Hannah Midtbø har startet en blogg, og bruker det første innlegget til å beskrive sin andre sesong som fulltidsklatrer i Spania. Hun skriver om hvordan hun mistet motivasjonen til å være konkurranseklatrer mer eller mindre på heltid, og hvordan hun nå trives i sin andre vinter i det fantastiske sportsklatreområdet med fine huler og fine folk, og mange av verdens hardeste ruter. Det har til nå ført til mange imponerende bestigninger, inkludert at hun er blitt en av de ytterst få kvinnene som har gått både en og to ruter gradert 8c.
onsdag 29. februar 2012
To tøffe alpinruter på Østlandet
Det er ikke mange tøffe alpinruter på tjukkeste Østlandet, men her er et par nye linjer på en bratt og høy vegg påå Midtre Sølen. De er gått i forrige uka av Glenn Edvardsen og Eirik Olesen, og siden de ikke har hørt om klatring i veggene eller sett noe tegn til det så tror de at rutene er nye.
For de som er kjent i området så klatret de opp Sølenholet og opp nord-vest veggen.
- Forsvunne forbilder: 350m WI4, M5
- Spinndriv: 300m M5
Og vi får tro han på det, siden Glenn har klatret vanskelige ruter i alpene, førstebesteget fjell i Tadsjikistan og gjort mye annet stilig som en av de relativt få aktive unge alpinistene på Østlandet.
Nå er ikke Østlandet helt uten alpine vegger. Andersnatten er jo ganske nært Oslo. Det er flere bratte ting i Rondane, i Hemsedal har Skogshorn endel vinterklatring, noen av oss har tullet litt rundt i Totten-veggen. Og det finnes flere andre vegger. Men det er ikke helt Vestlandet eller Nord- Norge heller.
Her er et par bilder som jeg har fått fra Glenn fra turen.
Minneord for Bjørn-Eivind Årtun i Bohuslän klätterklubb
Jappe Pålsgård har skrevet et fint minneord om Bjørn-Eivind Årtun til nettsiden til Bohuslän klätterklubb. Bjørn-Eivind, som omkom på Kjerag for tre uker siden, var aktiv i området. Han var en av de aktive førstebestigerne i området, med noen av de fineste rutene de siste årene med Ibens bok Ulorna og Dangan Runner og Dynamo på Galgberget.
tirsdag 28. februar 2012
Norske klatrekvinner i verdenstoppen
Norge har to kvinner på 8a.nu sin ranking over de hardeste bestigningene blant kvinner, både når det gjelder sportsklatring og buldring. Bare USA har flere kvinnelige klatrere på toppen, mens Frankrike har like mange. Hannah Midtbø tar en sjetteplass med sin andre bestigning av 8c-rute, mens Maria Davies Sandbu er på 11. plass. På buldring ligger Therese Johansen på 2. plass med sine mange harde bestigninger, mens Maria Davies Sandbu er på 5. plass.
Det svenske nettstedet 8a.nu er det største nettstedet som viser fram klatrernes egne bestigningslister, og samler svært mange av de beste klatrerne i verden. Men det er også gode klatrere som står utenfor systemet, og mange av de beste konkurranseklatrerne er ikke så ofte utendørs at de har slike lister. Rankingen er laget ut fra et poengsystem for hver grad og med et tillegg for ruter gått i første forsøk på enten onsight eller flash. Rankingen er laget ut fra bestigninger det siste året.
Systemet er det mest omfattende som finnes, men også litt omstridt fordi det skaper et veldig fokus på grader og nettopp rangeringer. Therese Johansen har for eksempel istedet valgt å samle sine buldrebestigninger på en egen side fra i vinter.
Så i denne sammenheng gir det ikke nødvendigvis en helt korrekt rangering av de beste klatrernes prestasjoner, men det viser at Norge for tiden har en svært talentfull gruppe unge klatrere som opererer i verdenseliten. Og det alltid morsomt.
Det svenske nettstedet 8a.nu er det største nettstedet som viser fram klatrernes egne bestigningslister, og samler svært mange av de beste klatrerne i verden. Men det er også gode klatrere som står utenfor systemet, og mange av de beste konkurranseklatrerne er ikke så ofte utendørs at de har slike lister. Rankingen er laget ut fra et poengsystem for hver grad og med et tillegg for ruter gått i første forsøk på enten onsight eller flash. Rankingen er laget ut fra bestigninger det siste året.
Systemet er det mest omfattende som finnes, men også litt omstridt fordi det skaper et veldig fokus på grader og nettopp rangeringer. Therese Johansen har for eksempel istedet valgt å samle sine buldrebestigninger på en egen side fra i vinter.
Så i denne sammenheng gir det ikke nødvendigvis en helt korrekt rangering av de beste klatrernes prestasjoner, men det viser at Norge for tiden har en svært talentfull gruppe unge klatrere som opererer i verdenseliten. Og det alltid morsomt.
søndag 26. februar 2012
Verdens beste kvinnelige isklatrer går nye toppruter i Romsdal og Sunndalen
Ines Papert har sammen med Thomas Senf klatret en rekke nye og svært vanskelige islinjer i Sunndalsøra og i Romsdal i februar, i forbindelse med et besøk fra en større gjeng gode klatrere som repeterte og satte opp mange nye ruter i Sunndalen og Romsdal.
I Eikesdalen går de to og Scott Milton Fifty Dollars King Crab, som får den imponerende graden M10, og lengden er 300 meter. Jeg vet ikke om andre ruter gradert M10 i Norge, men her har jeg ikke spesielt god oversikt.
I Eikesdal går de to sammen med Emanuele Ciullo og Lukas Seiwald den imponerende høye og vanskelige Quattro nazioni, gradert WI 6/M9/A1 og 500 meter lang. De oppgir at de satte en bolt. Navnet regner jeg med spiller på at de var fire nasjoner på turen.
Ved Sunndalsøra gikk Papert og Senf Nice Surprise, gradert til WI6+/M8, 350 meters høyde.
Gjengen gjorde også en rekke andre førstebestigninger, korte og vanskelige eller lange og ganske vanskelige.
Her er en oversikt over rutene de har gjort.
Den fine nettsiden til klatreveteran Bjørn Magne Øverås har fine bilder av gjengen og mange av rutene de gikk.
Der er det også et bilde av veggen der Sindre Sæther gikk en ny monsterlinje tidligere i år, og som ble forsøkt repetert av et par stykker i den besøkende gjengen. Men de måtte snu.
Midt-Norges nye og svært aktive isklatrenettsted Alpinist.no har omtale av besøket.
Ines Papert har tidligere gått veldig harde mixruter i Hemsedal, på en liten sidevegg som går ut av den store Totten-veggen. sørøst for skianlegget.
---
Et lite tillegg: Her er en lenke til Planet Mountains omtale av turene, med mange fine bilder. Lenken ble funnet Norsk klatring, som nå også har omtalt bestigningene.
I Eikesdalen går de to og Scott Milton Fifty Dollars King Crab, som får den imponerende graden M10, og lengden er 300 meter. Jeg vet ikke om andre ruter gradert M10 i Norge, men her har jeg ikke spesielt god oversikt.
I Eikesdal går de to sammen med Emanuele Ciullo og Lukas Seiwald den imponerende høye og vanskelige Quattro nazioni, gradert WI 6/M9/A1 og 500 meter lang. De oppgir at de satte en bolt. Navnet regner jeg med spiller på at de var fire nasjoner på turen.
Ved Sunndalsøra gikk Papert og Senf Nice Surprise, gradert til WI6+/M8, 350 meters høyde.
Gjengen gjorde også en rekke andre førstebestigninger, korte og vanskelige eller lange og ganske vanskelige.
Her er en oversikt over rutene de har gjort.
Den fine nettsiden til klatreveteran Bjørn Magne Øverås har fine bilder av gjengen og mange av rutene de gikk.
Der er det også et bilde av veggen der Sindre Sæther gikk en ny monsterlinje tidligere i år, og som ble forsøkt repetert av et par stykker i den besøkende gjengen. Men de måtte snu.
Midt-Norges nye og svært aktive isklatrenettsted Alpinist.no har omtale av besøket.
Ines Papert har tidligere gått veldig harde mixruter i Hemsedal, på en liten sidevegg som går ut av den store Totten-veggen. sørøst for skianlegget.
---
Et lite tillegg: Her er en lenke til Planet Mountains omtale av turene, med mange fine bilder. Lenken ble funnet Norsk klatring, som nå også har omtalt bestigningene.
Slik trener Magnus MIdtbø, stort intervju
Magnus Midtbø gir leserne av det engelske klatrenettstedet Rockclimbing UK en god gjennomgang av sine tanker om trening.
Det er ikke all verden nytt i intervjuet for de som leser Norsk Klatring, og det er strengt tatt noe som alle norske klatrere bør gjøre for å være informert og for å støtte opp under ett av de beste klatrebladene i Europa (det er veldig bra med tanke på hvor få klatrere vi er i Norge). Vel uansett, der kan man jevnlig lese Magnus sine synspunkter på trening og sportsklatring generelt.
Nettstedet har også lagt merke til at videoen som viser Magnus sin fysiske trening har blitt et You Tube-fenomen, slik jeg blogget for en tid tilbake. Magnus sier at den delen av treningen hans, med enarmpullups osv, har fått litt vel mye oppmerksomhet sammenlignet med alt han gjør i buldre- og klatreveggen.
Det er ikke all verden nytt i intervjuet for de som leser Norsk Klatring, og det er strengt tatt noe som alle norske klatrere bør gjøre for å være informert og for å støtte opp under ett av de beste klatrebladene i Europa (det er veldig bra med tanke på hvor få klatrere vi er i Norge). Vel uansett, der kan man jevnlig lese Magnus sine synspunkter på trening og sportsklatring generelt.
Nettstedet har også lagt merke til at videoen som viser Magnus sin fysiske trening har blitt et You Tube-fenomen, slik jeg blogget for en tid tilbake. Magnus sier at den delen av treningen hans, med enarmpullups osv, har fått litt vel mye oppmerksomhet sammenlignet med alt han gjør i buldre- og klatreveggen.
lørdag 25. februar 2012
Sindre og Tina vant NC, Trondheim dominerte juniorklassene
Her er resultatene fra norgescupen i Sogndal, hvor Trondheim tok tre av fire juniorseire.
Sindre Sæther fra Romsdal vant herrefinalen foran John Henry Nilssen fra Bergen. Eirik Birkelund Olsen tok tredjeplass foran Jakob Heber Norum. Sterkt klatret fra en som det siste halvåret har førstebesteget storvegger i Pakistan, gått 8c i Spania og førstebestiget årets kanskje mest spenstige og lengste islinje - i Romsdal.
Tina Johnsen Hafsaas fra Kolsås KK vant kvinnefinalen foran Marie Sunde fra Bergen klatreklubb. Nå var vel ikke konkurransen så hard som den kunne vært, men bronsjevinneren fra Junior-VM er ihvertfall tilbake i konkurranser.
Anders Farestveit fra Sogndal vant eldre junior foran Brage Birkelund Olsen fra Tromsø
Ida Sofie Pettersen fra Trondheim vant eldre junior foran Jorun Rennan fra Gjøvik.
Yngre junior ble vunnet av Jon Pål Hamre fra Trondheim foran Leo Ketil Bøe, sistnevnte er vel et nytt navn i Norgescupsammenheng.
