Tour de visninger

Ujournalistiske billedserier av folk på fylla eller lettkledde damer er blitt et like viktig dop for mange nettaviser som epo er blitt det for ”Tour de France-ryttere”.

* Billedseriene står for en kunstig høy vekst i sidevisningene til norske lokalaviser på nett, og er en viktig årsak til at en gjennomsnittlig nettavisen fikk 70 prosent flere sidevisninger i 2007.
* Spørsmålet er om billedserier bare er å pisse i buksa – og på annonsørene. For det er ikke gitt at det fører til økt dybde og bredde i nettbruken.
* Samtidig skal man ikke kimse av billedserier. Brukt riktig har de en god journalistisk funksjon, oppfyller et informasjonsbehov og bygger relasjoner og fellesskap med leserne.

Særstilling
Når Vardens nystartede redaktør Lars Kise setter en sluttstrek for denne litt spesielle journalistiske sjangeren , så er ikke det en tilfeldig nettavis som gjør det. Varden har stått i en særstilling av Edda-avisene i forhold til å satse og lykkes med å pushe sidevisninger. Siden tallene ikke er offentlige vil jeg ikke gi de rene tallene, men med en målemetode så har Varden mer enn tredoblet antall sidevisninger fra et snitt i januar 2007 til januar 2008. Det er himmelhøyt over det resten av Edda-avisene kan vise til, og til sammenligning 15 ganger mer enn det regionsavisene bt.no og adressa.no hadde av vekstprosent i samme periode. Kanskje noen av de ivrigste billedpusherne i A-pressen har opplevd lignende tall, men det viser i hvert fall at det ikke er en gjennomsnittsavis som Kise nå har tatt tak i.

Det er et modig skritt for en ny redaktør, men så er da også Kise langt mer enn middels presseetisk bevisst – og bruker nok flere lørdagskvelder på å klage til sivilombudsmannen på offentlige brev unntatt offentligheten enn den gjennomsnittlige avisredaktør i Norge. Dette er et konsept, tror jeg, skapt av innovative og folkelige Fredrikstad blad, fb.no. Men det var tatt ut i sin ytterste konsekvens av Varden og konkurrent Ta.no.

Lettkledde damer
Men det er mange lokalaviser som har satset tilsvarende tungt på slike eller andre typer billedserier. Slik sett er ikke "ut på byen-bildene" verre enn mange A-presseaviser bruk av svært lettkledde modeller for å hente klikk, som for eksempel Nordlys sin store satsing på ”Arctic models”-billedserier i fjor, bilder avisa garantert ikke hadde trykket på papir.


Annonsedrivere
Billedserienes er de litt ressursfattige lokalavisenes verktøy for å hente klikk, som er en av de viktigste inntektsdriverne for annonsesalg. Har du først tatt et bilde, så koster det lite å ta 10 til og legge det ut i en billedserie. Og er du klikkhore, så koster de lite å legge ut de neste 20 bildene også.
Summen er at den vanlige norske nettavisen økte antall sidevisninger med 70 prosent i fjor. Det er et tall som både oppgis av A-pressen i årsrapporten, og som kommer fram hvis man måler gjennomsnittet av de fire første ukene i 2007 og 2008 på TNS sin toppliste.

Kjør debatt:
Bruken av billedserier problematiseres av mange, blant annet i rapporten IJ-rapporten ”Nytt på nett” til Ivar Andenæs, som tar for seg nordnorske avisers nettsatsing, et sted hvor a-pressen har en dominerende stilling. ”Enkelte aviser har mellom 30 og 40 bildeserier”, skriver Andenæs. Han kaller antall sidevisninger ”kunstig høye”.
Så la oss ta ”kjør debatt”.

Uproblematisk med billedserier.
* Det kan være en bra presentasjonsform for å vise fram flere bilder enn det ene som kommer på trykk, som når DTs eminente fotograf Lisa Selin lager en serie med sine flotte bilder fra en forestilling i Drammen teater en helt vanlig helg.
Eller når det er storbrann, og en serie med bilder fra fotografer, lesere og journalister får fram mange ulike sider av brannen.
* Det er et godt verktøy for å hente inn og spre lesernes egne opplevelser, som når dt.no og diverse andre medier viser fram lesernes 17. maibilder eller sommerbilder, eller Laagendalsposten.no har kjæledyrkonkurranse.
* Det bygger et fellesskap, slik ut på byen-bildene i et begrenset format kan gjøre. Dt.no har brukt det i noen grad for å vise fram deltagere på arrangementer, disse var på Konnerud-festivalen i helga.
* Med unntak av noen lettkledde modeller og litt fulle byløver, så er det relativt harmløst og uproblematisk sammenlignet med mye rart som presenteres som nyheter for å dra klikk.

