatt den svært så klassiske artikkelen Mirror, mirror fra Edd Drummond om den myteomspunnede førstebestigningen av Arch Wall. Det er en artikkel som står igjen som en av de mer kjente i britisk klatrelitteratur.
- Flere flotte bilder og artikler fra de mange isturene som ble gått i fjor, som de flotte bildene og beskrivelsene av de berømte fosseseverdighetene i Geiranger, skrevet av en av de durkdrevne fosseklatrerne i Romsdal, Henki Flatlandsmo.
- Like stilig er beskrivelsen til Andreas Klarström av den utrolig imponerende solobestigningen av Mardalsfossen. Svenskinnflytteren Andreas er en av de virkelig største isstøterne, og har tidligere ikke skrevet så mye om de islagte eventyrene han har vært på de siste årene. Han har gjort bestigninger det vil gå gjetord om i mange år.
- Klaus Øiseth har skrevet en morsom fortelling fra han og Marius Olsens bestigning av Freerider på El Cap, det nærmeste en norsk klatrer har vært å gå verdens mest berømte storvegg i fri.
I tillegg kommer mer utfyllende reportasjer fra ellers godt dokumenterte bestigninger, som Colin Haleys beskrivelse av Dracula og et intervju med Bjørn-Eivind Årtun, og Hansjörg Auers beskrivelse av bestigningen av Tingeling på Blåmannen.
I tillegg kommer mer historiske materiale som også vil interessere de med en viss tidshorisont.
I sum er det et imponerende stykke arbeidet utført av redaktør Mårten Blixt og designer Audun Bratrud. Selv om det er mange som har bidratt, så er det ikke tvil om at både utgivelsen og den svært høye kvaliteten må tilskrives de to.
MimringTindekluben har tidligere laget jubileumsbøker, og jeg har i hylla de berømte utgavene fra 1948, 1958, 1968 og 83. Boka fra 68 hadde ved en tilfeldighet havnet i bokhylla til mine svært lite friluftsinteresserte foreldre, og var en viktig inspirasjon i starten av tenårene. Jeg hadde akkurat begynt å klatre da den legendariske årboka fra 1983 kom, som fikk med seg de særs gyldne alpinårene som kom til Norge omtrent samtidig med punken. Den boken formet mange i vår generasjon. Siden var jeg med på boka som kom til 90-årsjubileet i 1998, og det kom også en solid utgave ved 100 årsjubileet. Men de to siste utgavene har nok neppe hatt den samme innflytelse fordi det har blitt så mange blader og bøker og blogger. Å vente ti år mellom hver bok blir også litt rart når det er så mye som skjer. Derfor er det spennende med disse årlige utgivelsene. Så får tiden vite om det er interesse for å lage og kjøpe slike årstidsskrifter. De lager seg ikke av seg selv.
onsdag 9. mars 2011
Svensker støter fint på Gaia
Svenske klatrere fortsetter å vise at de er gode til å støte på tynne sikringer. Nå har Oskar Alexandersson blogget at han har hatt fine dager på gritstone og gått en av de mest kjente linjene Gaia. Og sannelig skriver Robin Dahlberg det samme på facebook to minutter etter at jeg posterte første utgave av denne bloggposten. I ettertid har han også skrevet om den på bloggen. Gaia er gradert E8 på den engelske gradskalaen, og betyr noe sånt som svært tynt og teknisk krevende åtte eller 8-, men med laaaaang ned til siste sikring. Ruta ble berykret/berømt fordi Jean Minh Trin Theau (eller noe sånt noe) falt på toppcruxet i åpningssekvensen på den kjente klatrefilmen Hard Grit som omtrent feirer tiårsjubileum. Den supergode franske klatreren dundret ned og pendler med foten rett inn i en kant. Et samlet AU fra alle som har sett filmen.
Oskar er ikke fremmed for harde friruter. Han har blant annet førstebesteget en 8+/9-på Hallinden ifjor eller året før, gått tilsvarende harde ruter på andre klipper, var med på første fribestigning av Ultima Thule på Blåmannen (grad åtte) med Bjørn Eivind Årtun, og har gått rissruter opp til grad 9-/9 i Indian Creek.
Og her er en fin liten video av bestigningen, laget av Jonas Paulsson - den ene halvparten bak Crackoholics-filmen.
Robin Dahlberg har også gått harde ruter før, blant annet den superfine Minaret på Häller, som også har E8-graden. Den har usikret 7+ klatring opp til en hvil og sikringer høyt over hylla, før den trår til med cruxete og fin 8+ klatring. Han har også repetert Dags at deklarera (8+) på Perleporten (min rute).
Gritstone har ikke vært noe sentralt klatremål for skandinaver, tiltross for at det er en av de mest profilerte klatretypene. Rutene ser veldig fine ut, men kanskje svært korte vegger i et svært ustabilt nord-engelsk klima ikke er det mest forlokkende klatremålet i forhold til mye fint.
I forbifarten husker jeg bare noen få markante besøk:
Av svensker gjorde Rikard Ekehed seg bemerket, mannen som nesten alene utviklet vanskelig klatring på naturlige sikringer i Bohuslen på 90-tallet. Han er blant annet avbildet på den kjente ruta Masters Edge. Espen Samuelsen fikk også omtale i britiske klatremedier etter at han gjorde en av første bestigningene av masters edge uten innøvning på topptau i forkant. Ruta er vel omtrent grad åtte, men har noe som kan minne om en sikring på cruxet.
Og går vi langt tilbake i tid, som i rundt 1980, så gjorde Tor Nedkvitne en av de første bestigningene av Beau Geste, som var regnet som en av de vanskeligere grit-rutene dengang.
Men dette er en veldig tilfeldig gjennomgang.
Oskar er ikke fremmed for harde friruter. Han har blant annet førstebesteget en 8+/9-på Hallinden ifjor eller året før, gått tilsvarende harde ruter på andre klipper, var med på første fribestigning av Ultima Thule på Blåmannen (grad åtte) med Bjørn Eivind Årtun, og har gått rissruter opp til grad 9-/9 i Indian Creek.
Og her er en fin liten video av bestigningen, laget av Jonas Paulsson - den ene halvparten bak Crackoholics-filmen.
Robin Dahlberg har også gått harde ruter før, blant annet den superfine Minaret på Häller, som også har E8-graden. Den har usikret 7+ klatring opp til en hvil og sikringer høyt over hylla, før den trår til med cruxete og fin 8+ klatring. Han har også repetert Dags at deklarera (8+) på Perleporten (min rute).
Gritstone har ikke vært noe sentralt klatremål for skandinaver, tiltross for at det er en av de mest profilerte klatretypene. Rutene ser veldig fine ut, men kanskje svært korte vegger i et svært ustabilt nord-engelsk klima ikke er det mest forlokkende klatremålet i forhold til mye fint.
I forbifarten husker jeg bare noen få markante besøk:
Av svensker gjorde Rikard Ekehed seg bemerket, mannen som nesten alene utviklet vanskelig klatring på naturlige sikringer i Bohuslen på 90-tallet. Han er blant annet avbildet på den kjente ruta Masters Edge. Espen Samuelsen fikk også omtale i britiske klatremedier etter at han gjorde en av første bestigningene av masters edge uten innøvning på topptau i forkant. Ruta er vel omtrent grad åtte, men har noe som kan minne om en sikring på cruxet.
Og går vi langt tilbake i tid, som i rundt 1980, så gjorde Tor Nedkvitne en av de første bestigningene av Beau Geste, som var regnet som en av de vanskeligere grit-rutene dengang.
Men dette er en veldig tilfeldig gjennomgang.
mandag 7. mars 2011
Sindre Sæther fikk NTKs alpinpris for fribestigningen av Arch Wall
I helgen fikk Sindre Sæther den nyopprettede prisen fra Tindekluben som skal framheve alpinklatring i god stil på høyeste nivå. Prisen ble delt ut på NTKs alpinsamling i Lofoten, som i tillegg til dårlig vær også samlet solide alpinklatrere fra fjernt og nær.
Jeg skal tråkke svært varsomt i omtalen av denne prisen siden jeg er en av jurymedlemmene. Kravet til juryen var å verdsette en bestigningene i Norge fra 2009 og 2010, og som oppfyller kravene til NTKs om å være i tråd med god klatreetikk være dedikert alpinklatring på høyeste nivå.
Det var mange gode kandidater til prisen, men en enstemmig jury satte høyest Sindre Sæthers imponerende fribestigning av Arch Wall i fjor sommer sammen med sin far. Med prisen følger også en anstendig pengepremie på 66000 kroner, hvis jeg ikke husker helt feil.
Det går an å diskutere om en pris av denne typen er i tråd med alpinklatrings ånd, og såvidt jeg har skjønt så var det også tilløp til diskusjon på samlingen i Lofoten. Jeg er usikker på det. Men når det først er etablert en slik pris for å få fokus på spennende alpinklatring i god stil, så passet det svært bra at vinneren har stått for kanskje en av de største norske klatreprestasjonene i Norge.
To andre bestigninger ble også framhold, og fikk sin del av prisen: Hansjörg Auer og Mye Mayr sin førstebestigning av friruten Tingeling på Blåmannen sist sommer, og Bjørn Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdals fossebestigning opp fronte av Kjerag i 2009.
Jeg skal tråkke svært varsomt i omtalen av denne prisen siden jeg er en av jurymedlemmene. Kravet til juryen var å verdsette en bestigningene i Norge fra 2009 og 2010, og som oppfyller kravene til NTKs om å være i tråd med god klatreetikk være dedikert alpinklatring på høyeste nivå.
Det var mange gode kandidater til prisen, men en enstemmig jury satte høyest Sindre Sæthers imponerende fribestigning av Arch Wall i fjor sommer sammen med sin far. Med prisen følger også en anstendig pengepremie på 66000 kroner, hvis jeg ikke husker helt feil.
Det går an å diskutere om en pris av denne typen er i tråd med alpinklatrings ånd, og såvidt jeg har skjønt så var det også tilløp til diskusjon på samlingen i Lofoten. Jeg er usikker på det. Men når det først er etablert en slik pris for å få fokus på spennende alpinklatring i god stil, så passet det svært bra at vinneren har stått for kanskje en av de største norske klatreprestasjonene i Norge.
To andre bestigninger ble også framhold, og fikk sin del av prisen: Hansjörg Auer og Mye Mayr sin førstebestigning av friruten Tingeling på Blåmannen sist sommer, og Bjørn Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdals fossebestigning opp fronte av Kjerag i 2009.
De beste klatrevidoene, inkludert Crackoholics, vist fram
Jeg har tidligere skrytt hemningsløst av Crackoholics,klatrefilmen fra Bohuslen som kom ifjor våres. Og det er ikke bare fordi jeg har en mindre birolle på en av de mange flotte bestigningene av rutene i området.
I helgen ble den og mange andre av de mest interessante eventyr- og klatrefilmene vist på en festival i Sheffield. Her er en liste over filmene som ble vist, for de som er nysgjerrige på hvilke filmer som er mest aktuelle for tiden.