Bergljot Hansen fra Trondheim vant yngre junior foran Lisa-Marie Kvandahl fra Sørum klatre- og fjellsportklubb, to helt nye navn i Norgescupen.
Sindre Sæther fra Romsdal vant herrefinalen foran John Henry Nilssen fra Bergen. Eirik Birkelund Olsen tok tredjeplass foran Jakob Heber Norum. Sterkt klatret fra en som det siste halvåret har førstebesteget storvegger i Pakistan, gått 8c i Spania og førstebestiget årets kanskje mest spenstige og lengste islinje - i Romsdal.
Tina Johnsen Hafsaas fra Kolsås KK vant kvinnefinalen foran Marie Sunde fra Bergen klatreklubb. Nå var vel ikke konkurransen så hard som den kunne vært, men bronsjevinneren fra Junior-VM er ihvertfall tilbake i konkurranser.
Anders Farestveit fra Sogndal vant eldre junior foran Brage Birkelund Olsen fra Tromsø
Ida Sofie Pettersen fra Trondheim vant eldre junior foran Jorun Rennan fra Gjøvik.
Yngre junior ble vunnet av Jon Pål Hamre fra Trondheim foran Leo Ketil Bøe, sistnevnte er vel et nytt navn i Norgescupsammenheng.
Bergljot Hansen fra Trondheim vant yngre junior foran Lisa-Marie Kvandahl fra Sørum klatre- og fjellsportklubb, to helt nye navn i Norgescupen.
Norges Cup i dag direkte, Tina er tilbake
Konkurransen i den imponerende veggen i Sogndal kan følges direkte på NRK Sogn og Fjordane sine nettsider. Tina Johnsen Hafsaas er tilbake i en stor konkurranse etter skaden hun fikk sist høst i verdenscupen i buldring, og må regne seg som favoritt i en kvinneklasse som ikke har så mange andre toppnavn på deltakerlista.
Herreklassen har de fleste gode konkurranseklatrerne unntatt ruteskruer Magnus Midtbø. Jakob Heber Norum tok sølv i sist konkurranse, mens tredjeplassen da gikk til superallsidige Sindre Sæther. John Henry Nilssen vant vel sammenlagt sist sesong, og er på landslaget i år. Eirik Birkelund Olsen har gått ut av landslaget, men vil også være en av de sterkeste i feltet. Lars Ole Gudevang er ikke bare landslagsansvarlig, men også en av de beste konkurranseklatrerne når han stiller opp på hjemmebane, og Jarle Kalland sørger også for at seniorene er godt representert. Mens Gudevang har gått en av de få 8c-rutene i Norge på det nærmeste klatrefeltet til Sogndal, Kvam, så har Jarle Kalland gått den hardeste naturlig sikrede ruten i Norge på det samme feltet. Så det blir en spennende konkurranse.
Lokale Anders Farestveit er en favoritt i klassen eldre junior, særlig siden bergenseren Endre Sandø Evensen stiller i seniorklassen.
Juniorklassen for kvinner er langt mer åpen, særlig siden vinneren fra de siste konkurransene Martine Limstrand ikke er påmeldt. Hun vant da eldre junior tiltross for at hun kunne stilt i yngre junior.
Konkurransen har begynt nå i formiddag, og deltakerne følges tett av kommentatorene, blant annet fortalte de nettopp at en av deltakerne gikk på do og dermed sikkert var nervøs. Kuriøst.
Finalen starter kl. 17
Herreklassen har de fleste gode konkurranseklatrerne unntatt ruteskruer Magnus Midtbø. Jakob Heber Norum tok sølv i sist konkurranse, mens tredjeplassen da gikk til superallsidige Sindre Sæther. John Henry Nilssen vant vel sammenlagt sist sesong, og er på landslaget i år. Eirik Birkelund Olsen har gått ut av landslaget, men vil også være en av de sterkeste i feltet. Lars Ole Gudevang er ikke bare landslagsansvarlig, men også en av de beste konkurranseklatrerne når han stiller opp på hjemmebane, og Jarle Kalland sørger også for at seniorene er godt representert. Mens Gudevang har gått en av de få 8c-rutene i Norge på det nærmeste klatrefeltet til Sogndal, Kvam, så har Jarle Kalland gått den hardeste naturlig sikrede ruten i Norge på det samme feltet. Så det blir en spennende konkurranse.
Lokale Anders Farestveit er en favoritt i klassen eldre junior, særlig siden bergenseren Endre Sandø Evensen stiller i seniorklassen.
Juniorklassen for kvinner er langt mer åpen, særlig siden vinneren fra de siste konkurransene Martine Limstrand ikke er påmeldt. Hun vant da eldre junior tiltross for at hun kunne stilt i yngre junior.
Konkurransen har begynt nå i formiddag, og deltakerne følges tett av kommentatorene, blant annet fortalte de nettopp at en av deltakerne gikk på do og dermed sikkert var nervøs. Kuriøst.
Finalen starter kl. 17
fredag 24. februar 2012
Hannah Midtbø med en ny 8c-bestigning
Hannah Midtbø har gjort en ny bestigning av en sportsklatrerute gradert 8c, etter at hun sent i høst ble den første nordiske kvinnen som gikk denne graden. Det er hun fortsatt etter at hun også denne gang gikk en så hard rute i Santa Linya i Spania.
21-åringen har lagt inn ruta på sin bestigningsliste på 8a.nu, og Norsk klatring har allerede skrevet om bestigningen.
Ruta heter Rollito Sharma extension. Det er forlengelsen av Rollito Sharma, gradert 8b+, som hun gikk i januar. Ifølge bestigningslisten har hun klatret denne ruten en haug med ganger i forsøket på forlengelsen. Rollito Sharma var forøvrig ruta som den svært dyktige svenske klatreren Matilda Söderlund besteg sent i høst, da hun ble den første kvinne i Norden som gikk en rute gradert 8b+.
21-åringen har lagt inn ruta på sin bestigningsliste på 8a.nu, og Norsk klatring har allerede skrevet om bestigningen.
Ruta heter Rollito Sharma extension. Det er forlengelsen av Rollito Sharma, gradert 8b+, som hun gikk i januar. Ifølge bestigningslisten har hun klatret denne ruten en haug med ganger i forsøket på forlengelsen. Rollito Sharma var forøvrig ruta som den svært dyktige svenske klatreren Matilda Söderlund besteg sent i høst, da hun ble den første kvinne i Norden som gikk en rute gradert 8b+.
onsdag 22. februar 2012
Norske toppalpinister støtter boltefjerning på Cerro Torre
De norske alpinistene støtter fjerningen av boltene fra de to amerikanske klatrerne Hayden Kennedy og Jason Kruk, som var de første som gikk den kjente ruta sørøsteggen på Cerro Torre uten å bruke den beryktede boreboltstigen med 300 bolter satt opp med bensinaggregat av frøstebestiger Cesas Maestri for 40 år siden. Dette er en av de mest omstridte handlingene gjort av noen alpinist, og regnes som et skammelig monument over uetisk klatring. På returen fjernet de to 120 borebolter fra fjellet.
På listen over de mange underskriverne av de mest kjente alpinistene i dag står blant annet Bjørn-Eivind Årtun, som ble begravd onsdag 22. februar samme dag som listen ble kjent. Trym Sæland, Robert Caspersen, Marius Olsen, Ole Lied og Bjarte Bø er andre norske navn på listen. Flere av disse klatrere har gjort førstebestigninger i på fjellet eller nabofjellene, og sørget for at norske alpinister har preget området de siste årene.
Marius Morstad står også på listen, og han gjorde en svært tidlig bestigning av Supercouloiret på Fitzroy før han ble sportsklatreren som hevet nivået på nordisk sportsklatring flere hakk på 80-tallet med blant annet den første bestigningen av en 8+ rute i Norge,
Ben Campell Kelly står på listen, den engelske klatreren har bodd flere tiår i Norge og organiserer barneklatrekonkurranser på verket. Men han gjorde også et av de tøffeste tidlige forsøkene på å gå en av de vanskeligste veggene på Cerro Torre og senere gjorde han en tidlig repetisjon av Franskeruta i Trollveggen. Svensken Magnus Eriksson i Tromsø er også en av underskriverne.
Den samme kjente sørøstryggen ble friklatret noen dager etter boltefjerningen av den verdenskjente østerrikske klatreren David Lama, som satte den i grad 9-. Han brukte bare de boltene som stod igjen etter fjerningen.
På listen over de mange underskriverne av de mest kjente alpinistene i dag står blant annet Bjørn-Eivind Årtun, som ble begravd onsdag 22. februar samme dag som listen ble kjent. Trym Sæland, Robert Caspersen, Marius Olsen, Ole Lied og Bjarte Bø er andre norske navn på listen. Flere av disse klatrere har gjort førstebestigninger i på fjellet eller nabofjellene, og sørget for at norske alpinister har preget området de siste årene.
Marius Morstad står også på listen, og han gjorde en svært tidlig bestigning av Supercouloiret på Fitzroy før han ble sportsklatreren som hevet nivået på nordisk sportsklatring flere hakk på 80-tallet med blant annet den første bestigningen av en 8+ rute i Norge,
Ben Campell Kelly står på listen, den engelske klatreren har bodd flere tiår i Norge og organiserer barneklatrekonkurranser på verket. Men han gjorde også et av de tøffeste tidlige forsøkene på å gå en av de vanskeligste veggene på Cerro Torre og senere gjorde han en tidlig repetisjon av Franskeruta i Trollveggen. Svensken Magnus Eriksson i Tromsø er også en av underskriverne.
Den samme kjente sørøstryggen ble friklatret noen dager etter boltefjerningen av den verdenskjente østerrikske klatreren David Lama, som satte den i grad 9-. Han brukte bare de boltene som stod igjen etter fjerningen.
tirsdag 21. februar 2012
Mer om klatrernes kjerne (musklene altså)
Jeg lemper ut litt flere treningsaartikler fra det store og fine nettet. Dette er enda en artikkel som tar for seg styrketrening av kjernemuskulaturen. Ikke det mest klatrespesfikke, men det er vanskelig å være imot det.
Saken er hentet fra nettstedet ClimbStrong, som er viet klatretrening. Jeg kan ikke gå god for kvaliteten på alt de skriver, men det ser ikke så ille ut.
Saken er hentet fra nettstedet ClimbStrong, som er viet klatretrening. Jeg kan ikke gå god for kvaliteten på alt de skriver, men det ser ikke så ille ut.
I dag begraves Stein-Ivar Gravdal. Her er minneordet til BRV
Minneordet er skrevet av hans venn Sindre Bø, og står på nettsidene til BRV. Jeg tror det står i Stavanger Aftenblad også.
mandag 20. februar 2012
Klatring apper til
Det utmerkede bladet Norsk Klatring gjør en solid jobb på alle områder, og nå er også nettnyhetene tilgjengelig som en egen android-løsning. Det betyr at de som bruker andriod-mobiler kan få inn nyhetene direkte uten å gå gjennom web-løsningen.
Sosiologien beskriver buldrerne
Du er ikke subgruppe før det har kommet en antropolog for å studere deg. I Sverige er det nå en sosiolog som har studert en gruppe buldrere. Her er rapporten hans på den svenske nettsiden Idrettsforum.org.