Problematisk med billedserier:
* Det gir et kunstig høyt bilde av nettlesing, for det nå engang en stor forskjell på å smelle gjennom 40 bilder fra utelivet i Grenland og å lese nyhetsartikler. Nettaviser som ikke har satset tung på slike opplegg kan lett se ut som om man er skikkelig i bakevja. Drammens Tidende har latt være fordi vi ikke tror det bygger lojalitet og seriøsitet på lang sikt (nå kan det hende dt.no har et forbedringspotensiale på mer journalistiske områder også, men det er en annen sak).
* Som annonsør vil jeg nok føle meg litt lurt hvis jeg betalte for slike klikk, men de fleste betaler bare for å være på forsiden uansett. Den klikkhoringen vi nå ser vil kunne svekke nettannonseringen på litt sikt.
* Mange av dem mangler totalt journalistisk begrunnelse, som bildene av lettkledde damer eller ute på byen. Og det er nå engang et journalistisk produkt vi lever av
* Det fjerner fokus fra annet journalistisk arbeid, enten det nå er fordi frilansbudsjettet brukes opp på utelivet i helgene eller fordi billedseriene er lettere å ty til enn mer spennende journalistiske produkter som mer avanserte slideshow eller levende bilder – som med dagens målesystemer bare gir ett klikk selv om det kan være i flere minutter.
* Spørsmålet er også om idiotbilledseriene svekker seriøsiteten til nettavisene, og ikke nødvendigvis er så veldig heldig for lojaliteten. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom de som har hatt høyest vekst i sidevisninger og best utvikling av unike brukere. Her har jeg interne edda-tall å lene meg på, så ingen er nevnt og ingen er glemt.

Men er alternativet bedre?
Så er spørsmålet, mens Gunnar Bodahl-Johansen går i fistel i Journalisten.no, om det virkelig er verre med litt journalistisk umotiverte billedserier enn alle de andre tjenestene de store nettmediene har lansert for å bli klikkvinnere?
- VGs Nettby, som bidro veldig sterkt til nesten 200 prosents vekst i antall sidevisninger for vg.no fra januar 2007 til januar 2008.
- Dagbladets datingtjeneste Blink, som riktignok gikk på en skikkelig smell i 2007 og tapte for nettby.
- NRK.no sin vekst gjennom værmeldinger.
- Aftenpostens tunge satsing på quiz, men som nå er tonet det ned – sikkert fornuftig hvis målet er å bli ansett som en førstehåndsleverandør av seriøse nyheter.
- Og andre nettavisers mange tullenyheter og høye cleavage-faktor.

For å være veldig kjedelig, så er vel problemet med slike billedserier som med mye av de andre trafikkdriverne på nett, at det kan være helt greit i begrensede doser og for dumt når det ender opp som den viktigste trafikkdriveren. Og at det ikke skader å ha journalistiske begrunnelser for dem, og ikke bare klikkhoring.

Erobrer vegger, erobrer nisjer

Dagens næringsliv sitt fredagsmagasin D2 bekrefter at de er i ferd med å ta over nisjen ekstremt friluftsliv med en god artikkel om fire norske klatrere som repeterer den legendariske norskeruta på Great Trango Tower. Men hvorfor svekke inntrykket med feil på salgsplakaten?


Alt det positive først: Det er et godt sett av en MSM (mainstreammedia) å sammenligne årets bestigning av norskeruta på Great Trango Tower i Karakorum i Pakistan med førstebestigningen fra 1984. 84-turen står som den største triumfen og tragedien i norsk klatrehistorie da to av Norges beste alpinister gjennom tidene, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, åpnet en av de til da vanskeligste storveggene i Himalaya, og omkom på vei ned i en rappellulykke. Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim skilte lag med de to på grunn av matmangel, og med Dags mange gode foto og Stein Ps veldig gode klatrebok ”Trango – Triumf og tragedie” har turen blitt etset inn i minnene til flere generasjoner norske klatrere. I sommer ble den også kåret til en av de beste norske fjellbøkene i en ny norsk kanon.