I helgen ble den og mange andre av de mest interessante eventyr- og klatrefilmene vist på en festival i Sheffield. Her er en liste over filmene som ble vist, for de som er nysgjerrige på hvilke filmer som er mest aktuelle for tiden.
torsdag 3. mars 2011
Soloforsøk på Trollveggen avbrutt før det kom igang
Åndalsnes Avis har en sak om en brite som vil prøve å klatre Trollveggen solo. Lensmannskontoret i Rauma har advart ham mot forsøket, og i en oppfølger skriver avisa at mannen sannsynligvis har avbrutt forsøket.
Det store klatrenettstedet UKClimbing omtaler saken, og bekrefter at klatreren har avbrutt forsøket på grunn av de svært varme temperaturene. De skriver at klatreren heter Pete Rhodes fra Edingbourgh, og han har blogget om forberedelsene i lang tid.
Som sak er jo dette mikroskopisk, men det er interessant at det enda en gang er en britisk klatrer som vil forsøke seg på Trollveggen. Det er nesten tradisjon for det.
Trollveggen er soloert flere ganger, først av Børge Østigård og senere av Anne Grete Nebell, som også var første kvinne. Men vinterstid er den ikke soloert, selv om det er forsøkt flere ganger av engelskmenn.
Andy Kirkpatrick har prøvd seg for noen år siden, til litt hoderysting lokalt. Hvis jeg husker riktig så var det mest dramatiske vinterstid da en kjent engelsk eventyrer ble reddet ut med brukken fot av den sorte kløfta i en krevende redningsoperasjon for et par tiår siden. Da ble det heist ned redningsutstyr fra toppen i en krevende operasjon med mange drevne klatrere.
En engelskmann ble reddet ut fra veggen i en krevende helikopteraksjon etter et sommersoloforsøk i 2006, og det endte med at han havnet i rullestol. Det er solid omtalt i denne NRK-serien om 330-skvadronen.
Det store klatrenettstedet UKClimbing omtaler saken, og bekrefter at klatreren har avbrutt forsøket på grunn av de svært varme temperaturene. De skriver at klatreren heter Pete Rhodes fra Edingbourgh, og han har blogget om forberedelsene i lang tid.
Som sak er jo dette mikroskopisk, men det er interessant at det enda en gang er en britisk klatrer som vil forsøke seg på Trollveggen. Det er nesten tradisjon for det.
Trollveggen er soloert flere ganger, først av Børge Østigård og senere av Anne Grete Nebell, som også var første kvinne. Men vinterstid er den ikke soloert, selv om det er forsøkt flere ganger av engelskmenn.
Andy Kirkpatrick har prøvd seg for noen år siden, til litt hoderysting lokalt. Hvis jeg husker riktig så var det mest dramatiske vinterstid da en kjent engelsk eventyrer ble reddet ut med brukken fot av den sorte kløfta i en krevende redningsoperasjon for et par tiår siden. Da ble det heist ned redningsutstyr fra toppen i en krevende operasjon med mange drevne klatrere.
En engelskmann ble reddet ut fra veggen i en krevende helikopteraksjon etter et sommersoloforsøk i 2006, og det endte med at han havnet i rullestol. Det er solid omtalt i denne NRK-serien om 330-skvadronen.
tirsdag 1. mars 2011
En fantastisk blogg av Marius (Grimsæth) om Marius (Olsen)
Et bloggtips i stjerneklassen og en speedisklatrekonkurranse i Rjukan i helgen er en grei knagg til å blogge litt om en av de mest solide isklatrerne i Norge: Marius Olsen.
Bloggtipset kom i dag, og det er en liten perle av en helt annerledes blogg enn alle andre klatreblogger. Marius Grimseth har laget bloggen Olsendriver om oppveksten som klatrer med brorer Kjetil og etterhvert opplevelsene til sitt store turforbilde fra klatreoppveksten: Marius Olsen. Det er en samling fantastiske historier om brødrene Grimsæths mange turer med den litt eldre og drevne Marius Olsen. Det er også en retrofortelling i bloggformat om oppveksten som klatrer fra en tid lenge før blogger ble et dokumentarformat. Det er et grep jeg ikke har sett noen andre gjøre, heller ikke på andre bloggområder. Som det andre spennende Marius har gjort for å beskrive klatring, er det originalt og morsomt. (Han lagde blant annet Tindegruppa i Trondheims sitt blad i en periode hvor det kanskje hadde noen av de beste klatrebeskrivelsene).
Bloggen tar derimot ikke for seg de mange flotte turene Marius Olsen har gjort de siste årene, fra bestigningen av En svigermorsdrøm - den første moderne isruta opp Kjerag med Edvard Middelthon i 2006, førstebestigninger og repetisjoner i Patagonia med Bjørn-Eivind Årtun og mange flere flotte isruter i Norge de siste årene. Olsen tilhører også en etterhvert solid gruppe toppalpinister som også gjennomfører den internasjonale guideutdanningen. Det har aldri før vært en tilsvarende kombinasjon som vi nå ser hos mange av de mest aktive vinterklatrerne.
Isklatrekonkurransen, som var en slags unnskyldning for å skrive om dette, er raskt unnagjort. Jeg har bare en kort video på Erik Mowincels facebookside fra helgens isklatrefestival fra Rjukan i helgen og en beskjed om at Marius vant hurtigklatringen. Ellers vet jeg lite om den konkurransen, og så veldig viktig er det vel heller ikke.
Bloggtipset kom i dag, og det er en liten perle av en helt annerledes blogg enn alle andre klatreblogger. Marius Grimseth har laget bloggen Olsendriver om oppveksten som klatrer med brorer Kjetil og etterhvert opplevelsene til sitt store turforbilde fra klatreoppveksten: Marius Olsen. Det er en samling fantastiske historier om brødrene Grimsæths mange turer med den litt eldre og drevne Marius Olsen. Det er også en retrofortelling i bloggformat om oppveksten som klatrer fra en tid lenge før blogger ble et dokumentarformat. Det er et grep jeg ikke har sett noen andre gjøre, heller ikke på andre bloggområder. Som det andre spennende Marius har gjort for å beskrive klatring, er det originalt og morsomt. (Han lagde blant annet Tindegruppa i Trondheims sitt blad i en periode hvor det kanskje hadde noen av de beste klatrebeskrivelsene).
Bloggen tar derimot ikke for seg de mange flotte turene Marius Olsen har gjort de siste årene, fra bestigningen av En svigermorsdrøm - den første moderne isruta opp Kjerag med Edvard Middelthon i 2006, førstebestigninger og repetisjoner i Patagonia med Bjørn-Eivind Årtun og mange flere flotte isruter i Norge de siste årene. Olsen tilhører også en etterhvert solid gruppe toppalpinister som også gjennomfører den internasjonale guideutdanningen. Det har aldri før vært en tilsvarende kombinasjon som vi nå ser hos mange av de mest aktive vinterklatrerne.
Isklatrekonkurransen, som var en slags unnskyldning for å skrive om dette, er raskt unnagjort. Jeg har bare en kort video på Erik Mowincels facebookside fra helgens isklatrefestival fra Rjukan i helgen og en beskjed om at Marius vant hurtigklatringen. Ellers vet jeg lite om den konkurransen, og så veldig viktig er det vel heller ikke.
søndag 27. februar 2011
God uke for John Henry Nilssen
John Henry Nilssen har den siste uka både klatret grad 9, og husk at vi snakker om februar her, og vunnet norgescupen i Stavanger lørdag.
Nå er ikke februar det samme i Bergen som på kaldeste Østlandet, selv om det går an å klatre hardt på Damtjern i tørre vinterperioder også. Men altså denne uka har Nilssen gått Tjelmeland friksjon. John Henry har flyttet fra Oslo/Enebakk det siste året, og er en av de som har gått flest niere i Norge det siste året, tror jeg.
Lørdag vant han den første norgescupen på den nye veggen i Stavanger, og kom foran Eirik Birkeland Olsen. På NM før jul fikk Birkeland Olsen sølv og Nilssen bronsje. Birkeland Olsen vant også norgescupen i Narvik for en måned siden. Unge Tarjei Hamre fra Trondheim fikk bronsje i begge de to siste konkurransene.
Kvinneklassen ble vunnet av Tine Johnsen Hafsaas.
Ellers var det nye juniorvinnere, med vinnere fra Mandal Bergen og Tromsø, så bredden derfra var bra. Men det er også verd å merke seg at en stor vegg ikke er noen garanti for interesse for konkurranseklatring. For de to lokale klubben BRV stilte med en seniordeltaker, den "gamle" (yngre enn meg) veteranen Jan Eivind Danielsen - som vel ikke har deltatt i en norgecup på mange, mange år. Men konkurranseklatring har aldri stått særlig sterkt i Rogaland, der er det utebuldring året rundt som trekker mest. Men det stilte opp noen yngre juniorer da.
Nå er ikke februar det samme i Bergen som på kaldeste Østlandet, selv om det går an å klatre hardt på Damtjern i tørre vinterperioder også. Men altså denne uka har Nilssen gått Tjelmeland friksjon. John Henry har flyttet fra Oslo/Enebakk det siste året, og er en av de som har gått flest niere i Norge det siste året, tror jeg.
Lørdag vant han den første norgescupen på den nye veggen i Stavanger, og kom foran Eirik Birkeland Olsen. På NM før jul fikk Birkeland Olsen sølv og Nilssen bronsje. Birkeland Olsen vant også norgescupen i Narvik for en måned siden. Unge Tarjei Hamre fra Trondheim fikk bronsje i begge de to siste konkurransene.
Kvinneklassen ble vunnet av Tine Johnsen Hafsaas.
Ellers var det nye juniorvinnere, med vinnere fra Mandal Bergen og Tromsø, så bredden derfra var bra. Men det er også verd å merke seg at en stor vegg ikke er noen garanti for interesse for konkurranseklatring. For de to lokale klubben BRV stilte med en seniordeltaker, den "gamle" (yngre enn meg) veteranen Jan Eivind Danielsen - som vel ikke har deltatt i en norgecup på mange, mange år. Men konkurranseklatring har aldri stått særlig sterkt i Rogaland, der er det utebuldring året rundt som trekker mest. Men det stilte opp noen yngre juniorer da.
lørdag 26. februar 2011
Helgens to ytterpunkter i klatreverden
Mens Norges KLatreforbund arrangerer norgescup for et førtitalls mer eller mindre unge konkurranseklatrere i den imponerende nye innendørsveggen i Arena Sørmarka, så er det en klatremessig motpart som finner sted i Lofoten. Der arrangerer Norsk Tindeklub igjen et alpintreff for internasjonale alpinister. Og i Rjukan er det isklatrefestival laget av de entusiastiske fastboende, med gode eksterne bidrag.