Han beskriver det helt som utenforstående, og prøver å gjøre noen observasjoner ut over de rent faktiske beskrivelsene. Blant annet ser han på hvordan klatrerne samarbeider for å finne løsninger på problemer, hvilke hierarkier som finnes mellom klatrerne basert på hvor vanskelig de klatrer og hvordan samspillet er mellom klatrerne, og forholdet mellom å lykkes og å utfordre seg på grensen av det man får til.
Artikkelen har ingen problemstilling eller noen teoretisk forankring, men er primært en enkeltstående beskrivelse. Jeg kjenner ikke til noen lignende studie blant klatrere andre steder, men det betyr ikke at jeg har lett veldig mye. Men det er gjort flere norske studier på andre grupper, blant annet ble den sosialantropologisk doktorgraden til Arne Christensen på snowboardkulturen i Norge omsatt i en bok for endel år tilbake. Absolut Snowboard.
Og takk til 8a.nu, som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen.
Han beskriver det helt som utenforstående, og prøver å gjøre noen observasjoner ut over de rent faktiske beskrivelsene. Blant annet ser han på hvordan klatrerne samarbeider for å finne løsninger på problemer, hvilke hierarkier som finnes mellom klatrerne basert på hvor vanskelig de klatrer og hvordan samspillet er mellom klatrerne, og forholdet mellom å lykkes og å utfordre seg på grensen av det man får til.
Artikkelen har ingen problemstilling eller noen teoretisk forankring, men er primært en enkeltstående beskrivelse. Jeg kjenner ikke til noen lignende studie blant klatrere andre steder, men det betyr ikke at jeg har lett veldig mye. Men det er gjort flere norske studier på andre grupper, blant annet ble den sosialantropologisk doktorgraden til Arne Christensen på snowboardkulturen i Norge omsatt i en bok for endel år tilbake. Absolut Snowboard.
Og takk til 8a.nu, som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen.
De beste juniorenes harde økt til toppen
Det er en ting som går igjen hvis du følger med på noen av verdens beste klatrejuniorer sin trening. På denne tiden av året er det de lange og sugende intervallene som gjelder. De som tar flere minutter og som verker og brenner i underarmene. Det gjelder like mye for Jakob Heber Norum eller Tina Johnsen Hafsaas, eller som her på videoen til Oscar Krumlinde. Den lovende svenske juniorene med svært gode resultater flekser her opp og ned på buldreveggen i London hvor han bor. Det gjør han i fire minutter, og anbefaler seks repetisjoner. Det er vel varianter av dette som går i igjen det jeg har hørt og lest som et viktig element i mange av de beste klatrernes treningsprogram.
søndag 19. februar 2012
En fin hyllest til Rogaland Alpine Redningsgruppe
I Stavanger Aftenblad sin nettutgave står det en fin omtale av RAR og den innsatsen gruppen gjør for å redde basehoppere, og for en uke siden også tragisk nok et av sine egne medlemmer, Stein-Ivar Gravdal. Som kjent omkom han på Kjerag med Bjørn-Eivind Årtun. RAR er en av flere alpine redningsgrupper som er helt uunværlige i krevende redningsoperasjon. Det er nok dessverre den redningsgruppen som har hatt flest vanskelige oppdrag det siste tiåret på grunn av de mange basehopperne som har forulykket eller skadet seg i Kjerag-massivet. Det har også vært andre krevende operasjoner i fjellene, flere med tragiske utfall, som sjelden er blitt omtalt. Medlemmer av gruppen er også blitt dekorert for krevende redningsoperasjoner.
Her er nettsiden til de norske alpine redningsgruppene, som teller åtte grupper og omlag 200 klatrere.
Her er nettsiden til de norske alpine redningsgruppene, som teller åtte grupper og omlag 200 klatrere.
Slik blir du en kjernekar: Thomas Alsgaard og Turn-Jansens beste styrketips
Okei, ikke alt her på bloggen får være hardcore klatring. Men dette videotreningstipset er nok litt relevant for mange.
Siden Thomas har vært en habil klatrer ved siden av sin fantastiske skikarriere, og Espen Jansen har vært turnnorgesmester i mange år, så tror jeg noen kanskje finner turnstyrketreningen deres interessant.
Her er en serie videoer som de to har laget som viser mange interessante og gode styrkeøvelser for overkropp og avstivning. Litt stramt for mange å følge, men sikkert lærerikt for de som har krefter til overs for litt styrketrening ved siden av klatringen.
Her er en sammenhengende serie som krever noen turnapparater i endel av øvelsene. Jeg vil tro de fleste får problemer underveis, men spesielt på den siste øvelsene med fem minutter stående på henda langs en vegg.
De har også laget syv videoer med tre øvelser i hver video. Her er den første. De andre ligger pent plassert i høyrefeltet på You Tube.
lørdag 18. februar 2012
Begravelsene for Stein-Ivar Gravdal og Bjørn-Eivind Årtun
Stein-Ivar Gravdal begraves i Stavanger Domkirke tirsdag kl.13. Det er samling på utestedet Cementen etterpå, skriver Bratte Rogalands Venner på sin nettside.
Bjørn-Eivind Årtun begraves onsdag kl. 10 i Grefsen kirke.
Bjørn-Eivind Årtun begraves onsdag kl. 10 i Grefsen kirke.
onsdag 15. februar 2012
Norsk tindeklub inviterer til alpinsamling i Lofoten
Nå er Norsk Tindeklubs alpinsamling i Lofoten med åpen invitasjon til alle interesserte.
Den har tidligere vært arrangert i to år som en internasjonal samling med mange solide alpinklatrere i toppklasse fra andre land. Nå er det en mer folkelig profil for alle alpinklatrere, men med fellesarrangementer for de som ønsker å operere i et alpint fellesskap.
Samlingen starter 26. februar.
Les mer på NTKs nettsider.
Den har tidligere vært arrangert i to år som en internasjonal samling med mange solide alpinklatrere i toppklasse fra andre land. Nå er det en mer folkelig profil for alle alpinklatrere, men med fellesarrangementer for de som ønsker å operere i et alpint fellesskap.
Samlingen starter 26. februar.
Les mer på NTKs nettsider.
tirsdag 14. februar 2012
In memoriam: Bjørn-Eivind Årtun nominert til Piolet d´or etter sin død for førstebestigningen på Torre Egger
Ruten som han gikk rett før juleaften på Torre Egger sammen med Ole Lied har fått en nominasjon til den mest prestisjetunge alpinprisen.
Her er omtalen i alpinist.com.
Norsk klatring har også omtalt denne før i kveld.
Dessverre betyr det ikke noe nå i forhold til at han er død.
Her er omtalen i alpinist.com.
Norsk klatring har også omtalt denne før i kveld.
Dessverre betyr det ikke noe nå i forhold til at han er død.
mandag 13. februar 2012
Foreløpig ulykkesteori på Kjerag: Steinblokk falt ut
Siden det er blitt kjent gjennom medier og Klatreforbundet hva som kan være årsaken til ulykken, så samler jeg opp her det som er offentliggjort. Nå er dette foreløpige vurderinger, og den endelige rapporten er ikke klar ennå fra politiet og fra Rogaland Alpine Redningsgruppe. Men Ture Bjørgen i RAR sier til Aftenbladet.no at den foreløpige vurderingen høyst sannsynlig blir den endelige.
Klatreforbundet skriver at mye tyder på at det er et stort steinflak som løsnet.
Det bekrefter også lensmannsbetjenten ved Strand og Forsand lensmannskontor til VG.
BT skriver at de to klatrerne falt 50-60 meter før tauet stoppet fallet. Den opplysningen er ikke bekreftet andre steder foreløpig.
NRK Rogaland omtaler også ulykkesårsaken, og har et bilde tatt av RAR av veggen.
Klatreforbundet skriver at mye tyder på at det er et stort steinflak som løsnet.
Det bekrefter også lensmannsbetjenten ved Strand og Forsand lensmannskontor til VG.
BT skriver at de to klatrerne falt 50-60 meter før tauet stoppet fallet. Den opplysningen er ikke bekreftet andre steder foreløpig.
NRK Rogaland omtaler også ulykkesårsaken, og har et bilde tatt av RAR av veggen.
søndag 12. februar 2012
In memoriam: Intervju med Bjørn-Eivind Årtun fra 2011
Dette intervjuet ble publisert i Tidsskift for norsk alpinklatring, som utgis av Norsk tindklub. Det kom våren 2011. Jeg hadde uansett tenkt å legge det ut på bloggen når dette årstidsskriftet blir erstattet av et nytt. Nå har det dessverre blitt en annen grunn etter hans dødsfall i februar 2012 på Kjerag sammen med Stein-Ivar Gravdal. Siden det er mange som ønsker å vite mer om de to gode vennene våre som omkom, så har jeg vurdert det slik at det er riktig å legge ut intervjuet.
Fant seg selv i stormen
For Bjørn-Eivind Årtun var det et avgjørende alpint øyeblikk da han klatret gjennom stormen på sin første tur i Patagonia.
- Det var en stor opplevelse, og fantastisk bare å være i en slik natursmie. Bitene falt på plass og jeg fikk bruk for alt jeg hadde lært, og jeg trivdes godt med det, sier Bjørn-Eivind om turen med Joakim Eide på blant annet Marsigny/Parkin ruta på sørflanken av Cerro Torre.
Bjørn-Eivind hadde rundet 40 år, han hadde klatret halve livet, og var på sin første alpine stortur i Patagonia. Før dette var det ingenting som tydet på at Bjørn-Eivind kanskje var en av de som ville prege norsk alpinisme mest i årene som følger.
- Jeg holdt på med langrenn til 18-19 års alderen i Sauda. Så begynte jeg med skiturer på fjellet og gikk toppturer med telemarkutstyr, var et år på folkehøgskole og et år som fotograf i Latin-Amerika. I Bergen ble det klatring, og jeg skjønte med en gang at dette skulle jeg drive med. Men det å etablere seg som fotograf kom raskt i konflikt med seriøs trening, det ble mest klatring fordi det var gøy.
Hvorfor begynte du med ekstremalpinisme relativt sent i klatrekarrieren.
- Jeg klatret sommerstid i fjellet og storvegger som Trollveggen og Kjerag men vinterklatring, det var ikke noe for meg ut over en og annen tur i Romsdalen. Men plutselig kjente jeg bare at jeg var klar for det. Da var det som å komme hjem, jeg ble rett og slett fullstendig hekta etter min første tur til Patagonia høsten 2007. Den rå naturen, og klatringen der var en fantastisk opplevelse. Stormen på den første turen skremte meg ikke, jeg ble bare gira og motivert og tenkte at dette fikser jeg. Bitene falt på plass, med is, klippe, miks og naturopplevelsen som kronen på verket. Plutselig gav klatringen mening i enda større grad enn før. Det føles godt å være langt ute på eventyr, uten byen eller bilen et steinkast unna, sier han.
Drøye tre år senere har det blitt en håndfull storturer i Patagonia, inkludert en førstebestigning, to nye islinjer på Kjerag, Månafossen i Frafjord, fribestigning på Blåmannen og vanskelige ruter i Alaska som Bibler/Klewin og Franskeruta til topps på Mount Hunter, Cassin-ryggen på Denali og en av fjorårets mest omtalte alpine førstebestigninger: Dracula på Mount Foraker.
Årtun er kanskje den mest aktive til å gå nye ruter og større turer de siste årene i det som har vært en blomstringstid for norsk alpinisme uten sidestykke de siste årene.