Tar ekstremsportnisjen
Dette formidler D2 bra, og Sigurd S. Rønningen bekrefter at han er av journalistene som faktisk forstår dette området. Fokus på avføring i bratte vegger er uansett unngåelig i slike artikler fordi det er nært og forståelig for vanlige lesere.
På samme vis er artikkelen interessant fordi den viser at D2 har ambisjoner om å ta markedet for kvalitetsjournalistikk om ekstremsporter gjennom nesten ukentlige artikler. Dette er små nisjer av aktive utøvere, men relativt mange har interesse av å følge temaet. Ekspedisjonsklatring tilhører et område som mangle fjellvandrere liker å følge med på, på linje med polferder.

Klatring i massemedier
I flere artikler har D2 vist at de kan konkurrere med Dagbladet på denne typen stoff.
Dagbladet har hatt mest i en god stund nå, med mer ekstremsport i Sportsmagasinet og livsstilsorienterte artikler i Søndagsmagasinet og med en gudbenådet skribent i redaktør Eivind Eidslott. Men nå er SøndagsMagasinet bare blitt mer interiørhelvete, og Eidslott skal lage Norrønas nye magasin et år (for øvrig også breaket offisielt av D2 i sommer).
Sportsmagasinet på fredag er et veldig bra blad, men sliter med at de ikke klarer å være aktuelle på disse områdene. De baserer seg i litt for stor grad på resirkulerte artikler fra Fri Flyt-konsernet, og har dermed fjernet seg fullstendig fra nyhetssegmentet fordi artiklene ofte var litt utdaterte og ikke alltid helt oppdaterte da de kom på trykk i første omgang i det ellers så oppegående skibladet Fri Flyt. I dette landskapet har D2 vist at de treffer rimelig bra med sakene, slik at også kjernen i nisjen syns det er interessant. Det er et større problem for andre, inkludert Fri flyt på klatreområdet.

Før Dagbladet var det Vi Menn og VG som var best, men da snakker vi mange år siden. Vi menn hadde Stein P. som brakte noe av de beste klatreartiklene på trykk fra Trango, fra Cassin-ryggen på Denali og lignende turer. Vi Menn har hatt en del artikler på trykk de siste tiårene også, men kvaliteten har i beste fall vært ymse rett og slett fordi de ikke har hatt noen gode skribenter og har tatt inn litt for mange tabloide artikler fra middels interessante turer.
VG har også hatt en spennende tur, blant annet har de sponset og beskrevet mange av de større turene – inkludert vinterbestigninger av Trollveggen for et par tiår siden. Nå sponser de Cecilie Skog på sitt nye forsøk på K2 i sommer (sammen med Rolf Bae, som også var på Trango-repetisjonen).
Avisen har jo også to svært habile klatrere i Paris-korrespondent Linn Kathrine Yttervik, som skrev om sitt forsøk på Cho Oyo og sportsreporter Øystein Jarlsbo.

Kuriøst nok er det kanskje Vårt Land som har vært best på en del stoff av denne typen takket være den gode klatreren og veldig oppegående sportsreporter Lars Gilberg. Han har vært bedre til å skrive om dette området enn noen andre i dagsavisene, og blant annet den eneste som har fulgt vår eneste verdensstjerne i klatring Magnus Midtbø fra han var en svært lovende 16-åring.
På samme vis hadde Stavanger Aftenblad en rekke gode klatrereportasjer så lenge klatrer og Kjerag-redningsmann Sindre Bø skrev og klatret mye spennende. Men nå ser det ut til å være DN som har gått inn og kapret enda en featurenisje.

Men D2 overselger litt
Så et par spørsmålstegn ved salgsteksten til D2 som svekker helhetsinntrykket av et kompetent magasin: ”I sommer kom fire nordmenn levende fra turen opp verdens råeste fjellvegg – som de første i historien”.
I denne salgsplakaten er det to feil. Feilen står ikke i den kompetente artikkelen, så vi antar at det er dårlig desking. Bare som en advarsel, nå er vi på skikkelig nerdediskusjoner og det er ikke til forkleinelse for artikkelen. Den er som sagt godt, det interessante er hvordan de fleste feil oppstår i forbindelse med de største bokstavene fordi der skal meningen konsentreres og den skrives gjerne av andre.