Konkurranser har det vært i et par tiår i Norge, mens et slikt alpintreff for første gang gikk av stabelen for to år siden. Selv om de alpine tradisjonene er mange ganger eldre enn innendørs konkurranseklatring, så har det i svært begrenset grad vært organisert. Nå er ikke organiseringen all verden her heller, i tråd med den etikken som Norsk Tindeklub ønsker. Her er det lite info om ruter, og det handler stort sett om å bli satt av på et sted med båt og plukkes opp når ruten er gått. Jeg syns dette har vært et spennende initiativ fra NTK for å fremme alpinklatringens idealer, i en tid hvor det blir mye fokus på andre og mer målbare klatreprestasjoner.
På treffet for to år siden møtte noen av de gode alpinistene i Europa.
De gikk sammen med norske og norskesvensker flere flotte nye ruter, blant annet på Rulten. Så får vi se hvordan det ender denne uka.
På slutten av samlingen blir det for første gang også delt ut tindeklubbens alpinpris for beste prestasjon de siste to årene. Jeg har sittet i juryen, så jeg skal ikke skrive mer om det.
Begge arrangementene er en naturlig del av klatringen,
Konkurranser har det vært i et par tiår i Norge, mens et slikt alpintreff for første gang gikk av stabelen for to år siden. Selv om de alpine tradisjonene er mange ganger eldre enn innendørs konkurranseklatring, så har det i svært begrenset grad vært organisert. Nå er ikke organiseringen all verden her heller, i tråd med den etikken som Norsk Tindeklub ønsker. Her er det lite info om ruter, og det handler stort sett om å bli satt av på et sted med båt og plukkes opp når ruten er gått. Jeg syns dette har vært et spennende initiativ fra NTK for å fremme alpinklatringens idealer, i en tid hvor det blir mye fokus på andre og mer målbare klatreprestasjoner.
På treffet for to år siden møtte noen av de gode alpinistene i Europa.
De gikk sammen med norske og norskesvensker flere flotte nye ruter, blant annet på Rulten. Så får vi se hvordan det ender denne uka.
På slutten av samlingen blir det for første gang også delt ut tindeklubbens alpinpris for beste prestasjon de siste to årene. Jeg har sittet i juryen, så jeg skal ikke skrive mer om det.
Begge arrangementene er en naturlig del av klatringen,
onsdag 23. februar 2011
Tenk å vokse opp med slike vegger
Jeg må innrømme at jeg nesten får litt hjemlengsel til Stavanger når jeg ser hva slags innevegg som er bygd i byen. Til helgen er det norgescup, en passende knagg å utøse litt misunnelse på.
(Selvsagt skal inneveggene bare vurderes i kombinasjon med de flotte klippene sør og øsst for byen, og som på de sjeldne dagene med høytrykk kan klatres på nesten året rundt.)
Klatreanlegget i Arena Sørmarka ville vært Nirvana som tenåringsklatrer i Stavanger for 25 år siden. Min gamle klatrevenn fra de dagene, Bernt Ove Reinertsen, er sjefen for det som må være et av de beste klatreanleggene i Norge med opptil 17 meter høye vegger. Til våren blir det også nordisk mesterskap der. Og byen har allerede et par helt OK innendørsanlegg.
Kontrasten er enorm til min oppvekst hvor den eneste innendørsveggen bortsett fra min private mursteinstravers ved peisen var tretakene på betongveggen på garasjen tii ambulansen som vi hadde i hjelpekorpset.
Samtidig må jo dette vurderes mot fordelen av å vokse opp på en tid i Stavanger hvor jeg kunne reise ut den første helgen som 16 åring og bli med på førstebestigning i Maudal med Håkon Hansen, og hvor de fleste linjene på Dale og andre fine klipper fremdeles kunne førstebestiges (hvis jeg hadde vært god nok). Så det er fordeler og ulemper med alt.
Kontrasten er dessverre også enorm fra min oppvekstby Stavanger, og de tre klatreveggene som er der, og min hjemby Drammen når det gjelder innendørsklatring. For klatrevegggodene er svært ujevnt fordelt landet over. I Drammen er det en hyggelig liten buldrevegg for klatreklubben, og en svært kort og dårlig vedlikeholdt vegg som knapt er brukbar i St. Hallvardshallen. Og min superlille "woody" i kjelleren. Slik sett er vel Drammen største byen i Norge uten noen egen klatrevegg å snakke om, mens det er langt mindre byer som har superbra klatrevegger.
Det blir istedet en 20 minutters biltur til Holmen-veggen i Asker når barna vil tauklatre, eller en tur til de to veldig bra klatreanleggene i Oslo hvis det blir mulighet for det. Men det gjør det ikke akkurat lett å skape interesse for klatring i en av norges større byer.
Kontrasten til min lille fødeby Moldes sitt storveise anlegg er påtakelig. Det er sikkert mange årsaker til slike forskjeller, så jeg skal ikke gå inn på dem. Men jeg har en datter som lurer på hvorfor det er nødvendig å bygge den sjette brua over Drammenselva istedet for å bygge en klatrevegg, eller hvorfor ikke det utrolig flotte badet kunne vært 49,5 meter istedet for 50 meter slik at man kunne bygd en klatrevegg for pengene spart på det. Jeg skal ikke ta stilling til det. Klatring er en mikrosport, og skal ikke settes opp mot andre formål. Men litt misunnelig må det lov å være på min oppvekstby Stavanger sine innendørsmuligheter.
(Selvsagt skal inneveggene bare vurderes i kombinasjon med de flotte klippene sør og øsst for byen, og som på de sjeldne dagene med høytrykk kan klatres på nesten året rundt.)
Klatreanlegget i Arena Sørmarka ville vært Nirvana som tenåringsklatrer i Stavanger for 25 år siden. Min gamle klatrevenn fra de dagene, Bernt Ove Reinertsen, er sjefen for det som må være et av de beste klatreanleggene i Norge med opptil 17 meter høye vegger. Til våren blir det også nordisk mesterskap der. Og byen har allerede et par helt OK innendørsanlegg.
Kontrasten er enorm til min oppvekst hvor den eneste innendørsveggen bortsett fra min private mursteinstravers ved peisen var tretakene på betongveggen på garasjen tii ambulansen som vi hadde i hjelpekorpset.
Samtidig må jo dette vurderes mot fordelen av å vokse opp på en tid i Stavanger hvor jeg kunne reise ut den første helgen som 16 åring og bli med på førstebestigning i Maudal med Håkon Hansen, og hvor de fleste linjene på Dale og andre fine klipper fremdeles kunne førstebestiges (hvis jeg hadde vært god nok). Så det er fordeler og ulemper med alt.
Kontrasten er dessverre også enorm fra min oppvekstby Stavanger, og de tre klatreveggene som er der, og min hjemby Drammen når det gjelder innendørsklatring. For klatrevegggodene er svært ujevnt fordelt landet over. I Drammen er det en hyggelig liten buldrevegg for klatreklubben, og en svært kort og dårlig vedlikeholdt vegg som knapt er brukbar i St. Hallvardshallen. Og min superlille "woody" i kjelleren. Slik sett er vel Drammen største byen i Norge uten noen egen klatrevegg å snakke om, mens det er langt mindre byer som har superbra klatrevegger.
Det blir istedet en 20 minutters biltur til Holmen-veggen i Asker når barna vil tauklatre, eller en tur til de to veldig bra klatreanleggene i Oslo hvis det blir mulighet for det. Men det gjør det ikke akkurat lett å skape interesse for klatring i en av norges større byer.
Kontrasten til min lille fødeby Moldes sitt storveise anlegg er påtakelig. Det er sikkert mange årsaker til slike forskjeller, så jeg skal ikke gå inn på dem. Men jeg har en datter som lurer på hvorfor det er nødvendig å bygge den sjette brua over Drammenselva istedet for å bygge en klatrevegg, eller hvorfor ikke det utrolig flotte badet kunne vært 49,5 meter istedet for 50 meter slik at man kunne bygd en klatrevegg for pengene spart på det. Jeg skal ikke ta stilling til det. Klatring er en mikrosport, og skal ikke settes opp mot andre formål. Men litt misunnelig må det lov å være på min oppvekstby Stavanger sine innendørsmuligheter.
tirsdag 22. februar 2011
Gikk Eiger på 12 timer, sak 2
Jeg har sist uke blogget om Eiger-bestigningen til Nils Nielsen og Ole Kristian Nytrøen. Nå har Nils skrevet detaljert om turen på sin blogg, hvor det går fram at de brukte 12 timer på den 1600 meter høye ruta, og gikk alt unntatt en håndfull taulengder med løpende sikringer. med andre ord klatret de bare de vanskeligste og bratteste taulengder med vanlig sikringsteknikk. Det er ganske mye raskere enn de to tidligere norske flerdagersbestigningene, men som Nils skriver selv fire ganger saktene enn den sveitsiske maskinen Ueli Steck, som satte ny rekord i fjor og med en påfølgende en fantastisk You tube video .
Her er en video fra Nielsen fra turen fra hans facebook-profil, så litt usikker på om den virker for alle.
Her er en video fra Nielsen fra turen fra hans facebook-profil, så litt usikker på om den virker for alle.
mandag 21. februar 2011
Martin Olslund fosser fram på is
Martin Skaar Olslund har gjort en serie med fossebestigninger som bare bekrefter at 18-åringen er et av mest allside klatretalentene vi har. I går la han ut en haug med bilder på Picasa som viser noen av de mange stilige turene
- Førstebestigning av Juvlisøyla WI6 sammen med Fredrik Moell, en bratt søyle ikke så langt fra Martins hjemby Kongsberg.
- Code Red WI6+ sammen med Andreas Klarström og Mikjel Thorsrud, en 300 meter høy foss i Setesdal som har fått to bestigninger i vinter.
- Førstebestigning av Solfesten WI6/M7 i Rjukan med Thilo Schröter. Bestigningen endte med at et snøskred ga Thilo et kjempefall og en knekt skuldersom nådde riksnyhetene. Her er Thilos bloggpost om turen og ulykken.
- Solbærtoddy i Rjukan med to engelske klatrere. Den over ti år gamle ruta står i WI7, men nå var det endel mix og lettere ifølge Olslund.
- Førstebestigning av Lithium WI5 til høyre for Hydnefossen i Hemsedal sammen med Mikjel Thorsrud. Fører på http://www.isklatring.no/.
- I tillegg kommer repetisjoner av litt vanskelige klassikere i Rjukan som Lipton (to ganger) WI6 og Haugsfossem, samt Kjørlifossen i Lærdal.
Alt i alt en svært imponerende vinter av en gymnasiast som sikkert har et visst karakterpress og begrenset med fraværsmuligheter.
Olslund hadde et kjempeår i fjor med både bestigning av grad 9 på Maraton på Damtjern, første nordmann som fribesteg Skjoldet (grad 8) med supersvensken og norgesstudenten Andreas Klaström, juniornorgesmester og andre imponerende prestasjober (blant annet andreplass i Drammen klatreklubbs buldrekonkurranse).
torsdag 17. februar 2011
Noen fine norske klatrevideoer og klatreblogger
Slenger ut et par lenker som jeg ikke har sett før, selv om noe av det er lagt ut for en stund siden.