Tilfredsstiller et grunnleggende behov
- Hvorfor har du satset på denne typen klatring?
- Jeg liker variasjon, men eventyrsklatring er det beste. Når jeg står under en vegg, stor eller liten, som jeg ikke vet noe om, så er det spenningen ved å begi seg inn i det ukjente med naturlige sikringsmidler i flott urørt natur. Det gjelder enten det er et stort fjell, en liten klippe med varm granitt i Bohus eller en ministorvegg på Kvaløya. Det duger i massevis.
- Du har valgt en veldig alpin stil på turene. Hvorfor det?
- Jeg liker best en alpin stil som er så lett og enkel som mulig. Det gir maksimal klatreglede, fart og bevegelse. "A rope, a rack and the pack on your back", det er det som gjelder for meg på store fjell. Det er også sikrere fordi man beveger seg raskt gjennom mulige objektive farer, og det gjør det mulig å få mye ut av små værvinduer. ”Less is more” er den tilnærmingen som gir mest igjen av eventyr og spenning.
- Å klatre på den måten tilfredsstiller et grunnleggende behov i meg for å oppleve noe enkelt og ekte uten for mye teknikk og logistikk. Jeg opplever en underliggende kommunikasjon med og nærhet til naturen som er viktig for meg.
Bedre å bli hjemme enn å bolte
- Hvor viktig er klatreetikken for din valg av stil.
- Idealet er at vi forlater fjellet i samme tilstand som man fant det. Andre kan komme dit og ha samme fantastiske eventyr, som om du aldri hadde vært der. Det er for meg en bærekraftig stil og forsøpler minimalt. Andre får gjøre som de vil bare de rydder opp etter seg og ikke setter masse unødvendige bolter. Jeg har aldri hatt med meg boreutstyr i fjellet bortsett fra en gang på en teknisk rute Kjerag (uten å bruke det). I utgangspunktet tenker jeg at kommer man ikke opp uten en batteridrevet borremaskin, så er det bedre å bli hjemme og gi oppgaven videre til neste generasjon.
- Hva med den tekniske storveggsklatringen som har ført mange klatrevenner opp store vegger på Kjerag, i Antarktis eller andre steder?
- Jeg er mer tiltrukket av den raske alpine stilen, selv om det ikke er en nedvurdering av andre måter å klatre på. For mye faste tau og jumars er en annen bag, det er ikke så gøy. Jeg er strengt tatt i mot den stilen hvis det medfører å legge faste tau på hele fjellet. Det blir for industrielt. Noen turer, som russernes nye rute på K2, blir mer som skiftarbeid i Nordsjøen. De lot faste tau henge igjen på hele ruta, mange av leirene inkludert med portaledger og det hele. Folk har forskjellig utgangspunkt og opplever ting forskjellig, men man må ikke ødelegge for andre og holde en grunnleggende etisk standard i forhold til hvordan man bruker naturen.
- Du har engasjert deg i etikkdebatten med blant annet å kritisere Robert Jaspers bruk av drill på førstebestigninger i Norge?
- Jeg mener at Jaspers tilnærming som innebærer å klatre med borremaskin er natur og klatrefiendtlig. Det en blindvei som skader sporten på lang sikt. Den dreper eventyret og senker også kravet til kunnskap og vurderingsevne. Den ødelegger også for andre og bedre klatrere som vil komme etter ham og gjerne vil oppleve urørt natur og tenke selv.
- Jeg mener sporten vannes ut med den holdningen. Det er synd, både for kommende klatrere og for holdningene som formidles til mindre erfarne. Man glemmer verdien av det urørte. Han kommer til Norge for å lete etter det som er urørt, og kaller turen sin ”most adventerous”, ruta døpes ”Into the wild. De ser ikke selv hva de gjør, og at alt dette forsvinner når de klatrer med borremaskin og dermed industrialiserer klatringen.
- Stil er viktig, det er alt vi har i klatringen. Hadde vi ikke lagt noen begrensninger på oss selv, ved å bruke egne evner og enkelt utstyr, så kunne like gjerne helikopter, gondol og faste tau på alle fjell vært neste skritt. Det enkle og urørte blir stadig viktigere for at vi mennesker skal beholde litt av kontakten med røttene våre.
Hodet er viktigst
- Hva er det viktigste for å lyktes med den typen alpinturer du har gjennomført?
- Det er hodet som er viktigst. Vi må glede oss og tro at dette klarer vi. Evnen til å stole på at vi gjør gode valg og ikke tar med oss mer utstyr enn absolutt nødvendig. Absolutte løsninger og sannheter finnes ikke, vi bygger opp en intuisjon over tid basert på erfaringer og selvinnsikt som hjelper oss til å vite hva som er riktig i forhold til fjellet. Blir du for gira og motivert risikerer du å gyve løs i ren begeistring og lite annet, da blir det gambling.
God form og allsidig klatrebakgrunn er selvfølgelig en del av det hele slik at du fysisk kan klatre bratte taulengder uten å bli pumpa opp over ørene.
- Etter to turer på Mount Hunter der vi holdt på i 30-40 timer hver gang, visste jeg at vi hadde mer inne. Det var spennende og gøy, derfor kunne vi tillate oss å tenke "single push" når vi så linja på Foraker som var 1000m meter lenger.
- Var den vurderingen riktig?
- Ja, men vi nådde en grense og turen ble en referanse for hvor langt jeg har lyst til gå. 71 timer uten å sove var for lenge, men Jeg er fornøyd med at vurderingene våre faktisk stemte, og at vi gjorde mange riktige valg, blant annet i forhold til hva vi hadde med oss som satte oss istand til å takle det dårlige været på vei ned. Viktigst var å klatre med dobbelttau for å kunne gjøre fulle rapeller på returen, og nok gass slik at vi kunne drikke før marsjen over breen tilbake til leiren. For å gjennomføre en sånn tur må vi tørre å ta kompromissløse valg, hadde vi ikke trodd på idéen vår og safet med litt "for mye" utstyr, så hadde vi ikke klart det. Balansen er hårfin når vi skal gjøre en god vurdering av hva som faktisk venter og ikke la seg skremme av tall og størrelsen på veggen. Vi snakker om innstilling igjen, tørre og tenke tanken for så å prøve den ut.
- Var det som gjorde at dere kunne klatre Cassin-ryggen på 17 timer når den forrige norske bestigningen var på fem døgn?
- Det var sikkert flere forhold. Egentlig er det ikke sammenlignbart. Utstyret har forandret seg veldig mye over alle de årene til lettere og bedre. De var flere og hadde forberedt seg på en tur over mange dager. Vi hadde ikke samme innstilling og respekt for ruta og pakket for dagstur, da kan vi også klatre fort. Vi valgte også å klatre uten tau, som bidro vesentlig til at vi kunne bevege oss raskt.
Vil alltid gå for det
- Colin Haley skriver i Alpinist at en av dine styrker og svakheter er at du alltid vil gå for det. Hva tenker du om den vurderingen?
- Jeg blir veldig motivert og inspirert, det gjør nesten vondt noen ganger hvis vi må gi opp eller snu. Helst liker jeg å tro at jeg opp gjennom et langt klatreliv har utviklet en intuisjon som forteller meg hva jeg kan klare, jeg vil helst tro at jeg også klarer å skille iveren fra sunn vurderingsevne slik at jeg tar gode beslutninger. Sier intuisjonen ja, og jeg er gira, så har jeg stor oppdrift. Det er ren og skjær begeistring og eventyrlyst. Det skal mye til at jeg kommer inn i en negativ tankespiral og snur uten god grunn.
- Hva tenker du om risikoen ved de alpinturene du tar?
- Jeg opplever ikke at risikoen har økt mye etter at jeg begynte med alpinklatring, avgjørelsene jeg tar underveis på rutene og måten jeg beveger meg på er preget av at jeg er pappa, har kjæreste og familie. Mine nærmeste gjør at jeg konsentrerer meg og er veldig tilstede. Jeg vet godt hva som kan skje på lange runouts på is og miks klatring og blir mer forsiktig når jeg blir trøtt og sliten. Colin har dette i seg også, vi passer på begge to når vi klatrer slik.
- Men det er farligere enn mange alternativ?
- Jeg føler ikke at jeg har vært mer ute og kjøre på de store alpinturene som jeg har gjort opp gjennom årene enn på diverse fjellruter i Norge med lange utklatringer og dårlig sikring. Jeg har vært i minst like skumle sitasjoner hvor man ikke må falle på kortere og lettere turerer. Men hvis man først ramler, så kan konsekvensene bli mer alvorlige. Jeg tror vi tar tenker oss grundigere om på slike større turer. Og så har vi fått mer erfaring, og gjør klarere vurderinger.
- Noen av oss har sluttet å klatre alpint etter å ha fått barn. Du har på en måte gått motsatt vei. Hva er din vurdering av det.
- Da jeg fikk barn så var jeg bevisst på at jeg ikke ville slutte å klatre. Hadde jeg mistet lysten og driven eller blitt engstelig for å falle ned, så hadde jeg sluttet. Klatringen er en del av meg, det å være pappa gjøre meg til en bedre klatrer som er mer tilstede.
- For 2-3 år siden fikk datteren min se en film som handlet om en klatrer som frøs ihjel. Da ble hun redd for meg, og det skjønner jeg. Jeg opplevde det som vanskelig fikk et snev av dårlig samvittighet, men snakket med henne om det. Jeg lovet henne også å aldri klatre på det fjellet som var i filmen (Eiger). Det hjalp for henne og jeg tror hun har lært seg å stole på at jeg er forsiktig og ikke klatrer over evne.
Fanget av et ekspresstog
- Hvordan merker du det på kroppen med en tur som Dracula?
- Jeg har aldri vært så sliten noen gang. Det tok lang tid å hente seg inn. De første 2-3 dagene var jeg helt blåst. Det tok 2-3 uker før jeg ble helt kvitt seigheten i kroppen. Den heftige naturopplevelsen, samspillet med partneren og mestringsfølelsen sitter sterkt igjen, men klatreturer er ferskvare og må oppleves der og da.
- Er det derfor du drar på tur hele tiden de siste årene?
- Jeg føler noen ganger at jeg sitter på et alpint ekspresstog som suser avgårde enda jeg ikke er ute på langt nær så mye ute som Colin som er proffalpinist på heltid . Jeg blir inspirert av nye prosjekter og slått i bakken av opplevelsene det gir.
- Hvordan preger det hverdagen din at du har vært så mye på tur.
- Etter de største turene har jeg kjent på postekspedisjonsbluesen, samtidig som jeg har vært gira og takknemlig for det jeg har opplevd. Ellers er det er ikke lett å forene klatringen med et normalt arbeidsliv. Inntektene går ned, men jeg klarer meg. Jeg er vant til å leve som frilanser og være min egen sjef.
- Hvor lenge kan du holde på med såpass krevende turer som du gjør nå?
- Så lenge flammen brenner, tror jeg. Fysisk så er jeg sterk nå, det varer ikke evig, men jeg tviler ikke på at jeg kan holde på 10 år til hvis livet ellers gir rom for det.
- Er du bare på tur, eller trener du spesielt for å orke det?
- Jeg er mest på tur, men har prøvd noen ganger med intervalltrening rett før tur og så videre. Jeg trener ikke mye, men har en fordel med å ha vært langrennsløper og etterpå vært mye på tur.
- Du har klatret med kjente utenlandske alpinister som Colin Haley og Marko Prezelj. Hva er erfaringene fra å klatre med dem?