Den klareste feilen er at de er de første som overlevde en tur opp fjellveggen. Veggen er klatret flere ganger. Feilen kommer nok fra artikkelens setning om at ”Våren 2008 har fortsatt ingen klatret Norskeruta fra bunn til topp og kommet ned igjen med livet i behold.” Det er for riktig. Men veggen er klatret fra topp til bunns av John Middendorf og Xaver Bongard i 1992 i en ikke mindre imponerende rute til venstre for norskeruta, Grand Voyage. (Noen skriver også Xavier, men selv skrev han artikler, blant annet om denne turen, under navnet Xaver). Bongard døde noen år senere i en BASE-hoppulykke i Sveits.

Hva er råest?
Så et noe mer diskutabelt spørsmål – er dette virkelig verdens råeste fjellvegg. De fleste klatrere med peiling vil nok svare nei. Den er helt klart en av de vakreste, for linjen er fantastisk.
Den er ikke den vanskeligste rent teknisk, det er gått mer krevende ruter både med friklatring og teknisk klatring. Bare litt lengre borte på fjellet ligger en teknisk sett mer vanskelig rute opp på nabotoppen Trango Pulpit, klatret av fire nordmenn i 1999.
På den andre siden av fjellet har russere og amerikanere gått omtrent like harde ruter.
84-bestigningen var først og fremst epokegjørende fordi det var første gang så krevende storveggsklatring ble utført i de høyder. Siden har det blitt gått mange ruter som er lengre, vanskeligere eller ligger høyere, men alle er nok inspirert av norskerute i 1984.
Den er heller ikke verdens høyeste vegg, men her er det alltid vanskelig å måle hva som er vegg: Er det den loddrette delen, veggen som helhet osv. Den omtales som den høyeste vertikale veggen i verden, men det er neppe riktig med tanke på at de første tusen meterne er for sva å regne.

Adjektivet som ble brukt er den ”råeste”, som ikke er så lett å definere. Men i min definisjon er det vegger som er større, ligger høyere, har flere objektive farer enn den relativt sett trygge Trango-veggen, og som har mye krevende klatring. Og da er det nok flere vegger som står fram som råere, blant annet russernes førstebestigning i fjor av den 3000 meter høye vestveggen på K2 rett i nabolaget.

Andre kandidater: Nordveggen på Jannu, sørveggen på Lhotse, vestveggen på Makalu, den 4000 meter lange ruta opp Rupal-veggen på Nanga Parbat – for å nevne noen av rutene på de største fjellene i verden. Eller den ubestegne ryggen/veggen på Latok, også i nærheten, som er forsøkt av to norske lag og mange andre flinke klatrere.

Men dette er ikke til forkleinelse for den flotte norske bestigningen – og artikkelen om turen.

Ingen papirgevinst på å sultefore nettavisen

Et av de virkelig store spørsmålene for norske papiraviser er hvor mye av opplagsnedgangen som skyldes at de viktigste nyhetene legges gratis ut på nettavisen.

Et godt norsk svar finnes kanskje i Hamar. For Hamar Arbeiderblad har gått mot strømmen av omtrent alle norske aviser, og skjermet papiravisen fra konkurranse fra egen nettavis.

Nå har dette forandret seg fordi i mai åpnet avisen også nettavisen for flere enn abonnentene av papiravisen. Fremdeles er papiravisens nyheter skjermet, men nå er det i hvert fall noen journalister som lager nyheter for nettsiden. Og dermed er ikke avisen i den samme grad et museum fra pre-nettets dager.

Men ved å bruke opplagstallene for de siste årene kan det være interessant å se om avisens opplag har holdt seg bedre enn andre aviser som også har satset på nettavisen?
Det er naturlig å sammenligne med:
- De jevnstore avisene rundt Mjøsa?
- De andre store avisene i Hedmark?
- Andre a-presseaviser?
Alle disse avisene har i større eller mindre grad satset på nettavisen, i hvert fall i den grad at det ligger et godt knippe av de viktigste papirsakene gratis på nett.
Ut fra opplagstallene ser det ikke ut til at Hamar Arbeiderblad har tjent på å sultefore nettavisenleserne.