Stian Christophersen har jeg blogget ved tre anledning.
To av bestigningene er dokumentert på video:
- Fra et forsøk før han gikk Lierpilaren direkte på Bergflødt. Han gikk den på en litt annen måte enn førstebestigeren Øyvind Ville Sæther, og dro dermed opp graderingen et knepp - uten at det desavuerer den imponerende førstebestigningen til Ville som fikk løst et klatreproblem som hadde ligget der i over ti år.
- Ifjor høst gikk Stian også en hard bulder, gradert 8B, i Rocklands. Den er dokumentert her, og ja - det ser hardt ut.
Det ligger også en video fra Steakhouse (gradert font 8A+). Hardt det også gitt.
Ellers er turen til Stian også blogget om og avbildet på Kruses topptur sin blogg, og der ligger det også litt annet klatresnacks.
Ellers kom jeg over en litt morsom blogg fra Birgit Nesheim fra Tromsø, som dokumenterer en USA-tur nå på en morsom og kanskje litt mer helhetlig måte med oppturer og nedturer og med mer enn bare klatreflyttene. Nesheim har tidligere vært en av de beste juniorkonkurranseklatrerne.
Ellers fant jeg tilfeldigvis en gammel klassiker fra 2003 på You Tube som viser noen harde buldre dengang, med Morten Gulliksen i sentrale roller (som for tiden er mer kjent som superfysikeren som startet nettdatesamfunnet sukker.no, og som nå ligger i strid med Match - eller hva det nå heter - om måling av antall brukere. Tidene endrer seg, men Morten har alltid vært en av de sterkeste gutta og har gått flere av de hardeste bulderne på Østlandet opp gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet.
Stian Christophersen har jeg blogget ved tre anledning.
To av bestigningene er dokumentert på video:
- Fra et forsøk før han gikk Lierpilaren direkte på Bergflødt. Han gikk den på en litt annen måte enn førstebestigeren Øyvind Ville Sæther, og dro dermed opp graderingen et knepp - uten at det desavuerer den imponerende førstebestigningen til Ville som fikk løst et klatreproblem som hadde ligget der i over ti år.
- Ifjor høst gikk Stian også en hard bulder, gradert 8B, i Rocklands. Den er dokumentert her, og ja - det ser hardt ut.
Det ligger også en video fra Steakhouse (gradert font 8A+). Hardt det også gitt.
Ellers er turen til Stian også blogget om og avbildet på Kruses topptur sin blogg, og der ligger det også litt annet klatresnacks.
Ellers kom jeg over en litt morsom blogg fra Birgit Nesheim fra Tromsø, som dokumenterer en USA-tur nå på en morsom og kanskje litt mer helhetlig måte med oppturer og nedturer og med mer enn bare klatreflyttene. Nesheim har tidligere vært en av de beste juniorkonkurranseklatrerne.
Ellers fant jeg tilfeldigvis en gammel klassiker fra 2003 på You Tube som viser noen harde buldre dengang, med Morten Gulliksen i sentrale roller (som for tiden er mer kjent som superfysikeren som startet nettdatesamfunnet sukker.no, og som nå ligger i strid med Match - eller hva det nå heter - om måling av antall brukere. Tidene endrer seg, men Morten har alltid vært en av de sterkeste gutta og har gått flere av de hardeste bulderne på Østlandet opp gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet.
onsdag 16. februar 2011
Ny norsk vinterbestigning av Eigers nordvegg
Nils Nielsen og Ole Kristian Nytrøen har nylig gått nordveggen på Eiger i Sveits.
Det er en fin bestigning for å få fram spennende nye alpinister i Norge.
Nielsen har hatt et sterkt alpinår med bestigning av nordveggen på Grande Jorasses med ruta MacIntyre/Colson i oktober sammen med Steinar Grynning og den slovenske ruten på sommeren året før, og har klatret nordveggen på Les Droites. Begge de to ligger ved Chamonix, og alle tre er blant de klassiske nordveggene i Alpene.
Sammen med Halvor Dannevig gjorde han også en førstebestigning opp Phari Lapcha (6019m) i Nepal for et par-tre år siden.
Han har også klatret Supercanaleta på Fitzroy sammen med Trym Sæland og et par andre ruter i Patagonia. Samt Vettisfossen med Bjørn-Eivind Årtun. Han er en av den nye generasjonen klatret som er guide og klatret alpint på et høyt nivå, og har et aktivitetsnivå som ut fra bloggen er svært imponerende.
Det er ikke meningen å utelate Nytrøen fra omtalen. Han har også gjort stilige turer de siste årene med Nordpilaren på Vågekallen, Vettisfossen og Tågbekken med Steinar Grynning. Han hadde et forsøk på en Nepal-topp i høst med Dannevig. Nå er han i Chamonix i vinter, og det blir spennende å se hva det kan føre til.
Det er andre norske vinterbestigning og tredje totalt av nordveggen på Eiger.
Den ble først gått av Bjørn Myrer Lund og Finn Dæhlie i en episk bestigning på tidlig 80-tall, fint dokumentert i Norsk Fjellsport 1983 for alle som ble tenåringer med den på nattbordet. Veggen ble gått av Trym Sæland og Morten Diesen på 90-tallet, men ellers tror jeg ikke den har så mange norske bestigninger. Siden Nytrøen er fra Hedemark, i likhet med Dæhlie, så er det i funfact-kategorien litt kuriøst at to av fem bestigninger er gjort fra et av de minst alpine fylkene.
Nielsen er med denne turen dermed den ved siden av Trym som har gått to av de tre store nordveggene i alpene (Matterhorn regnes som den tredje). Trym klatret MacIntyre/Colton sammen med sin gamle barndomsnabo meg i februar 1998 (så fikk jeg nevnt meg selv, alltid kjekt).
Det er en fin bestigning for å få fram spennende nye alpinister i Norge.
Nielsen har hatt et sterkt alpinår med bestigning av nordveggen på Grande Jorasses med ruta MacIntyre/Colson i oktober sammen med Steinar Grynning og den slovenske ruten på sommeren året før, og har klatret nordveggen på Les Droites. Begge de to ligger ved Chamonix, og alle tre er blant de klassiske nordveggene i Alpene.
Sammen med Halvor Dannevig gjorde han også en førstebestigning opp Phari Lapcha (6019m) i Nepal for et par-tre år siden.
Han har også klatret Supercanaleta på Fitzroy sammen med Trym Sæland og et par andre ruter i Patagonia. Samt Vettisfossen med Bjørn-Eivind Årtun. Han er en av den nye generasjonen klatret som er guide og klatret alpint på et høyt nivå, og har et aktivitetsnivå som ut fra bloggen er svært imponerende.
Det er ikke meningen å utelate Nytrøen fra omtalen. Han har også gjort stilige turer de siste årene med Nordpilaren på Vågekallen, Vettisfossen og Tågbekken med Steinar Grynning. Han hadde et forsøk på en Nepal-topp i høst med Dannevig. Nå er han i Chamonix i vinter, og det blir spennende å se hva det kan føre til.
Det er andre norske vinterbestigning og tredje totalt av nordveggen på Eiger.
Den ble først gått av Bjørn Myrer Lund og Finn Dæhlie i en episk bestigning på tidlig 80-tall, fint dokumentert i Norsk Fjellsport 1983 for alle som ble tenåringer med den på nattbordet. Veggen ble gått av Trym Sæland og Morten Diesen på 90-tallet, men ellers tror jeg ikke den har så mange norske bestigninger. Siden Nytrøen er fra Hedemark, i likhet med Dæhlie, så er det i funfact-kategorien litt kuriøst at to av fem bestigninger er gjort fra et av de minst alpine fylkene.
Nielsen er med denne turen dermed den ved siden av Trym som har gått to av de tre store nordveggene i alpene (Matterhorn regnes som den tredje). Trym klatret MacIntyre/Colton sammen med sin gamle barndomsnabo meg i februar 1998 (så fikk jeg nevnt meg selv, alltid kjekt).
Nytt bidrag til historien om kappbestigningen av Trollveggen
Her kommer en beskrivelse fra førstebestigningen av Rimmon-ruta i Trollveggen fra Tony Howards kommende bok.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
tirsdag 15. februar 2011
Thomas Meling går nordpilaren på Fitzroy i Patagonia
Thomas Meling klatret sammen med svenske Magnus Eriksson sist uke nordpilaren på Fitzroy via ”Mate, Porro y todo lo demas”, og fulgte Cassarotto-ruta til toppen av det høyeste fjellet i Patagonia.
Ruta opp til toppen av pilaren ble gått av Trym Sæland og Ole Lied, men de klatret ikke de siste par hundre meterne til toppen fra der pilar-ruta slutter. Ruta er omtrent 1200 meter høy.
Dermed har enda en norsk alpinist markert seg med en vanskelig bestigning i Patagonia. Det er morsomt at listen over solide norske alpinprestasjoner og alpinister øker år for år.
De to har aldri klatret noe av tilsvarende seriøsitet. De klatret Ultima Thule på Blåmannens nordvegg i sommer, men ikke i fri. 28 år gamle Meling har tidligere klatret The Nose og Half Dome i Yosemite og sydveggen på Storen vinterstid i 2008 (en lang og bratt alpinrute). Han har også bolteklatret grad 9-.
Fitzroy fikk sin første norske bestigning på 70-tallet av Marius Morstad, som gjorde en tidlig og imponerende bestigning av isrenneruta Supercanaleta. Den ruta er også gått av Bjørn-Eivind Årtun under sitt solide raid av flotte ruter for litt over to år siden. Trym Sæland og Nils Nielsen gikk også den samme ruten etter det.
Ruta opp til toppen av pilaren ble gått av Trym Sæland og Ole Lied, men de klatret ikke de siste par hundre meterne til toppen fra der pilar-ruta slutter. Ruta er omtrent 1200 meter høy.
Dermed har enda en norsk alpinist markert seg med en vanskelig bestigning i Patagonia. Det er morsomt at listen over solide norske alpinprestasjoner og alpinister øker år for år.
De to har aldri klatret noe av tilsvarende seriøsitet. De klatret Ultima Thule på Blåmannens nordvegg i sommer, men ikke i fri. 28 år gamle Meling har tidligere klatret The Nose og Half Dome i Yosemite og sydveggen på Storen vinterstid i 2008 (en lang og bratt alpinrute). Han har også bolteklatret grad 9-.
Fitzroy fikk sin første norske bestigning på 70-tallet av Marius Morstad, som gjorde en tidlig og imponerende bestigning av isrenneruta Supercanaleta. Den ruta er også gått av Bjørn-Eivind Årtun under sitt solide raid av flotte ruter for litt over to år siden. Trym Sæland og Nils Nielsen gikk også den samme ruten etter det.
tirsdag 8. februar 2011
Video av beste kvinneklatrer - laget av en ganske sterk journalist
Tina Johnsen Hafsaas er intervjuet og filmet VGNett, eller VGTV som de også kaller seg. Fint intervju hvor Tina cruiser opp og ned Vulkan-veggen i Oslo.