- Jeg syns det er helt topp, dette er mennesker som brenner for det de holder på med. Jeg føler meg hjemme sammen med dem, de er ikke opptatt av fasade eller hype, klatringen står i fokus, og stil er viktig.
- Hva tenker du om standarden på norsk alpinisme i forhold til de utenlandske du har møtt?
- Den norske standarden er høy, det er ingen grunn for norske klatrere til å stå med lua i hånda, vi klarer oss bedre enn de fleste med vår bakgrunn fra norsk kulde og ustabilt vær. Vi har mange flinke alpinister rett og slett. Før jeg reiste til Alaska første gangen, hadde jeg stor respekt for rutene på Mount Hunter, men opplevde at det var lettere enn jeg trodde. I hvert fall når man kommer fra en allsidig bakgrunn med norsk klippe og is.
PS Bare for å ha sagt det: Skriver og klatrer kjenner hverandre godt, og har blant annet barn på samme skole.
Undersaker:
Dette er utstyret for Dracula-bestigningen.
Klatreutstyret:
To Icetwin tau på 60m.
8 isskruer
7 små og mellomstore camelot opp til gul
7 kiler
4 bankebolter
60 og 120 slynger
1 Tibloc
La Sportiva Spantik sko
Sarken stegjern
Nomic økser
Klær
Dunjakke
Ekstra hansker
Hals
Softshell-jakke og bukse
Fleece med hette
Ulltrøye og stillongs
Syntetisk varmebukse å ha utenpå.
Annet utstyr:
Solkrem
Gassbrenner og to gassbokser for å smelte vann underveis
2 frysetørka middager, en opp og en på vei ned
Mye GU, 16-20 hver
Nøtteblanding med sjoko
Vannflaske på 1l.
Fant seg selv i stormen
For Bjørn-Eivind Årtun var det et avgjørende alpint øyeblikk da han klatret gjennom stormen på sin første tur i Patagonia.
- Det var en stor opplevelse, og fantastisk bare å være i en slik natursmie. Bitene falt på plass og jeg fikk bruk for alt jeg hadde lært, og jeg trivdes godt med det, sier Bjørn-Eivind om turen med Joakim Eide på blant annet Marsigny/Parkin ruta på sørflanken av Cerro Torre.
Bjørn-Eivind hadde rundet 40 år, han hadde klatret halve livet, og var på sin første alpine stortur i Patagonia. Før dette var det ingenting som tydet på at Bjørn-Eivind kanskje var en av de som ville prege norsk alpinisme mest i årene som følger.
- Jeg holdt på med langrenn til 18-19 års alderen i Sauda. Så begynte jeg med skiturer på fjellet og gikk toppturer med telemarkutstyr, var et år på folkehøgskole og et år som fotograf i Latin-Amerika. I Bergen ble det klatring, og jeg skjønte med en gang at dette skulle jeg drive med. Men det å etablere seg som fotograf kom raskt i konflikt med seriøs trening, det ble mest klatring fordi det var gøy.
Hvorfor begynte du med ekstremalpinisme relativt sent i klatrekarrieren.
- Jeg klatret sommerstid i fjellet og storvegger som Trollveggen og Kjerag men vinterklatring, det var ikke noe for meg ut over en og annen tur i Romsdalen. Men plutselig kjente jeg bare at jeg var klar for det. Da var det som å komme hjem, jeg ble rett og slett fullstendig hekta etter min første tur til Patagonia høsten 2007. Den rå naturen, og klatringen der var en fantastisk opplevelse. Stormen på den første turen skremte meg ikke, jeg ble bare gira og motivert og tenkte at dette fikser jeg. Bitene falt på plass, med is, klippe, miks og naturopplevelsen som kronen på verket. Plutselig gav klatringen mening i enda større grad enn før. Det føles godt å være langt ute på eventyr, uten byen eller bilen et steinkast unna, sier han.
Drøye tre år senere har det blitt en håndfull storturer i Patagonia, inkludert en førstebestigning, to nye islinjer på Kjerag, Månafossen i Frafjord, fribestigning på Blåmannen og vanskelige ruter i Alaska som Bibler/Klewin og Franskeruta til topps på Mount Hunter, Cassin-ryggen på Denali og en av fjorårets mest omtalte alpine førstebestigninger: Dracula på Mount Foraker.
Årtun er kanskje den mest aktive til å gå nye ruter og større turer de siste årene i det som har vært en blomstringstid for norsk alpinisme uten sidestykke de siste årene.
Tilfredsstiller et grunnleggende behov
- Hvorfor har du satset på denne typen klatring?
- Jeg liker variasjon, men eventyrsklatring er det beste. Når jeg står under en vegg, stor eller liten, som jeg ikke vet noe om, så er det spenningen ved å begi seg inn i det ukjente med naturlige sikringsmidler i flott urørt natur. Det gjelder enten det er et stort fjell, en liten klippe med varm granitt i Bohus eller en ministorvegg på Kvaløya. Det duger i massevis.
- Du har valgt en veldig alpin stil på turene. Hvorfor det?
- Jeg liker best en alpin stil som er så lett og enkel som mulig. Det gir maksimal klatreglede, fart og bevegelse. "A rope, a rack and the pack on your back", det er det som gjelder for meg på store fjell. Det er også sikrere fordi man beveger seg raskt gjennom mulige objektive farer, og det gjør det mulig å få mye ut av små værvinduer. ”Less is more” er den tilnærmingen som gir mest igjen av eventyr og spenning.
- Å klatre på den måten tilfredsstiller et grunnleggende behov i meg for å oppleve noe enkelt og ekte uten for mye teknikk og logistikk. Jeg opplever en underliggende kommunikasjon med og nærhet til naturen som er viktig for meg.
Bedre å bli hjemme enn å bolte
- Hvor viktig er klatreetikken for din valg av stil.
- Idealet er at vi forlater fjellet i samme tilstand som man fant det. Andre kan komme dit og ha samme fantastiske eventyr, som om du aldri hadde vært der. Det er for meg en bærekraftig stil og forsøpler minimalt. Andre får gjøre som de vil bare de rydder opp etter seg og ikke setter masse unødvendige bolter. Jeg har aldri hatt med meg boreutstyr i fjellet bortsett fra en gang på en teknisk rute Kjerag (uten å bruke det). I utgangspunktet tenker jeg at kommer man ikke opp uten en batteridrevet borremaskin, så er det bedre å bli hjemme og gi oppgaven videre til neste generasjon.
- Hva med den tekniske storveggsklatringen som har ført mange klatrevenner opp store vegger på Kjerag, i Antarktis eller andre steder?
- Jeg er mer tiltrukket av den raske alpine stilen, selv om det ikke er en nedvurdering av andre måter å klatre på. For mye faste tau og jumars er en annen bag, det er ikke så gøy. Jeg er strengt tatt i mot den stilen hvis det medfører å legge faste tau på hele fjellet. Det blir for industrielt. Noen turer, som russernes nye rute på K2, blir mer som skiftarbeid i Nordsjøen. De lot faste tau henge igjen på hele ruta, mange av leirene inkludert med portaledger og det hele. Folk har forskjellig utgangspunkt og opplever ting forskjellig, men man må ikke ødelegge for andre og holde en grunnleggende etisk standard i forhold til hvordan man bruker naturen.
- Du har engasjert deg i etikkdebatten med blant annet å kritisere Robert Jaspers bruk av drill på førstebestigninger i Norge?
- Jeg mener at Jaspers tilnærming som innebærer å klatre med borremaskin er natur og klatrefiendtlig. Det en blindvei som skader sporten på lang sikt. Den dreper eventyret og senker også kravet til kunnskap og vurderingsevne. Den ødelegger også for andre og bedre klatrere som vil komme etter ham og gjerne vil oppleve urørt natur og tenke selv.
- Jeg mener sporten vannes ut med den holdningen. Det er synd, både for kommende klatrere og for holdningene som formidles til mindre erfarne. Man glemmer verdien av det urørte. Han kommer til Norge for å lete etter det som er urørt, og kaller turen sin ”most adventerous”, ruta døpes ”Into the wild. De ser ikke selv hva de gjør, og at alt dette forsvinner når de klatrer med borremaskin og dermed industrialiserer klatringen.
- Stil er viktig, det er alt vi har i klatringen. Hadde vi ikke lagt noen begrensninger på oss selv, ved å bruke egne evner og enkelt utstyr, så kunne like gjerne helikopter, gondol og faste tau på alle fjell vært neste skritt. Det enkle og urørte blir stadig viktigere for at vi mennesker skal beholde litt av kontakten med røttene våre.
Hodet er viktigst
- Hva er det viktigste for å lyktes med den typen alpinturer du har gjennomført?
- Det er hodet som er viktigst. Vi må glede oss og tro at dette klarer vi. Evnen til å stole på at vi gjør gode valg og ikke tar med oss mer utstyr enn absolutt nødvendig. Absolutte løsninger og sannheter finnes ikke, vi bygger opp en intuisjon over tid basert på erfaringer og selvinnsikt som hjelper oss til å vite hva som er riktig i forhold til fjellet. Blir du for gira og motivert risikerer du å gyve løs i ren begeistring og lite annet, da blir det gambling.
God form og allsidig klatrebakgrunn er selvfølgelig en del av det hele slik at du fysisk kan klatre bratte taulengder uten å bli pumpa opp over ørene.
- Etter to turer på Mount Hunter der vi holdt på i 30-40 timer hver gang, visste jeg at vi hadde mer inne. Det var spennende og gøy, derfor kunne vi tillate oss å tenke "single push" når vi så linja på Foraker som var 1000m meter lenger.
- Var den vurderingen riktig?
- Ja, men vi nådde en grense og turen ble en referanse for hvor langt jeg har lyst til gå. 71 timer uten å sove var for lenge, men Jeg er fornøyd med at vurderingene våre faktisk stemte, og at vi gjorde mange riktige valg, blant annet i forhold til hva vi hadde med oss som satte oss istand til å takle det dårlige været på vei ned. Viktigst var å klatre med dobbelttau for å kunne gjøre fulle rapeller på returen, og nok gass slik at vi kunne drikke før marsjen over breen tilbake til leiren. For å gjennomføre en sånn tur må vi tørre å ta kompromissløse valg, hadde vi ikke trodd på idéen vår og safet med litt "for mye" utstyr, så hadde vi ikke klart det. Balansen er hårfin når vi skal gjøre en god vurdering av hva som faktisk venter og ikke la seg skremme av tall og størrelsen på veggen. Vi snakker om innstilling igjen, tørre og tenke tanken for så å prøve den ut.
- Var det som gjorde at dere kunne klatre Cassin-ryggen på 17 timer når den forrige norske bestigningen var på fem døgn?
- Det var sikkert flere forhold. Egentlig er det ikke sammenlignbart. Utstyret har forandret seg veldig mye over alle de årene til lettere og bedre. De var flere og hadde forberedt seg på en tur over mange dager. Vi hadde ikke samme innstilling og respekt for ruta og pakket for dagstur, da kan vi også klatre fort. Vi valgte også å klatre uten tau, som bidro vesentlig til at vi kunne bevege oss raskt.
Vil alltid gå for det
- Colin Haley skriver i Alpinist at en av dine styrker og svakheter er at du alltid vil gå for det. Hva tenker du om den vurderingen?