La oss ta det år for år:
2007: HA har én prosents nedgang i opplaget,minus 269 abonnenter. Det er midt på treet av de store a-presseaviser. Hedmarksavisene Østlendingen og Glomdølen går litt mindre tilbake, mens Mjøsavisene Oppland Arbeiderblad og Gudbrandsdølen Dagningen går dobbelt så mye tilbake (2 prosent).
2006: Hamar Arbeiderblad mister nesten 500 abonnenter og går nesten to prosent tilbake, om lag dobbelt så mye som de jevnstore Oppland Arbeiderblad og Gudbrandsdølen Dagningen, og mer enn nedgangen til Østlendingen (-1,5%) og Glomdølen (-0,7).
2005: Avisen mister 1,3 prosent, omtrent like mye som Glomdølen og mindre enn Oppland Arbeiderblad (2 prosent ned), mens Gudbrandsdølen går i null og Østlendingen går opp.
Konklusjon: I sum har ikke HA hatt noe mindre nedgang enn andre aviser det er naturlig å sammenligne seg med, den ligger heller litt dårligere an enn de ande unntatt Oppland Arbeiderblad.
Nå må det legges til at jeg bare har overfladisk kjennskap til denne avisen, så det kan være mange andre faktorer som spiller inn.

Lokalnyheter ikke så viktig?
Dette eksempelet er interessant fordi lokale nyheter er sett på som en lokalavisenes fortrinn i forhold til andre aviser fordi det er en langt mer eksklusiv vare enn riksnyheter. Men eksempelet fra Hamar viser at tilnærmede monopolet på lokalnyheter ikke er viktig nok til at fravær av nettavis gir papiravisen et bedre utgangspunkt. Nå har HA litt konkurranse fra Hamar Dagblad, men poenget er fortsatt gyldig.

Andre årsaker til opplagsnedgang
Årsaken til at opplaget går ned er nok at konkurranse fra nettet er bare en av mange årsaker. Andre årsaker som generelt sett peker seg ut for lokalaviser i Norge er at:
- Avisen ikke er lokal nok
- Leserne har ikke tid til å lese den (eller den er ikke interessant nok til å bli lest)
- Dårlig distribusjon i et stramt arbeidsmarked
- For dårlig kvalitet/for lite nyskapende
- Pris
- Leser mer hos venner/jobb
…for å nevne noen eksempler som nevnes av tidligere avisabonneter. For å røpe litt av de analysene vi har i Drammens Tidende, så er ikke nettet nevnt som den viktigste grunnen til frafall av abonnenter, men det var det så sent som for et par år siden.

Konklusjon: Sparing gir bare digitalt tap, og ikke papirgevinst
Jeg vet ikke hvordan avisen selv oppsummerer sine år uten oppegående nettavis, men jeg vil tro at det eneste avisen sitter igjen med er en dårlig digital posisjon enn alle andre lokalaviser av en viss størrelse.

Det var vel omtrent den samme erfaringen som Dagens Næringslivs gjorde da prøvde seg med betalt nettavis, og kanskje i den perioden mistet sjansen til å få en dominerende posisjon på det helt sentrale feltet økonominyheter. Og opplagsutviklingen til DN har ikke akkurat vært dårligere etter at nettavisen ble mer oppdatert og åpen enn før – siden avisen har vært opplagsvinneren de siste årene av dagsavisene.

For å ta det litt lettvint, så er vel erfaringen fra USA omtrent den samme: Mange aviser ventet med å gå om bord det digitale toget for å skjerme papiravisen. De mistet både nettleserne og rubrikkmarkedet, og klarte likevel ikke å skjerme papiravisen for litt lesertap og et enormt annonsetap nå som det er nedgangstider.

Et motargument mot dette synet er at nettavis også krever ressurser i form av penger, folk og fokus, og at et rendyrket papirfokus kan gi en bedre papiravis enn ved å spre seg på to plattformer. Men hvor framtidsrettet er det?

Nettet har gitt papirnedgang
Dette betyr selvsagt ikke at nettet ikke har noen betydning for avislesing. Det må åpenbart være en viktig grunn til nedgangen. Men det kan hende at det for hver enkelt avis ikke har så stor betydning om man skjermer papirinnhold eller ikke. For så lenge det finnes gode nettalternativ, så vil lesere som bare vil bruke nettet nøye seg med det. Når lokalavisene heller ikke spares for dette, så er nok årsaken at mange av leserne uansett ikke verdsetter de lokale nyhetene nok til å betale for dem.

2008 – den virkelige debatten
I 2008 kan det føles som å sparke inn en vidåpen dør å konkludere med at papiravisene ikke har noe å vinne på å spare papiravisen med å holde tilbake nettavisen.. Men dette er et så viktig spørsmål at det alltid er nyttig å undersøke det igjen.