Men siden denne bloggen skal utfylle og fordybe det som står om klatring ellers, så gjenstår det bare å legge til at journalisten Øystein Jarlsbo selv er en svært habil klatrer gjennom mange år. Den tidligere landslagsspilleren i hockey har også gått vanskelige klipperuter.
Når jeg først er på klatrekuriosa-baggen, så er han ikke alene om å kunne klatre av journalister.
VG alene har solid klatrekampetanse på ulike områder.
Journalist Linn Kathrine Yttervik har både klatret grad 8 og prøvd seg på 8000 meters toppen Cho Oyu, en sprek kombinasjon. Og den prisbelønte fotografen Harald Henden har også klatrebakgrunn fra Bergen og Himalaya. Blant annet var han med på et forsøk på Broad peak i 1987, en tur ledet av nåværende NTK-leder Ragnhild Amundsen.
I kombinasjonen av Himalaya og journalister/skribenter er det forøvrig vanskelig å slå Jon Gangdal, som er den nordmann som har flest 8000-meter bestigninger. Han har en lang journalistkarriere, blant annet i Drammens Tidende som jeg er redaktør for nå, Dagbladet, TV2 og mange andre steder. Nå er han forfatter og rådgiver.
Ellers har Lars Gilberg i Vårt Land markert seg som en svært solid klatrer og journalist, med flere bestigninger i Thailand opp til grad 8a (9-).
I Romsdals Budstikke har Iver Gjelsteinli vært journalist med en laaang klatrekarriere. Og rundt om i redaksjonene finnes det mange flere selvsagt, men det var bare noen som falt ned på tastaturet mens jeg likevel skrev et tulleblogginnlegg siden det var gått en uke siden sist.
Men siden denne bloggen skal utfylle og fordybe det som står om klatring ellers, så gjenstår det bare å legge til at journalisten Øystein Jarlsbo selv er en svært habil klatrer gjennom mange år. Den tidligere landslagsspilleren i hockey har også gått vanskelige klipperuter.
Når jeg først er på klatrekuriosa-baggen, så er han ikke alene om å kunne klatre av journalister.
VG alene har solid klatrekampetanse på ulike områder.
Journalist Linn Kathrine Yttervik har både klatret grad 8 og prøvd seg på 8000 meters toppen Cho Oyu, en sprek kombinasjon. Og den prisbelønte fotografen Harald Henden har også klatrebakgrunn fra Bergen og Himalaya. Blant annet var han med på et forsøk på Broad peak i 1987, en tur ledet av nåværende NTK-leder Ragnhild Amundsen.
I kombinasjonen av Himalaya og journalister/skribenter er det forøvrig vanskelig å slå Jon Gangdal, som er den nordmann som har flest 8000-meter bestigninger. Han har en lang journalistkarriere, blant annet i Drammens Tidende som jeg er redaktør for nå, Dagbladet, TV2 og mange andre steder. Nå er han forfatter og rådgiver.
Ellers har Lars Gilberg i Vårt Land markert seg som en svært solid klatrer og journalist, med flere bestigninger i Thailand opp til grad 8a (9-).
I Romsdals Budstikke har Iver Gjelsteinli vært journalist med en laaang klatrekarriere. Og rundt om i redaksjonene finnes det mange flere selvsagt, men det var bare noen som falt ned på tastaturet mens jeg likevel skrev et tulleblogginnlegg siden det var gått en uke siden sist.
lørdag 29. januar 2011
¨Buldring i Norge kåret til årets beste klatrevideo
Nalle Hukktavails fine video fra sitt buldrebesøk i Norge ble kåret til den beste videoen i 2010 av brukerne på det amerikanske nettstedet www.videoclimb.com
Jeg hadde oversett denne saken og nettstedet, men det hadde ikke det oppegående danske klatrenettstedet www.stonemonkey.dk
Jeg skrev om Nalle og videoen hans da den kom tidlig i september.
Jeg hadde oversett denne saken og nettstedet, men det hadde ikke det oppegående danske klatrenettstedet www.stonemonkey.dk
Jeg skrev om Nalle og videoen hans da den kom tidlig i september.
fredag 28. januar 2011
Uka: Mer bratt og hardt fra Rogland, et imponerende comeback og tørr granitt
Noen linker til den siste uka innen klatring:
Therese Johansen har buldret Chicken wings med sittende start, en 7C+ i Sirevåg nederst på Jæren, og har fine bilder på bloggen sin. Hun har allerede rukket å gå to buldre gradert 7C i det samme området, som kanskje er det beste vinterstid i Norge i forhold til gode klatreforhold og lite snø.
Mer Rogaland: En av de flotte islinjene på Kjerag er omtalt med video og bilder på Ut.no, et samarbeid mellom turistforeningen og NRK, og var også sendt på Ut i Naturen denne uka. Bjørn Eivind Årtun, Annelin Henriksen og Stein Ivar Gravdal er klatrerne.
En av de hyggeligste returene til klatrin det siste året har vært Eirik Birkelund Olsen fra Tromsø. I januar har han gått to ruter gradert 8b i Katalonia, står det på profilen hans på 8a.nu. Isolert sett er det ingen stor begivenhet, men det er ikke så mange som klatrer denne graden i utlandet. Og ikke minst er det hyggelig fordi han brakk ryggen i Ceuse i 2009. Nå viste vel NM før jul at han var tilbake i god form, for der ble han nummer to og klatret ifølge ruteskruerne opp mot grad 8a+ onsigth inntil han falt litt under toppen.
Og selv om det er fint med vinter, selv om jeg strengt tatt sitter med nyoperert fot denne uka, så er det hyggelig å se at det begynner å bli tørr klippe. Ihvertfall i Bohuslen. Her er Hanna Mellins beskrivelse på bloggen sin.
Er det nyheter og beskrivelser jeg har gått glipp av, så bare send et lite vink.
Therese Johansen har buldret Chicken wings med sittende start, en 7C+ i Sirevåg nederst på Jæren, og har fine bilder på bloggen sin. Hun har allerede rukket å gå to buldre gradert 7C i det samme området, som kanskje er det beste vinterstid i Norge i forhold til gode klatreforhold og lite snø.
Mer Rogaland: En av de flotte islinjene på Kjerag er omtalt med video og bilder på Ut.no, et samarbeid mellom turistforeningen og NRK, og var også sendt på Ut i Naturen denne uka. Bjørn Eivind Årtun, Annelin Henriksen og Stein Ivar Gravdal er klatrerne.
En av de hyggeligste returene til klatrin det siste året har vært Eirik Birkelund Olsen fra Tromsø. I januar har han gått to ruter gradert 8b i Katalonia, står det på profilen hans på 8a.nu. Isolert sett er det ingen stor begivenhet, men det er ikke så mange som klatrer denne graden i utlandet. Og ikke minst er det hyggelig fordi han brakk ryggen i Ceuse i 2009. Nå viste vel NM før jul at han var tilbake i god form, for der ble han nummer to og klatret ifølge ruteskruerne opp mot grad 8a+ onsigth inntil han falt litt under toppen.
Og selv om det er fint med vinter, selv om jeg strengt tatt sitter med nyoperert fot denne uka, så er det hyggelig å se at det begynner å bli tørr klippe. Ihvertfall i Bohuslen. Her er Hanna Mellins beskrivelse på bloggen sin.
Er det nyheter og beskrivelser jeg har gått glipp av, så bare send et lite vink.
mandag 24. januar 2011
Jarle Risa sitt imponerende buldreår
Jarle Risa leverer og leverer en haug med noen av de vanskeligste buldrebestigningene. Nylig har han førstebesteget to til gradert 8A+ i Oltedal, Ribbefett og Sovende villdyr.
Risa har kanskje det høyste volum av vanskelige buldre gått gjennom mange år, og står fram som den kanskje viktigste buldreutvikleren i Norge det siste tiåret. Han har vært sentral i utviklingen av de mange fine buldrefeltene i Sør-Rogaland, med Hunnedalen og Eiane og Stavtjønn som noen nye områder, og har sørget for at dette har blitt den kanskje viktigste buldrebyen i Norge med et femtentalls førstebestigninger på 8A og 8A+.
Det mest imponerende er at av et hundretalls buldre mellom 7C og 8A+ i Sør-Rogaland registrert på det godt oppdaterte lokalbuldrestedet buldreinfo.com, så har Jarle førtebesteget godt over halvparten.
Han er selvsagt ikke alene, for også noen av de sterkeste buldrerne som Therese Johansen, Tore Årthun, etterhvert Andreas Hetland Olsen og andre sørger for et av de mest spennende miljøene. Like viktig er det at det som regel er mulig å klatre nesten året rundt, spesielt helt sør på Jæren med Sirevåg og nye buldrefelt i området.
Men i tillegg til å ha mindre snø enn resten, så tror jeg Jarle, Therese og de andre mest gira også er mer ute i dårlige forhold enn noen andre jeg vet om. Det går blant annet går fram av Jarles til ganske fine blogg.
Det er ikke mindre imponerende at det siste året kanskje har vært det mest produktive for Jarle, som også er småbarnsfar.
En annen grunn til å skrive om Jarle i dag er at det bursdagen hans når dette skrives.
lørdag 22. januar 2011
Det oljesmørte norske alpineventyret i Romsdalen
Alle alpinister i Romsdal som har jobbet med tilkomstteknikk i Nordsjøen samtidig som de har preget norsk alpinklatring, er en av de mer opplagte klatrereportasjene som ikke er skrevet. Inntil nå.
Fredag hadde Dagens Næringslivs glansete bilag D2 en god reportasje på de som har blitt boende eller bosatt seg i Romsdal for å kunne klatre, stå på ski og jobbe i Nordsjøen og som guider.
Romsdal er blitt det klart viktigste samlingspunktet for alpinister etter at Aak etablerte tilkomstteknikk-virksomheten her for drøyt 20 år siden.
En av de som D2 har snakket med er Halvor Hagen, som er oppvokst på Åfarnes (på den andre siden av Isfjorden) og som står der med sine villsauer og breie toppturski. Han er en av de mest drevne alpinistene i Norge, internasjonal godkjent guide, med solide bestigninger i dalen, på Baffin, tøffe turer i Himalaya, Yosemite og i tillegg har vært en av de beste allrounderne med førstebestigninger på 90-tallet opp til 9-/9 – da det omtrent var toppnivået.
D2 har også snakket med Bjarte Bø, som er en av de første som flyttet til dalen utenfra som klatrer for sikkert rundt 20 år siden, og som definitivt er en av de med flest storveggsbestigninger fra Romsdale til Trango til Patagonia. De siste årene har han i tillegg vært en aktiv basehopper.