- Jeg blir veldig motivert og inspirert, det gjør nesten vondt noen ganger hvis vi må gi opp eller snu. Helst liker jeg å tro at jeg opp gjennom et langt klatreliv har utviklet en intuisjon som forteller meg hva jeg kan klare, jeg vil helst tro at jeg også klarer å skille iveren fra sunn vurderingsevne slik at jeg tar gode beslutninger. Sier intuisjonen ja, og jeg er gira, så har jeg stor oppdrift. Det er ren og skjær begeistring og eventyrlyst. Det skal mye til at jeg kommer inn i en negativ tankespiral og snur uten god grunn.
- Hva tenker du om risikoen ved de alpinturene du tar?
- Jeg opplever ikke at risikoen har økt mye etter at jeg begynte med alpinklatring, avgjørelsene jeg tar underveis på rutene og måten jeg beveger meg på er preget av at jeg er pappa, har kjæreste og familie. Mine nærmeste gjør at jeg konsentrerer meg og er veldig tilstede. Jeg vet godt hva som kan skje på lange runouts på is og miks klatring og blir mer forsiktig når jeg blir trøtt og sliten. Colin har dette i seg også, vi passer på begge to når vi klatrer slik.
- Men det er farligere enn mange alternativ?
- Jeg føler ikke at jeg har vært mer ute og kjøre på de store alpinturene som jeg har gjort opp gjennom årene enn på diverse fjellruter i Norge med lange utklatringer og dårlig sikring. Jeg har vært i minst like skumle sitasjoner hvor man ikke må falle på kortere og lettere turerer. Men hvis man først ramler, så kan konsekvensene bli mer alvorlige. Jeg tror vi tar tenker oss grundigere om på slike større turer. Og så har vi fått mer erfaring, og gjør klarere vurderinger.
- Noen av oss har sluttet å klatre alpint etter å ha fått barn. Du har på en måte gått motsatt vei. Hva er din vurdering av det.
- Da jeg fikk barn så var jeg bevisst på at jeg ikke ville slutte å klatre. Hadde jeg mistet lysten og driven eller blitt engstelig for å falle ned, så hadde jeg sluttet. Klatringen er en del av meg, det å være pappa gjøre meg til en bedre klatrer som er mer tilstede.
- For 2-3 år siden fikk datteren min se en film som handlet om en klatrer som frøs ihjel. Da ble hun redd for meg, og det skjønner jeg. Jeg opplevde det som vanskelig fikk et snev av dårlig samvittighet, men snakket med henne om det. Jeg lovet henne også å aldri klatre på det fjellet som var i filmen (Eiger). Det hjalp for henne og jeg tror hun har lært seg å stole på at jeg er forsiktig og ikke klatrer over evne.
Fanget av et ekspresstog
- Hvordan merker du det på kroppen med en tur som Dracula?
- Jeg har aldri vært så sliten noen gang. Det tok lang tid å hente seg inn. De første 2-3 dagene var jeg helt blåst. Det tok 2-3 uker før jeg ble helt kvitt seigheten i kroppen. Den heftige naturopplevelsen, samspillet med partneren og mestringsfølelsen sitter sterkt igjen, men klatreturer er ferskvare og må oppleves der og da.
- Er det derfor du drar på tur hele tiden de siste årene?
- Jeg føler noen ganger at jeg sitter på et alpint ekspresstog som suser avgårde enda jeg ikke er ute på langt nær så mye ute som Colin som er proffalpinist på heltid . Jeg blir inspirert av nye prosjekter og slått i bakken av opplevelsene det gir.
- Hvordan preger det hverdagen din at du har vært så mye på tur.
- Etter de største turene har jeg kjent på postekspedisjonsbluesen, samtidig som jeg har vært gira og takknemlig for det jeg har opplevd. Ellers er det er ikke lett å forene klatringen med et normalt arbeidsliv. Inntektene går ned, men jeg klarer meg. Jeg er vant til å leve som frilanser og være min egen sjef.
- Hvor lenge kan du holde på med såpass krevende turer som du gjør nå?
- Så lenge flammen brenner, tror jeg. Fysisk så er jeg sterk nå, det varer ikke evig, men jeg tviler ikke på at jeg kan holde på 10 år til hvis livet ellers gir rom for det.
- Er du bare på tur, eller trener du spesielt for å orke det?
- Jeg er mest på tur, men har prøvd noen ganger med intervalltrening rett før tur og så videre. Jeg trener ikke mye, men har en fordel med å ha vært langrennsløper og etterpå vært mye på tur.
- Du har klatret med kjente utenlandske alpinister som Colin Haley og Marko Prezelj. Hva er erfaringene fra å klatre med dem?
- Jeg syns det er helt topp, dette er mennesker som brenner for det de holder på med. Jeg føler meg hjemme sammen med dem, de er ikke opptatt av fasade eller hype, klatringen står i fokus, og stil er viktig.
- Hva tenker du om standarden på norsk alpinisme i forhold til de utenlandske du har møtt?
- Den norske standarden er høy, det er ingen grunn for norske klatrere til å stå med lua i hånda, vi klarer oss bedre enn de fleste med vår bakgrunn fra norsk kulde og ustabilt vær. Vi har mange flinke alpinister rett og slett. Før jeg reiste til Alaska første gangen, hadde jeg stor respekt for rutene på Mount Hunter, men opplevde at det var lettere enn jeg trodde. I hvert fall når man kommer fra en allsidig bakgrunn med norsk klippe og is.
PS Bare for å ha sagt det: Skriver og klatrer kjenner hverandre godt, og har blant annet barn på samme skole.
Undersaker:
Dette er utstyret for Dracula-bestigningen.
Klatreutstyret:
To Icetwin tau på 60m.
8 isskruer
7 små og mellomstore camelot opp til gul
7 kiler
4 bankebolter
60 og 120 slynger
1 Tibloc
La Sportiva Spantik sko
Sarken stegjern
Nomic økser
Klær
Dunjakke
Ekstra hansker
Hals
Softshell-jakke og bukse
Fleece med hette
Ulltrøye og stillongs
Syntetisk varmebukse å ha utenpå.
Annet utstyr:
Solkrem
Gassbrenner og to gassbokser for å smelte vann underveis
2 frysetørka middager, en opp og en på vei ned
Mye GU, 16-20 hver
Nøtteblanding med sjoko
Vannflaske på 1l.
In memoriam: Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal, en oversikt over hva de har klatret
Av og til går verden ordentlig til helvete. Det gjorde den også da Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal omkom da de forsøkte å gå en ny islinje i den bratteste delen av Kjeragmassivet denne uka.
Tilbake står familiene. Den sorgen de har er det nesten umulig å leve med. Så er det mange som har mistet noen av de fineste vennene vi har. Det vil det bli snakket og minnet om opp og ned. Og andre vil skrive flotte minneord om dem. Det skal andre som står dem nærmere enn meg få gjøre.
Nå som navnene er frigitt har jeg samlet informasjon og vurderinger om Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal som klatrere.Det er ikke et minneord som beskriver hele dem. Dette er en ren gjennomgang av hva de har klatret som vil bli husket, ikke minst fordi jeg er kontaktet av flere medier som ønsker en oversikt. Jeg har vurdert det som riktig å gi den informasjonen i denne formen.
Klatringen har mistet to av de mest allsidigste og beste klaterne vi har hatt, og som har stått i spissen for å utvikle fjellklatringen i Norge de siste 15 årene. De har stått for en stor andel av de vanskeligste alpinrutene norske klatrere har gjort hjemme og i utlandet. Og spesielt Bjørn-Eivind har blitt internasjonalt kjent for sine førstebestigninger, som en av de fremste utøverne av alpin stil de siste årene.
Dette er selvsagt det minst viktige nå. Hva de har gjort innen klatring er totalt ubetydelig i forhold til hva de har vært for familien og det som barna, familien, slekt og venner har mistet. Derfor er det litt meningsløst å skrive om alle turene de har gjort. Men av og til er det greit å gjøre noe meningsløst i en slik situasjon. Denne ulykken vekker så stor nasjonal oppsikt at det kan være greit å ha samlet en oversikt over hva de har gjort sammen og hver for seg.
Hvor skal vi begynne. Den kronologien kan starte flere steder.
Stein-Ivar Gravdal
Stein-Ivar Gravdal møtte jeg første gang i finalen i NM i 1993 på Rjukan, da han vel var den yngste finalisten. Han var tidlig ute med konkurranseklatring, og startet som en innendørsklatrer fordi klatreveggen lå sammen med skaterampen. Han er vel den eneste som utmerket seg i alt fra snøbrett og vindsurfing til konkurranseklatring i tidlige klatreår.
Et par år etterpå i 1995 hadde han utviklet seg i en helt annen retning og var med på å åpne Kjerag for storveggsklatring med førstebestigning av Skjoldet, sammen med Gunnar Karlsen, Hjarrand Julsrud og Morten Diesen. Da hadde veggen hatt en klatredvale på ti år siden den første ruten med en variant ble gått av engelske klatrere i 1985.
Sammen med Morten Diesen gikk han Fjordcruise som den første vinterbestigningen av Kjerag i januar 1996. Her er et bilde fra BRVs samling på Flickr
For å øve seg gikk han i denne perioden flere harde tekniske ruter alene på Bolstadøyri i Voss.
Juni 1996 førstebesteg han superklassikeren Hooka Hey med makkeren Trym Sæland. På halvannet døgn, rett før et svensk lag brukte en uke på å gå den samme linjen teknisk.
Senere samme sommer gikk de to også Mamma 17 tau A3+ 6+, som ligger til venstre for Fjordcruise. Det var omtrent der denne ruten går at han og Bjørn-Eivind begynte på en ny islinje, en linje det har vært snakket og drømt om i flere år hos de få som er istand til å gå slike turer.
Sommeren etter gikk de Hundreårsbølgen på 15 taulengder og grad A3+. Den går i den overhengende Smellveggen litt lengre inn i fjorden.
De to gikk også ruta Tsunami, en av de vanskeligste tekniske rutene i Norge med grad A4, i 2003. Den ligger til høyre for Hooka, inn på det store Skjoldet som er så tydelig i veggen.
Stein-Ivar og Bjørn-Eivind vanskeligste isrute opp Kjerag
Han og Bjørn-Eivind har vært med på å åpne denne delen av Kjerag med en isbestigning i 2009, da de gikk Strandhogg som gir omtrent 900 meter isklatring av vanskeligste karakter. Dette regnes for å være en av verdens mest spektakulære islinjer der den går nesten rett opp fra fjorden.
Her er en reportasje fra NRK fra isklatring på Kjerag.
Stein Ivar har også vært to ganger i Himalaya for å prøve vanskelige førstebestigninger. Den første var i 1999 med Trym Sæland på en litt ukjent storvegg som de besteg, men snudde før de nådde toppen av Biancherathi. To år senere reisten han med Trym Sæland, Ole Haltvik og Halvor Hagen og prøvde på Nordryggen på Latok, et av de mest ettertraktede klatremålene i Himalaya. I likhet med andre forsøk så var været for dårlig på en så lang og krevende rygg på flere tusen meter, så de nådde 6300 meter på det som var det andre norske forsøket på denne svært ettertraktede og krevende linjen..
I 2007 klatret han en vanskelig ruta på Ulvetanna i Dronning Mauds land på Sydpolen, sammen med Robert Caspersen, Ivar Tollefsen og Trond Hilde.