Den reelle debatten i 2008 for mediehusene er hvordan man skal utvikle papiravisene og nettavisene. Knapt noen medier i Norge, unntatt kanskje VG og Dagbladet, har ressurser til å skape et separat innhold til hver kanal. For mange av oss er det heller ikke ønskelig, fordi det ikke skjer nok i nedslagsfeltet til å ha for ulikt innhold. Så da blir det et spørsmål om hvilke nyheter som havner på papir og nett og andre kanaler, og hvordan de presenteres i forhold til styrkene til hver kanal. Og en masse andre spørsmål, som jeg ikke skal prøve å fundere over her.

Beklager mangelfull lenking, sitter med litt for dårlig og dyr dekning på hytta i Sverige til å gjøre det grundig.

Alpint appendix: Støting i Alaska

Enda en imponerende norsk alpinbestigning gjør at mitt tidligere innlegg om en ny vår for norsk alpinisme blir ytterligere bekreftet. Trym Sæland og Ole Lied har gått Moonflower buttress på Mount Hunter. Bestigningen er en bekreftelse på det som nå skjer på at både nye og etablerte navn nå gjør mye mer krevende bestigninger enn på lenge.
Mens Ole Lied er et mer ukjent alpinnavn så langt, så har min gamle nabo Trym Sæland fra Stavanger det siste tiåret vært en av de ytterst få som jevnlig har klatret hardt alpint og ambisiøst i Norge, Patagonia, Alpene og Himalaya.
Nå er han også på plass med en bestigning som vil gjøre året til det kanskje største i norsk alpinisme. Moonflower Buttress er kanskje den mest klassiske harde Alaska-ruten ved siden av Cassin-ryggen på Denali, og vel også den mest imponerende bestigningen av noen nordmenn der siden en gjeng norske klatrere ble voksne på Cassin-ryggen i 81, 82 eller 83 – litt usikker på årstallet her. Da ble den gått av Bjørn Myrer Lund, Stein P. Aasheim og en til (sitter ikke helt på de historiske bøkene her, var det Gunnar Aksnes?), så representerte det et nytt steg for norsk alpinisme.
Moonflower buttress er den første virkelig harde alpinruten i Alaska, med Alaskagrad 6 og A3, og ble gått av den legendariske Mugs Stump tidlig på 80-tallet. Først de siste årene har den blitt vanlig å repetere, men fremdeles er det av velkjente alpinstjerner som står for de fleste repetisjonene.
At vi fremdeles driver og repeterer alpinruter fra 80-tallet kan brukes som et argument på at utviklingen ikke har gått så fort i disse årene. Men for det første har stilen forandret seg dramatisk på disse årene, og rutene gås raskere og i en bedre stil. For det andre så har ikke alpinklatringen og Himalaya-klatring gjort de samme kvantesprangene som sportsklatringen og buldringen.

Dermed har Trym en alpin-cv som få andre, om noen, overgår i norsk alpinisme. Jeg nevner den fordi det er en tendens til dyrking av 80-tallets helter, mens man glemmer at flere klatrere i dag har gjort minst like imponerende bestigninger:
En håndfull nye ruter på Kjerag, inkludert A4-ruta Tsunami med Stein Ivar Gravdal, og sikkert nærmere 20 bestigninger totalt sommer og vinter.
Vinterbestigningen av Suser til Harryland (nevnt i forrige klatreblogg) i Trollveggen.
Eiger nordvegg med Morten Diesen som andre og foreløpig siste norske bestigning.
Grandes Jorasses nordvegg, MacIntyre-Colton, med meg i 1998, som eneste norske vinterbestigning av denne veggen.
Compressorruta på Cerro Torre som andre norske bestigning.
Spennende forsøk på K2 og det store uløste problemet i Himalaya: Nordryggen på Latok. Samt storveggsførstebestigning i Himalaya.
Og her jeg sitter en regnvåt dag i Bohuslen med dårlig nettforbindelse har jeg sikkert glemt noe, og det er uansett ikke poenget. Poenget er å glede seg over de flotte turene som blir gått av fine mennesker.


I den forrige oversikten nevnte jeg den nye ruten til Nils Nielsen og Eiliv Ruud, nå nevner alpinist.com at de to også har gått en annen klassiker, Ham and Eggs på Mooses Tooth. Den ligger en klar vanskelighetsgrad under Moonflower Buttress, men er både krevende og lang – og det vesentlige i denne sammenheng er nettopp at det klatres spennende alpinruter og at norsk klatring i Alaska ikke bare er synonymt med dusinpregede bestigninger av normalveien på Denali.