En litt nyere representant i artikkelen er Sigurd Nordeide-Felde, som er en alpinistene med lengst CV de siste årene fra blant annet førstebestigninger av storvegger på Baffin-øya, repetisjon av norskeruta på Trango med blant andre felles romdaling Bjarte Bø, vinterbestigning av Suser gjennom Harryland ved Trollveggen.
Det er så mange at det nesten er umulig å rekke over alle. Men her er noen av de mer profilerte som ikke står i artikkelen, men som definitivt hører hjemme i alpinhistorien:
Sindre Sæther, født og oppvokst i dalen og mest kjent for sine fribestigninger av Franskeruta og Arch Wall, som har gitt ham internasjonal annerkjennelse han definitivt ikke søker.
Han er ved siden av Halvor Hagen de to kanskje fremste eksemplene på noen av de mest ivrige klatrerne som er født og oppvokst i dalen, og som gjerne flytter hjem etter litt studier i Bergen.
Det er en annen gruppe som har vært her i et par tiår, med Bjarte Bø som et godt eksempel. Anne Grete Nebell er det samme, som blant annet den første kvinnen (og en av de første uansett) som soloerte Trollveggen og har førstebesteget mange tekniske storvegger sommer og vinter.
Odd-Roar Wiik flyttet til dalen fra hjemstedet Lofoten for over ti år siden, og har kanskje gått flere tekniske storvegger enn noen andre, inkludert A5 i Yosemite og utallige andre.
Av veteranene er Ole Haltvik, som var en av de aktive alpinistene på begynnelsen av 90-tallet, med bestigning av blant annet Shivling i indisk Himalaya.
Trym Sæland har bodd her i noen år, mens han gikk flere av de mer krevende alpinturene gjort av norske klatrere i Himalaya, Patagonia og norske fjell.
Så har vi en ny spennende alpingenerasjon, hvor flere i likhet med Halvor Hagen har skaffet seg internasjonal guide-godkjenning, i liket med flere av de overfor.
Nils Nielsen, guide med en av de mest aktive alpinistprogrammene med spennende bestigninger i Patagonia og en av de få som har klatret vanskelige ruter i Alpene, inkludert min favorittrute MacIntyre-Colton på Grande Jorasses sist høst.
Eiliv Ruud er en annen dreven klatrer med førstebestigninger i Alaska og mange andre alpinturer, blant annet med Nielsen.
Og dette er vel bare noen av de litt mer profilerte klatrerne som jeg kommer på i farten. Jeg har ikke vært der nok det siste tiåret til å helt ha oversikten. Det er mange flere opp gjennom årene som har finansiert klatrelivet med tilkomstteknikk i off-shorebransjen. Det har gitt mange en god blanding av lønn og mye fri utenom plattformlivet.
Aak har vært det første og mest kjente av disse firmaene med 20 års erfaring fra sokkelen, og det ble også startet av solide klatrere som har markert seg bra i blant annet Himalaya. Etter hvert har det kommet andre, som Linjebygg, som også har erfarne klatrere som står for opplæring og sikring. Selv om den største konsentrasjonen er i Romsdalen, så er de spredt over hele landet.
Denne bloggposten er med andre ord skrevet litt på overtid, men utløst av en morsom artikkel fra D2 – som jeg tidligere har rost for å innimellom ha spennende friluftslivartikler. Fredagens artikkel tok for seg flere steder og friluftsnisjer.
Blant annet er Rjukans isklatrere Andreas Spak og veteranen Jon Haukåssveen også nevnt. En annen klatreveteren som er nevnt er Kjetil Svanemyr, som blant annet var med på første norske vinterbestigning av Trollveggen med Hans Christian Doseth. Nå er det hundekjøring i en eller annen kald innlandsbygd som gjelder for ham.
Fredag hadde Dagens Næringslivs glansete bilag D2 en god reportasje på de som har blitt boende eller bosatt seg i Romsdal for å kunne klatre, stå på ski og jobbe i Nordsjøen og som guider.
Romsdal er blitt det klart viktigste samlingspunktet for alpinister etter at Aak etablerte tilkomstteknikk-virksomheten her for drøyt 20 år siden.
En av de som D2 har snakket med er Halvor Hagen, som er oppvokst på Åfarnes (på den andre siden av Isfjorden) og som står der med sine villsauer og breie toppturski. Han er en av de mest drevne alpinistene i Norge, internasjonal godkjent guide, med solide bestigninger i dalen, på Baffin, tøffe turer i Himalaya, Yosemite og i tillegg har vært en av de beste allrounderne med førstebestigninger på 90-tallet opp til 9-/9 – da det omtrent var toppnivået.
D2 har også snakket med Bjarte Bø, som er en av de første som flyttet til dalen utenfra som klatrer for sikkert rundt 20 år siden, og som definitivt er en av de med flest storveggsbestigninger fra Romsdale til Trango til Patagonia. De siste årene har han i tillegg vært en aktiv basehopper.
En litt nyere representant i artikkelen er Sigurd Nordeide-Felde, som er en alpinistene med lengst CV de siste årene fra blant annet førstebestigninger av storvegger på Baffin-øya, repetisjon av norskeruta på Trango med blant andre felles romdaling Bjarte Bø, vinterbestigning av Suser gjennom Harryland ved Trollveggen.
Det er så mange at det nesten er umulig å rekke over alle. Men her er noen av de mer profilerte som ikke står i artikkelen, men som definitivt hører hjemme i alpinhistorien:
Sindre Sæther, født og oppvokst i dalen og mest kjent for sine fribestigninger av Franskeruta og Arch Wall, som har gitt ham internasjonal annerkjennelse han definitivt ikke søker.
Han er ved siden av Halvor Hagen de to kanskje fremste eksemplene på noen av de mest ivrige klatrerne som er født og oppvokst i dalen, og som gjerne flytter hjem etter litt studier i Bergen.
Det er en annen gruppe som har vært her i et par tiår, med Bjarte Bø som et godt eksempel. Anne Grete Nebell er det samme, som blant annet den første kvinnen (og en av de første uansett) som soloerte Trollveggen og har førstebesteget mange tekniske storvegger sommer og vinter.
Odd-Roar Wiik flyttet til dalen fra hjemstedet Lofoten for over ti år siden, og har kanskje gått flere tekniske storvegger enn noen andre, inkludert A5 i Yosemite og utallige andre.
Av veteranene er Ole Haltvik, som var en av de aktive alpinistene på begynnelsen av 90-tallet, med bestigning av blant annet Shivling i indisk Himalaya.
Trym Sæland har bodd her i noen år, mens han gikk flere av de mer krevende alpinturene gjort av norske klatrere i Himalaya, Patagonia og norske fjell.
Så har vi en ny spennende alpingenerasjon, hvor flere i likhet med Halvor Hagen har skaffet seg internasjonal guide-godkjenning, i liket med flere av de overfor.
Nils Nielsen, guide med en av de mest aktive alpinistprogrammene med spennende bestigninger i Patagonia og en av de få som har klatret vanskelige ruter i Alpene, inkludert min favorittrute MacIntyre-Colton på Grande Jorasses sist høst.
Eiliv Ruud er en annen dreven klatrer med førstebestigninger i Alaska og mange andre alpinturer, blant annet med Nielsen.
Og dette er vel bare noen av de litt mer profilerte klatrerne som jeg kommer på i farten. Jeg har ikke vært der nok det siste tiåret til å helt ha oversikten. Det er mange flere opp gjennom årene som har finansiert klatrelivet med tilkomstteknikk i off-shorebransjen. Det har gitt mange en god blanding av lønn og mye fri utenom plattformlivet.
Aak har vært det første og mest kjente av disse firmaene med 20 års erfaring fra sokkelen, og det ble også startet av solide klatrere som har markert seg bra i blant annet Himalaya. Etter hvert har det kommet andre, som Linjebygg, som også har erfarne klatrere som står for opplæring og sikring. Selv om den største konsentrasjonen er i Romsdalen, så er de spredt over hele landet.
Denne bloggposten er med andre ord skrevet litt på overtid, men utløst av en morsom artikkel fra D2 – som jeg tidligere har rost for å innimellom ha spennende friluftslivartikler. Fredagens artikkel tok for seg flere steder og friluftsnisjer.
Blant annet er Rjukans isklatrere Andreas Spak og veteranen Jon Haukåssveen også nevnt. En annen klatreveteren som er nevnt er Kjetil Svanemyr, som blant annet var med på første norske vinterbestigning av Trollveggen med Hans Christian Doseth. Nå er det hundekjøring i en eller annen kald innlandsbygd som gjelder for ham.
søndag 9. januar 2011
Årtun får prestisjestøtte til Himalaya-eventyr
Bjørn-Eivind Årtun har på ny fått den prestisjefylte Mugs Stumps award sammen med sin amerikanske alpinistpartner Colin Haley
Bladet The Alpinist skriver søndag at de to er et av syv team som får penger for å prøve nye krevende ruter. "Colin Haley, Ogre II, Pakistan; with Bjorn-Eivind Artun. An alpine-style ascent of the unclimbed, un-attempted north face of 6,960-meter Ogre II, a technical mixed route on this stunning alpine wall."
De to fikk også støtte i 2010, til den nye ruten på Mt. Foraker som ble gått før sommeren. Den turen ble en av de mest omtalte alpine førstebestigningene i fjor, og Alpinist har en ti siders artikkel i sitt siste nummer hvor Haley skriver om turen med overskriften "Redsel". Der omtaler han forøvirg Årtun som en av de sprekeste alpinistene han kjenner. "Bjørn-Eivinds største styrke er også en svakhet: Han vil alltid gå for det", skriver han også i forbindelse med den støtende turen.
Ogre 2 sin nordvegger nok en enda høyere og tøffere tur. Fjellet ligger i Karakoram i Pakistan, i grenseområdene mot Kina og India. Fjellet er ikke besøkt av nordmenn før, men ligger ikke så langt unna Latok hvor to norske ekspedisjoner har gjort noen av de bedre forsøkene på den ubestegne nordveggen der som kanskje er en av områdets mest ettertraktede. Fjellet ligger heller ikke så langt unna Trango, hvor det går to fantastiske norske førstebestigninger - på Great Trango i 1984 hvor Doseth og Dæhlie omkoog på vei ned, og som ble repetert for to år siden. Og på den litt lavere Trango Pulpit, hvor Robert Caspersen ledet an en av de vanskeligste rutene når det gjelder ren teknisk klatring i Himalaya.
Ogre-toppene, den høyeste kalles også Baintha Brakk, ligger vel også synlig på veien inn mot K2.
Mens Haley har vært i området før, så har ikke Årtun klatret i Karakoram.
Ellers er det vel et interessant poeng at de to fikk prispengene som gis ut for å minnes Mugs Stumps. En av hans mest imponerende bestigninger var en 15 timers solobestigning av Cassin-ryggen på Denali, og de to klatrerne er de eneste som har vært i nærheten av å matche den tiden. Store snømengder forhindret dem fra en raskere bestigning da de akklimatiserte seg til Foraker-turen i våres.
torsdag 6. januar 2011
Takk for alle besøk. Hva er det størst interesse å lese om:
Det siste halvåret har jeg prøvd å holde bloggen sånn passe oppdatert på klatrenyheter som kan ha litt interesse, etter en periode med litt lite tid og prioritering av blogging.