Her er en artikkel fra Alpinist.com om bestigningen.
I 2008 gjorde han andrebestigningen av Norskeruta på Trango. Sammen med Rolf Bae, som omkom et par måneder etterpå i et isras på K2. Ruta ble gått 25 år før av Hans-Christian Doseth og Finn Dæhli, som begge døde på returen og sannsynligvis av et ras.
DNs magasin D2 lagde en stor reportasje fra turen.
Sammen med Bjørn-Eivind har Stein-Ivar også gått mange friruter i Rogaland og litt andre steder.
Stein Ivar og Bjørn-Eivind gikk Rovdrift (grad 8-) på Dirdalsveggen, en av de fineste linjene på denne flotte veggen i 2007.
I den sørlige Gloppedalsveggen (en svær nordvendt affære) tror jeg de gikk to linjer, Vorspiel og Sola kjøtt frakt, (grad 7 og A2 og A2+) i 1998.
På Tauveggen gikk de noen år tidligere, i 2007, Syke Satan (grad 7) i 2002.
De gikk også nesten Ultima Thule på Blåmannen utenfor Tromsø for noen år siden, men noe vått fjell gjorde at Bjørn-Eivind fikk gått den helt i fri med Oscar Aleksandersson litt senere.
Bjørn-Eivind Årtun
Her er et langt intervju jeg lagde med Bjørn-Eivind som kom i Tidsskrift for norsk alpinklatring for et år siden. Det gir mye av historien og vurderingene til Bjørn-Eivind i forhold til klatring.
Da lagde vi også denne bestigningslisten, som bare fanger opp de siste syv mest aktive alpinårene, og ikke en del andre bestigninger som Trollveggen i tidligere klatreår og en del av de fjellrutene. Han har blant annet også repetert flere av de vanskelige rutene på Kjerag :
2005:
Kjerag: Første fribestigning av ”En forbundsfiende”, grad 8-, med Robert Caspersen. Dette er en av de vanskeligere frirutene i en så stor vegg, og ble gått på en lang dag så sent som i september
2006:
Rett lett, grad 8+, naturlige sikringer, Häller, Bohuslän.
2007:
Marsigny/Parkin-ruten på Cerro Torre, med Joakim Eide.
2008:
Blåmann Nordvegg. Ultima Thule, 350m, grad 8, første fribestigning, med Oscar Aleksandersson
Patagonia
-Exocet på Cerro Stanhardt, 800m. WI5+, 5.9, med Marius Olsen til feil toppsopp.
-Hvit linje, 600m., WI 5, 85/90 grader, førstebestigning med Marius Olsen
-Supercanaleta, ED-, 1700 m. med Ramiro Greco på Fitzroy
-Vela y Viento, 600 m. ED, 7b, 17 taulengder på Mermoz onsight med Cullen Kirk.
-Ferrariruta, ED+ WI6, 1000m. på Cerro Torre med Cullen Kirk.
2009
Kjerag:
Strandhogg, 800 meter, WI6+, A0, med Stein-Ivar Gravdal.
Pin-up, 600 meter, WI6, med Annelin Henriksen
Lofoten:
The Bullocks, Rulten, M6+, 500m, med Marko Prezelj. Turen ble gått på det internasjonale treffet til Norsk Tindeklub, og slovenske Prezelj er for de som ikke kjenner ham kanskje en av verdens fremste alpinister de siste tjue årene.
Alaska:
Bibler-Klewin på Moonflower buttress på Mount Hunter, med Colin Haley
Franskeruta på Mount Hunter, 2100 meter, M6, AI5, fjerdebestigning, med Colin Haley
Dette er to av de vanskelige store veggrutene i Alaska, og spesielt repetisjonen av Franskeruta fikk oppmerksomhet fordi den svært lange og vanskelige ruten ble klatret svært raskt av de to. Haley har vært en av de fremste amerikanske alpinistene de siste årene.
2010:
Cassin-ryggen på Denali, med Colin Haley. Dette var den nest raskeste bestigningen noensinne, bare store snømengder hindret at de gikk den svært lange og vanskelige ruta på mindre enn 17 timer.
Dracula, 3100m, M6R, AI4+ førstebestigning. Mount Foraker, med Colin Haley. Dette regnes for å være en av de vanskeligste alpinrutene gått I 2010, og de ble nominert til den internasjonale alpinprisen Piolet d´Or for turen.
Exocet, Cerro Standhardt, Patagonia, med Robert Caspersen,
Masticas e Sputas på Pollone, Patagonia med Robert Caspersern.
2011:
Siden denne oversikten ble laget, har han klatret flere markante ruter.
Han gikk Vandrefalken, grad 9-, på Askfjell i Lier, på naturlige sikringer. Den kanskje tøffeste risslinja på Østlandet med nærmere 60 meter klatring opp den bratte veggen. Dette er en av de få rutene av denne graden på naturlige sikringer i Norge.
Han prøvde seg på noen bestigninger i Himalaya i sommer, men det gikk ikke helt som planlagt av flere grunner slik det gjerne er med Himalaya.
I jula gjorde han en av de mest markante førstebestigningene i 2011 med en ny rute på Torre Egger. Venas Azules. Sammen med Ole Lied gikk han en ny islinje til toppen av det mange regner som en en av verdens mest krevende topper, sett bort fra høyden. De får rutene som er gått er gjort av noen av verdens fremste alpinister. Og slik er det nå også.
Han fikk også en repetisjon av Ferrari-ruta på nabofjellet Cerro Torre på den samme turen.
Ellers, her er noen andre bestigninger som viser litt hvor allsidig og god Bjørn-Eivind var som klatrer ut over det som er nevnt:
Han har også gått flere av de fineste førstebestigningene i Bohuslen de siste året. Han fribesteg Ibense bok (grad 8, oppkalt etter datteren), en av de fineste klipperutene i Norden. Han har også førstebesteget den stramme Dynamo (grad 8) på Stora Galgberget. Og han er en av de få som har repetert den vanskelige Rätt Lett (grad 8+) på Häller.
Han har også gått mange andre isturer, blant annet førstebestigning av Månafossen, WI 6+, i Rogaland med Edvard Middelthon.
Men igjen. På den ene siden er dette helt uviktig nå som de er døde, bortsett fra at det var en forlengelse av disse turene som dessverre tok livet av dem. Jeg skal ikke problematisere det nå av flere grunner. Og på den andre siden vil disse turene stå igjen for historien, og har gjort dem til to av de mest markante norske klatrerne noensinne. De skal de minnes for.
Hvis jeg har gjort feil eller vært upresis, eller glemt noe viktig her, så er jeg takknemlig om noen vil bidra for å gjøre denne oversikten mer komplett og korrekt. Jeg skal prøve å fylle ut mer med lenker også, men det orker jeg nesten ikke nå. Dette er først og fremt forferdelig trist og tragisk.
Tilbake står familiene. Den sorgen de har er det nesten umulig å leve med. Så er det mange som har mistet noen av de fineste vennene vi har. Det vil det bli snakket og minnet om opp og ned. Og andre vil skrive flotte minneord om dem. Det skal andre som står dem nærmere enn meg få gjøre.
Nå som navnene er frigitt har jeg samlet informasjon og vurderinger om Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal som klatrere.Det er ikke et minneord som beskriver hele dem. Dette er en ren gjennomgang av hva de har klatret som vil bli husket, ikke minst fordi jeg er kontaktet av flere medier som ønsker en oversikt. Jeg har vurdert det som riktig å gi den informasjonen i denne formen.
Klatringen har mistet to av de mest allsidigste og beste klaterne vi har hatt, og som har stått i spissen for å utvikle fjellklatringen i Norge de siste 15 årene. De har stått for en stor andel av de vanskeligste alpinrutene norske klatrere har gjort hjemme og i utlandet. Og spesielt Bjørn-Eivind har blitt internasjonalt kjent for sine førstebestigninger, som en av de fremste utøverne av alpin stil de siste årene.
Dette er selvsagt det minst viktige nå. Hva de har gjort innen klatring er totalt ubetydelig i forhold til hva de har vært for familien og det som barna, familien, slekt og venner har mistet. Derfor er det litt meningsløst å skrive om alle turene de har gjort. Men av og til er det greit å gjøre noe meningsløst i en slik situasjon. Denne ulykken vekker så stor nasjonal oppsikt at det kan være greit å ha samlet en oversikt over hva de har gjort sammen og hver for seg.
Hvor skal vi begynne. Den kronologien kan starte flere steder.
Stein-Ivar Gravdal
Stein-Ivar Gravdal møtte jeg første gang i finalen i NM i 1993 på Rjukan, da han vel var den yngste finalisten. Han var tidlig ute med konkurranseklatring, og startet som en innendørsklatrer fordi klatreveggen lå sammen med skaterampen. Han er vel den eneste som utmerket seg i alt fra snøbrett og vindsurfing til konkurranseklatring i tidlige klatreår.
Et par år etterpå i 1995 hadde han utviklet seg i en helt annen retning og var med på å åpne Kjerag for storveggsklatring med førstebestigning av Skjoldet, sammen med Gunnar Karlsen, Hjarrand Julsrud og Morten Diesen. Da hadde veggen hatt en klatredvale på ti år siden den første ruten med en variant ble gått av engelske klatrere i 1985.
Sammen med Morten Diesen gikk han Fjordcruise som den første vinterbestigningen av Kjerag i januar 1996. Her er et bilde fra BRVs samling på Flickr
For å øve seg gikk han i denne perioden flere harde tekniske ruter alene på Bolstadøyri i Voss.
Juni 1996 førstebesteg han superklassikeren Hooka Hey med makkeren Trym Sæland. På halvannet døgn, rett før et svensk lag brukte en uke på å gå den samme linjen teknisk.
Senere samme sommer gikk de to også Mamma 17 tau A3+ 6+, som ligger til venstre for Fjordcruise. Det var omtrent der denne ruten går at han og Bjørn-Eivind begynte på en ny islinje, en linje det har vært snakket og drømt om i flere år hos de få som er istand til å gå slike turer.
Sommeren etter gikk de Hundreårsbølgen på 15 taulengder og grad A3+. Den går i den overhengende Smellveggen litt lengre inn i fjorden.
De to gikk også ruta Tsunami, en av de vanskeligste tekniske rutene i Norge med grad A4, i 2003. Den ligger til høyre for Hooka, inn på det store Skjoldet som er så tydelig i veggen.
Stein-Ivar og Bjørn-Eivind vanskeligste isrute opp Kjerag
Han og Bjørn-Eivind har vært med på å åpne denne delen av Kjerag med en isbestigning i 2009, da de gikk Strandhogg som gir omtrent 900 meter isklatring av vanskeligste karakter. Dette regnes for å være en av verdens mest spektakulære islinjer der den går nesten rett opp fra fjorden.
Her er en reportasje fra NRK fra isklatring på Kjerag.
Stein Ivar har også vært to ganger i Himalaya for å prøve vanskelige førstebestigninger. Den første var i 1999 med Trym Sæland på en litt ukjent storvegg som de besteg, men snudde før de nådde toppen av Biancherathi. To år senere reisten han med Trym Sæland, Ole Haltvik og Halvor Hagen og prøvde på Nordryggen på Latok, et av de mest ettertraktede klatremålene i Himalaya. I likhet med andre forsøk så var været for dårlig på en så lang og krevende rygg på flere tusen meter, så de nådde 6300 meter på det som var det andre norske forsøket på denne svært ettertraktede og krevende linjen..