Tilbakemeldingen har vært hyggelig, både fra endel klatrevenner og andre.
Det er også interessant å lese besøkstallene på Google analytics (ja, det er litt nerdede og kanskje litt forfengelig, men jeg har nå en jobb som innebærer at jeg også har et forhold til nettstatistikk)
Litt tall
6 957 personer besøkte dette nettstedet, ifølge statistikken. Jeg tror det vel er færre (det er tross alt noen som sletter cockies, for å bruke geekspeaks, særlig siden vi snakker om et helt år). Men at det er såpass mange gjør det litt morsomt å å holde på.
16 130 besøk totalt
26 225 sidevisninger
Nesten alt ser det ut til kom i andre halvår.
Her er de ti mest leste sakene:
1. Forsiden 10 003 visninger
2. /2010/08/det-er-bare-bye-seg-i-stvet-for-sindre.html 2 786 visninger
3. /2010/04/guide-til-norske-klatrere-som-blogger.html 1 287
4. /2010/04/crackoholic-nordens-beste-klatrefilm.html 846
5. /2010/08/hilde-bjrgaas-og-hanna-mellin-gar-hoka.html 318
6. /2010/08/supermann-med-ny-frirute-pa-blamannen-i.html 317
7. /2010/06/aldri-har-vel-ungdommen-vrt-sterkere.html 302
8. /2010/07/alt-du-trenger-vite-for-klatring-i.html 281
9. /2010/07/den-komplette-guiden-til-gode-svenske.html 269
10. /2009/07/ny-sommer-ny-klippe-derfor-er-bohuslen.html 266
Ellers er jeg litt usikker på hvordan bloggen kan tas videre. Jeg er åpen for innspill hvis det er noen lesere som har det.
Godt nytt klatreår
Tilbakemeldingen har vært hyggelig, både fra endel klatrevenner og andre.
Det er også interessant å lese besøkstallene på Google analytics (ja, det er litt nerdede og kanskje litt forfengelig, men jeg har nå en jobb som innebærer at jeg også har et forhold til nettstatistikk)
Litt tall
6 957 personer besøkte dette nettstedet, ifølge statistikken. Jeg tror det vel er færre (det er tross alt noen som sletter cockies, for å bruke geekspeaks, særlig siden vi snakker om et helt år). Men at det er såpass mange gjør det litt morsomt å å holde på.
16 130 besøk totalt
26 225 sidevisninger
Nesten alt ser det ut til kom i andre halvår.
Her er de ti mest leste sakene:
1. Forsiden 10 003 visninger
2. /2010/08/det-er-bare-bye-seg-i-stvet-for-sindre.html 2 786 visninger
3. /2010/04/guide-til-norske-klatrere-som-blogger.html 1 287
4. /2010/04/crackoholic-nordens-beste-klatrefilm.html 846
5. /2010/08/hilde-bjrgaas-og-hanna-mellin-gar-hoka.html 318
6. /2010/08/supermann-med-ny-frirute-pa-blamannen-i.html 317
7. /2010/06/aldri-har-vel-ungdommen-vrt-sterkere.html 302
8. /2010/07/alt-du-trenger-vite-for-klatring-i.html 281
9. /2010/07/den-komplette-guiden-til-gode-svenske.html 269
10. /2009/07/ny-sommer-ny-klippe-derfor-er-bohuslen.html 266
Ellers er jeg litt usikker på hvordan bloggen kan tas videre. Jeg er åpen for innspill hvis det er noen lesere som har det.
Godt nytt klatreår
lørdag 1. januar 2011
Best i Norden
Jeg har for norsk klatring igjen oppsumert klatreåret, og siden jeg setter pris på å ha et godt nasjonalt klatretidsskrift så syns jeg dere som ikke har bladet bør kjøpe det framfor å lese det gratis her. Men i den forbindelse slo det meg hvor mye bra klatring som ble gjort i 2010. For å se om det bare var i Norge, så har jeg sett på hvem som utpeker seg innenfor de ulike grenene av klatringen i en nordisk sammenheng.
Jeg har gjort en subjektiv vurdering, selv om de i enkelte tilfeller er enkelt å basere seg på grad og plassering. Og selvsagt er det bare tull. Alt det viktige innen klatring kan ikke rangeres og graderes. Men innenfor det perspektivet kan det være interessant å lage en liten liste, slik det gjerne er så populært å gjøre ved årsskifter som nå.
Det ligger ingen stor prestisje i disse forslagene, så jeg er åpen for gode innspill hvis noen skulle bli engasjert i spørsmålet.
Vurderingene er gjort ut fra prestasjonene de siste årene.
De som er merket * betyr at prestasjonene ligger i verdensklasse.
Klatregrener
Buldring
Kvinner: Therese Johansen*, Norge: 8A+, flere 8A, flashet 7C. Rangert på topp på 8As buldreranking i sommer.
Menn: Nalle Huktavail*, Finland: Førstebesteget 8C, og gått flere av verdens antatt hardeste buldre. Magnus Midtbø er en god kandidat med førstebestigning av 8C, men har få andre harde buldrebestigninger.
Sportsklatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: Eneste som har gått mer enn en 8b og klatret 8a onsight.
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: 9b, 8b+ onsigth.
Konkurranseklatring
Kvinner: Hannah Midtbø, Norge: Bronse i buldre-EM 2009, vunnet en European Youth cup. Nordisk mester
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: Flere finaleplasser i World cup. 5. plass i EM i 2010.
Talent
Kvinner: Tina Johnsen Hafsaas, Norge: Nordisk mester senior, finale i Europeisk ungdomscup, sportsklatring grad 9-/9, og alt dette som 16 åring.
Menn: Bortsett fra Magnus Midtbø, som er blitt voksen, så er Jakob Heber Norum, Norge, en sterk kandidat: Nordisk juniormester, sølv buldring, klatret grad 9-/9 før fylte 15 år.
Trad klatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: flere ruter på 9- og 8+ i Bohuslen, i en egen klasse.
Menn: Petter Restorp/Stefan Wulf, Sverige: Av mange gode svensker er det vel Petter som har klatret hardest med 8b og mange andre bestigninger, mens Stefan har gått flest dårlig sikrede ruter.
Storvegg
Kvinner: Tie Hilde Bjørgaas/Hanna Mellin, Norge/Sverige: Litt usikker her, men tror dette norsk/svenske tauparet er i spiss med mye bra friklatring på storvegger på Grønland og Kjerag.
Menn: Sindre Sæther (fri), Norge: Her er det vel ikke særlig tvil når det gjelder fribestigning av Franskeruta og Arch Wall i Trollveggen, selv om Restorp og Wulf har gått harde friruter i Yosemite. Men Innøvde ruter i Yosemite er noe annet enn mørke, løse, krevende friførstebestigninger i Trollveggen.
Teknisk storveggsklatring kunne vært en egen disiplin, men jeg klarer ikke helt å plukke av flere gode norske taulag som har gått nye ruter opp til A4 på Kjerag (Trym Sæland og Stein Ivar Gravdal), Baffin Island og vel også noen flere steder.
Isklatring
Kvinner: Annelin Henriksen: Norge: Førstebesteget fosser på Kjerag opp til grad 6.
Menn: Her er jeg usikker. Flere norske kandidater med lange og harde førstebestigninger på Vestlandet. Andreas Spak har klatret mye med Will Gadd, men det er nok den kjente Gadd som har hatt mest føring.
Alpint
Kvinner: Svært usikker på hvem som skal være kandidater her, ut over det som nevnes under andre grener.
Menn: Bjørn-Eivind Årtun, med flere, Norge: Norsk alpinisme har en gullalder med førstebestigninger som blir lagt merke til i noen av de viktigste områdene for krevende alpinisme som Alaska og Patagonia. Årtuns førstebestigning på Mount Foraker med Colin Haley står kanskje i en egen klasse.
Himalaya
Kvinner: Cecilie Skog*, Norge: Etter den tragiske ulykken på K2 hvor Rolf Bae omkom, er vel rangeringer det siste som står i fokus. Men tross alt, det er som kan måle seg med hennes prestasjoner i høyden med både Everest og K2.
Menn: Veikki Gustavson*, Finland: Har vel gått alle 8000 meterne uten oksygen, regnes blant de beste høyfjellsklatrerne.
Og vinneren er: Norge.
Og det er en klar seier også.
De siste par tiårene viser at det har vekslet litt på hvem som har de mest aktive klatremiljøene i de nordiske landene. Akkurat nå er det tidenes beste år for norsk klatring på et bredt felt for både kvinner og menn. Det er ikke så mange år siden det var svensker som var best i konkurranser og sportsklatring av begge kjønn, og hadde de beste kvinnelige buldrerne. Nå er det i tillegg et veldig aktivt norsk alpinmiljø, mens det knapt finnes seriøs svensk alpinisme.
Ellers er det morsomt at flate Finland, knapt uten fjell, har utøvere i verdensklasse. Vi er for så vidt vant til å møte grisesterke finner helt siden de kom ut av skogene og klatret høyere i nordiske konkurranser i siste halvdel av nitti-årene. Men nå har de altså spredt seg på de minste steinene og største fjellene. Det er allsidig.
Sverige utmerker seg særlig med støtende klatrere på naturlige sikringer i Bohuslen av begge kjønn, og med Malin Holmberg på vanskelig bolteklatring.
Jeg har gjort en subjektiv vurdering, selv om de i enkelte tilfeller er enkelt å basere seg på grad og plassering. Og selvsagt er det bare tull. Alt det viktige innen klatring kan ikke rangeres og graderes. Men innenfor det perspektivet kan det være interessant å lage en liten liste, slik det gjerne er så populært å gjøre ved årsskifter som nå.
Det ligger ingen stor prestisje i disse forslagene, så jeg er åpen for gode innspill hvis noen skulle bli engasjert i spørsmålet.
Vurderingene er gjort ut fra prestasjonene de siste årene.
De som er merket * betyr at prestasjonene ligger i verdensklasse.
Klatregrener
Buldring
Kvinner: Therese Johansen*, Norge: 8A+, flere 8A, flashet 7C. Rangert på topp på 8As buldreranking i sommer.
Menn: Nalle Huktavail*, Finland: Førstebesteget 8C, og gått flere av verdens antatt hardeste buldre. Magnus Midtbø er en god kandidat med førstebestigning av 8C, men har få andre harde buldrebestigninger.
Sportsklatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: Eneste som har gått mer enn en 8b og klatret 8a onsight.
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: 9b, 8b+ onsigth.
Konkurranseklatring
Kvinner: Hannah Midtbø, Norge: Bronse i buldre-EM 2009, vunnet en European Youth cup. Nordisk mester
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: Flere finaleplasser i World cup. 5. plass i EM i 2010.
Talent
Kvinner: Tina Johnsen Hafsaas, Norge: Nordisk mester senior, finale i Europeisk ungdomscup, sportsklatring grad 9-/9, og alt dette som 16 åring.
Menn: Bortsett fra Magnus Midtbø, som er blitt voksen, så er Jakob Heber Norum, Norge, en sterk kandidat: Nordisk juniormester, sølv buldring, klatret grad 9-/9 før fylte 15 år.
Trad klatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: flere ruter på 9- og 8+ i Bohuslen, i en egen klasse.
Menn: Petter Restorp/Stefan Wulf, Sverige: Av mange gode svensker er det vel Petter som har klatret hardest med 8b og mange andre bestigninger, mens Stefan har gått flest dårlig sikrede ruter.
Storvegg
Kvinner: Tie Hilde Bjørgaas/Hanna Mellin, Norge/Sverige: Litt usikker her, men tror dette norsk/svenske tauparet er i spiss med mye bra friklatring på storvegger på Grønland og Kjerag.
Menn: Sindre Sæther (fri), Norge: Her er det vel ikke særlig tvil når det gjelder fribestigning av Franskeruta og Arch Wall i Trollveggen, selv om Restorp og Wulf har gått harde friruter i Yosemite. Men Innøvde ruter i Yosemite er noe annet enn mørke, løse, krevende friførstebestigninger i Trollveggen.
Teknisk storveggsklatring kunne vært en egen disiplin, men jeg klarer ikke helt å plukke av flere gode norske taulag som har gått nye ruter opp til A4 på Kjerag (Trym Sæland og Stein Ivar Gravdal), Baffin Island og vel også noen flere steder.
Isklatring
Kvinner: Annelin Henriksen: Norge: Førstebesteget fosser på Kjerag opp til grad 6.
Menn: Her er jeg usikker. Flere norske kandidater med lange og harde førstebestigninger på Vestlandet. Andreas Spak har klatret mye med Will Gadd, men det er nok den kjente Gadd som har hatt mest føring.
Alpint
Kvinner: Svært usikker på hvem som skal være kandidater her, ut over det som nevnes under andre grener.
Menn: Bjørn-Eivind Årtun, med flere, Norge: Norsk alpinisme har en gullalder med førstebestigninger som blir lagt merke til i noen av de viktigste områdene for krevende alpinisme som Alaska og Patagonia. Årtuns førstebestigning på Mount Foraker med Colin Haley står kanskje i en egen klasse.
Himalaya
Kvinner: Cecilie Skog*, Norge: Etter den tragiske ulykken på K2 hvor Rolf Bae omkom, er vel rangeringer det siste som står i fokus. Men tross alt, det er som kan måle seg med hennes prestasjoner i høyden med både Everest og K2.
Menn: Veikki Gustavson*, Finland: Har vel gått alle 8000 meterne uten oksygen, regnes blant de beste høyfjellsklatrerne.
Og vinneren er: Norge.
Og det er en klar seier også.
De siste par tiårene viser at det har vekslet litt på hvem som har de mest aktive klatremiljøene i de nordiske landene. Akkurat nå er det tidenes beste år for norsk klatring på et bredt felt for både kvinner og menn. Det er ikke så mange år siden det var svensker som var best i konkurranser og sportsklatring av begge kjønn, og hadde de beste kvinnelige buldrerne. Nå er det i tillegg et veldig aktivt norsk alpinmiljø, mens det knapt finnes seriøs svensk alpinisme.
Ellers er det morsomt at flate Finland, knapt uten fjell, har utøvere i verdensklasse. Vi er for så vidt vant til å møte grisesterke finner helt siden de kom ut av skogene og klatret høyere i nordiske konkurranser i siste halvdel av nitti-årene. Men nå har de altså spredt seg på de minste steinene og største fjellene. Det er allsidig.
Sverige utmerker seg særlig med støtende klatrere på naturlige sikringer i Bohuslen av begge kjønn, og med Malin Holmberg på vanskelig bolteklatring.
mandag 13. desember 2010
Caspersen og Årtun går Exocet i Patagonia
Robert Caspersen og Bjørn-Eivind Årtun har til nå klatret den kjente isruta Exocet på Cerre Standhart i Patagonia, skriver Robert på Norrøna-bloggen. Sterke vinder forpurret litt mer ambisiøse planer på Torre Egger, mens en kort soldag sørget for at Årtun endelig kom seg helt på toppen av Standhart etter noen forsøk tidligere.
Mens Årtun har gått mange harde ruter i Patagonia de siste vintrene, er dette den første til Caspersen. Robert har til gjengjeld en av de mest imponerende Klatre-CVene i Norge med ruter opp til 8c, 8a+ onsight, flere NM-titler og mange førstebestigninger av vanskelige og tekniske storvegger i kalde eller høye strøk opp Trango Pulpit i Himalaya og i Dronning Mauds land i Antarktis. Det er vel heller ikke så mange andre trebarnsfedre som går krevende Patagonia-ruter.
Mens Årtun har gått mange harde ruter i Patagonia de siste vintrene, er dette den første til Caspersen. Robert har til gjengjeld en av de mest imponerende Klatre-CVene i Norge med ruter opp til 8c, 8a+ onsight, flere NM-titler og mange førstebestigninger av vanskelige og tekniske storvegger i kalde eller høye strøk opp Trango Pulpit i Himalaya og i Dronning Mauds land i Antarktis. Det er vel heller ikke så mange andre trebarnsfedre som går krevende Patagonia-ruter.
søndag 5. desember 2010
Norsk mesterskap med klare topper
Klatre-NM i Sogndal i helgen ga ingen overraskelser blant vinnerne.
Her er resultatlisten fra Sogndal klatreklubb, eksemplarisk raskt lagt ut av en klubb som får til alt fra klatrevegg i verdensklasse til gode arrangementer.
Og her er Norsk Klatring sitt gode referat allerede, i motsetning til meg har Henning Wang både skrevet saken og deltatt i konkurransen. Jeg oppdaget denne saken omtrent da jeg skrev ferdig denne bloggen.
Magnus Midtbø vant klart i en finale uten veldig stor konkurrase, og hvor resten av finalefeltet viste at på seniorsiden er det lite som skjer bak Magnus. Sølvvinner er Eirik Birkelund Olsen, noe som er svært hyggelig og imponerende med tanke på at han brakk ryggen i Ceuse for halvannet år siden. (Her er en reportasje fra NRK Nordnytt om come-backet tidligere i år)
I en tid hvor det skjer veldig mye spennende i norsk klatring, så gir finalefeltet i herreklassen grunn til å lure på om konkurranseklatringen for senior har stagnert på nivået bak Midtbø.
Jeg vil tro at klatrenivået på finalistene er omtrent som det var på 90-tallet. Med unntak av Lars Ole Gudvang som har hatt et sterkt klatreår med førstebestigning av 8c og flere harde onsighter på 8a/8a+-nivå på Kalymynos. Så selv om 2010 er et år hvor det har skjedd mer enn noensinne - så står også endel ting litt still. Det kan hende reiseavstanden til Sogndal reduserte deltakelsen litt, men finalen er stort sett folk som har gjort det bra i konkurranser - med litt unntak.
Kvinneklassen ser ut fra resultatlisten ut som en walk-over for 16 åringen Tina Johnsen Hafsaas, som legger enda en topplassering på listen over et sterkt klatreår som nordisk mester, nordisk juniorbuldremester, sølv i juniornordisk og finaleplasser i den europeiske ungdomscupen - i tillegg til sterk uteklatring selvsagt. Det var ingen andre av de andre kvinneklatrerne som har klatret hardt i år som stilte i denne konkurransen.
Juniorklassene for guttene var preget av de to vanlige duellene med flinke folk.
Martin Skaar Olsund vant over Tarjei Hamre. Og Jacob Heber Norum vant over Thilo Schröter. Men i den yngre juniorklassen var det også et par sterke kandidater til som utfordret de to første, og det gjør det spennende framover. Klassen for yngre gutter junior var også den største gruppen.
Kvinnejuniorklassene har jeg egentlig ikke grunnlag for å skrive noe om, siden jeg ikke kjenner dem og de i liten grad har markert seg til. Men juniorvinneren Ragnhild Eriksrud er intervjuet av NRK Sogn og Fjordane i forkant her.
Her er resultatlisten fra Sogndal klatreklubb, eksemplarisk raskt lagt ut av en klubb som får til alt fra klatrevegg i verdensklasse til gode arrangementer.
Og her er Norsk Klatring sitt gode referat allerede, i motsetning til meg har Henning Wang både skrevet saken og deltatt i konkurransen. Jeg oppdaget denne saken omtrent da jeg skrev ferdig denne bloggen.
Magnus Midtbø vant klart i en finale uten veldig stor konkurrase, og hvor resten av finalefeltet viste at på seniorsiden er det lite som skjer bak Magnus. Sølvvinner er Eirik Birkelund Olsen, noe som er svært hyggelig og imponerende med tanke på at han brakk ryggen i Ceuse for halvannet år siden. (Her er en reportasje fra NRK Nordnytt om come-backet tidligere i år)
I en tid hvor det skjer veldig mye spennende i norsk klatring, så gir finalefeltet i herreklassen grunn til å lure på om konkurranseklatringen for senior har stagnert på nivået bak Midtbø.
Jeg vil tro at klatrenivået på finalistene er omtrent som det var på 90-tallet. Med unntak av Lars Ole Gudvang som har hatt et sterkt klatreår med førstebestigning av 8c og flere harde onsighter på 8a/8a+-nivå på Kalymynos. Så selv om 2010 er et år hvor det har skjedd mer enn noensinne - så står også endel ting litt still. Det kan hende reiseavstanden til Sogndal reduserte deltakelsen litt, men finalen er stort sett folk som har gjort det bra i konkurranser - med litt unntak.
Kvinneklassen ser ut fra resultatlisten ut som en walk-over for 16 åringen Tina Johnsen Hafsaas, som legger enda en topplassering på listen over et sterkt klatreår som nordisk mester, nordisk juniorbuldremester, sølv i juniornordisk og finaleplasser i den europeiske ungdomscupen - i tillegg til sterk uteklatring selvsagt. Det var ingen andre av de andre kvinneklatrerne som har klatret hardt i år som stilte i denne konkurransen.
Juniorklassene for guttene var preget av de to vanlige duellene med flinke folk.
Martin Skaar Olsund vant over Tarjei Hamre. Og Jacob Heber Norum vant over Thilo Schröter. Men i den yngre juniorklassen var det også et par sterke kandidater til som utfordret de to første, og det gjør det spennende framover. Klassen for yngre gutter junior var også den største gruppen.
Kvinnejuniorklassene har jeg egentlig ikke grunnlag for å skrive noe om, siden jeg ikke kjenner dem og de i liten grad har markert seg til. Men juniorvinneren Ragnhild Eriksrud er intervjuet av NRK Sogn og Fjordane i forkant her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)