I 2007 klatret han en vanskelig ruta på Ulvetanna i Dronning Mauds land på Sydpolen, sammen med Robert Caspersen, Ivar Tollefsen og Trond Hilde.
Her er en artikkel fra Alpinist.com om bestigningen.
I 2008 gjorde han andrebestigningen av Norskeruta på Trango. Sammen med Rolf Bae, som omkom et par måneder etterpå i et isras på K2. Ruta ble gått 25 år før av Hans-Christian Doseth og Finn Dæhli, som begge døde på returen og sannsynligvis av et ras.
DNs magasin D2 lagde en stor reportasje fra turen.
Sammen med Bjørn-Eivind har Stein-Ivar også gått mange friruter i Rogaland og litt andre steder.
Stein Ivar og Bjørn-Eivind gikk Rovdrift (grad 8-) på Dirdalsveggen, en av de fineste linjene på denne flotte veggen i 2007.
I den sørlige Gloppedalsveggen (en svær nordvendt affære) tror jeg de gikk to linjer, Vorspiel og Sola kjøtt frakt, (grad 7 og A2 og A2+) i 1998.
På Tauveggen gikk de noen år tidligere, i 2007, Syke Satan (grad 7) i 2002.
De gikk også nesten Ultima Thule på Blåmannen utenfor Tromsø for noen år siden, men noe vått fjell gjorde at Bjørn-Eivind fikk gått den helt i fri med Oscar Aleksandersson litt senere.
Bjørn-Eivind Årtun
Her er et langt intervju jeg lagde med Bjørn-Eivind som kom i Tidsskrift for norsk alpinklatring for et år siden. Det gir mye av historien og vurderingene til Bjørn-Eivind i forhold til klatring.
Da lagde vi også denne bestigningslisten, som bare fanger opp de siste syv mest aktive alpinårene, og ikke en del andre bestigninger som Trollveggen i tidligere klatreår og en del av de fjellrutene. Han har blant annet også repetert flere av de vanskelige rutene på Kjerag :
2005:
Kjerag: Første fribestigning av ”En forbundsfiende”, grad 8-, med Robert Caspersen. Dette er en av de vanskeligere frirutene i en så stor vegg, og ble gått på en lang dag så sent som i september
2006:
Rett lett, grad 8+, naturlige sikringer, Häller, Bohuslän.
2007:
Marsigny/Parkin-ruten på Cerro Torre, med Joakim Eide.
2008:
Blåmann Nordvegg. Ultima Thule, 350m, grad 8, første fribestigning, med Oscar Aleksandersson
Patagonia
-Exocet på Cerro Stanhardt, 800m. WI5+, 5.9, med Marius Olsen til feil toppsopp.
-Hvit linje, 600m., WI 5, 85/90 grader, førstebestigning med Marius Olsen
-Supercanaleta, ED-, 1700 m. med Ramiro Greco på Fitzroy
-Vela y Viento, 600 m. ED, 7b, 17 taulengder på Mermoz onsight med Cullen Kirk.
-Ferrariruta, ED+ WI6, 1000m. på Cerro Torre med Cullen Kirk.
2009
Kjerag:
Strandhogg, 800 meter, WI6+, A0, med Stein-Ivar Gravdal.
Pin-up, 600 meter, WI6, med Annelin Henriksen
Lofoten:
The Bullocks, Rulten, M6+, 500m, med Marko Prezelj. Turen ble gått på det internasjonale treffet til Norsk Tindeklub, og slovenske Prezelj er for de som ikke kjenner ham kanskje en av verdens fremste alpinister de siste tjue årene.
Alaska:
Bibler-Klewin på Moonflower buttress på Mount Hunter, med Colin Haley
Franskeruta på Mount Hunter, 2100 meter, M6, AI5, fjerdebestigning, med Colin Haley
Dette er to av de vanskelige store veggrutene i Alaska, og spesielt repetisjonen av Franskeruta fikk oppmerksomhet fordi den svært lange og vanskelige ruten ble klatret svært raskt av de to. Haley har vært en av de fremste amerikanske alpinistene de siste årene.
2010:
Cassin-ryggen på Denali, med Colin Haley. Dette var den nest raskeste bestigningen noensinne, bare store snømengder hindret at de gikk den svært lange og vanskelige ruta på mindre enn 17 timer.
Dracula, 3100m, M6R, AI4+ førstebestigning. Mount Foraker, med Colin Haley. Dette regnes for å være en av de vanskeligste alpinrutene gått I 2010, og de ble nominert til den internasjonale alpinprisen Piolet d´Or for turen.
Exocet, Cerro Standhardt, Patagonia, med Robert Caspersen,
Masticas e Sputas på Pollone, Patagonia med Robert Caspersern.
2011:
Siden denne oversikten ble laget, har han klatret flere markante ruter.
Han gikk Vandrefalken, grad 9-, på Askfjell i Lier, på naturlige sikringer. Den kanskje tøffeste risslinja på Østlandet med nærmere 60 meter klatring opp den bratte veggen. Dette er en av de få rutene av denne graden på naturlige sikringer i Norge.
Han prøvde seg på noen bestigninger i Himalaya i sommer, men det gikk ikke helt som planlagt av flere grunner slik det gjerne er med Himalaya.
I jula gjorde han en av de mest markante førstebestigningene i 2011 med en ny rute på Torre Egger. Venas Azules. Sammen med Ole Lied gikk han en ny islinje til toppen av det mange regner som en en av verdens mest krevende topper, sett bort fra høyden. De får rutene som er gått er gjort av noen av verdens fremste alpinister. Og slik er det nå også.
Han fikk også en repetisjon av Ferrari-ruta på nabofjellet Cerro Torre på den samme turen.
Ellers, her er noen andre bestigninger som viser litt hvor allsidig og god Bjørn-Eivind var som klatrer ut over det som er nevnt:
Han har også gått flere av de fineste førstebestigningene i Bohuslen de siste året. Han fribesteg Ibense bok (grad 8, oppkalt etter datteren), en av de fineste klipperutene i Norden. Han har også førstebesteget den stramme Dynamo (grad 8) på Stora Galgberget. Og han er en av de få som har repetert den vanskelige Rätt Lett (grad 8+) på Häller.
Han har også gått mange andre isturer, blant annet førstebestigning av Månafossen, WI 6+, i Rogaland med Edvard Middelthon.
Men igjen. På den ene siden er dette helt uviktig nå som de er døde, bortsett fra at det var en forlengelse av disse turene som dessverre tok livet av dem. Jeg skal ikke problematisere det nå av flere grunner. Og på den andre siden vil disse turene stå igjen for historien, og har gjort dem til to av de mest markante norske klatrerne noensinne. De skal de minnes for.
Hvis jeg har gjort feil eller vært upresis, eller glemt noe viktig her, så er jeg takknemlig om noen vil bidra for å gjøre denne oversikten mer komplett og korrekt. Jeg skal prøve å fylle ut mer med lenker også, men det orker jeg nesten ikke nå. Dette er først og fremt forferdelig trist og tragisk.
Våre to omkomne klatrere er hentet ut
Aftenbladet.no skriver at redningshelikopteret nå har hentet ut de to omkomne klatrerne fra Kjerag.
De to ble firt ned fra veggen i går av klatrerne fra Rogaland Alpine Redningsgruppe, hvor den ene klatreren som bodde i Stavanger også var endel av gruppen. Dårlig sikt gjorde at den planlagte helikoptertransporten måtte utsettes til søndag.
Dagbladet.no har bilde av uthentingen og har snakket med Sindre Bø fra RAR som sier fornuftige ord om å hente ut sine egne nære venner på en slik måte, RAR er ellers en av redningsgruppene i verden med mye erfaring fra kompliserte redningsoperasjoner og uthenting av omkomne basehoppere fra Kjerag-massivet. Men det er første gang en klatrer må hentes ut fra Kjerag, og nå med det aller mest tragiske resultat.
Jeg samler opp litt av det som omtales i medier som er korrekt, og fyller ut litt.
Dagbladet har snakket med Dag Cappelen på Klatreverket, som forteller at de to skulle på en ny islinje. De som kjenner veggen og bildene som er vist vil se at dette var et forsøk på å gå den tekniske ruten Mamma, den ruta som ligger lengst til venstre sett fra fjorden på hovedveggen. Det er vurdert en stund som den siste mulige store islinjen på veggen.
De to ble firt ned fra veggen i går av klatrerne fra Rogaland Alpine Redningsgruppe, hvor den ene klatreren som bodde i Stavanger også var endel av gruppen. Dårlig sikt gjorde at den planlagte helikoptertransporten måtte utsettes til søndag.
Dagbladet.no har bilde av uthentingen og har snakket med Sindre Bø fra RAR som sier fornuftige ord om å hente ut sine egne nære venner på en slik måte, RAR er ellers en av redningsgruppene i verden med mye erfaring fra kompliserte redningsoperasjoner og uthenting av omkomne basehoppere fra Kjerag-massivet. Men det er første gang en klatrer må hentes ut fra Kjerag, og nå med det aller mest tragiske resultat.
Jeg samler opp litt av det som omtales i medier som er korrekt, og fyller ut litt.
Dagbladet har snakket med Dag Cappelen på Klatreverket, som forteller at de to skulle på en ny islinje. De som kjenner veggen og bildene som er vist vil se at dette var et forsøk på å gå den tekniske ruten Mamma, den ruta som ligger lengst til venstre sett fra fjorden på hovedveggen. Det er vurdert en stund som den siste mulige store islinjen på veggen.
lørdag 11. februar 2012
De to omkomne hentet ned fra veggen, men ikke fraktet ut
Siden det er mange som følger denne saken, så jeg oppsummerer det som har blitt kjent gjennom dagen.
Her er Aftenbladets artikkel. Det er blant annet en video som viser helikopteret under veggen. De som er kjent med veggen vil se hvilken linje det er forsøk på. Jeg kommer tilbake til det når mer er offisielt kjent.
Og her er VG sin.
Klatrere fra Rogaland Alpine redningsgruppe ble i dag satt av i toppen av ura under der veggen startet. To av dem klatret opp til de to omkomne og de ble firt ned til der veggen slutter. De to omkomne var i ferd med å skulle heises opp i Sea King-helikopteret da værforholdene forandret seg og operasjonen måtte avbrytes. Redningshelikopteret reiste tilbake til Sola og klatrerne kom seg ned til fjorden og ble fraktet til Stavanger,
Det vil i natt være vakt ved Geitaneset. Helikopteret vil hente de to omkomne i morgen etter planen.
Navnene er ennå ikke frigitt såvidt jeg kan se, så derfor heller ikke her. Det blir tid til det senere.
Her er Aftenbladets artikkel. Det er blant annet en video som viser helikopteret under veggen. De som er kjent med veggen vil se hvilken linje det er forsøk på. Jeg kommer tilbake til det når mer er offisielt kjent.
Og her er VG sin.
Klatrere fra Rogaland Alpine redningsgruppe ble i dag satt av i toppen av ura under der veggen startet. To av dem klatret opp til de to omkomne og de ble firt ned til der veggen slutter. De to omkomne var i ferd med å skulle heises opp i Sea King-helikopteret da værforholdene forandret seg og operasjonen måtte avbrytes. Redningshelikopteret reiste tilbake til Sola og klatrerne kom seg ned til fjorden og ble fraktet til Stavanger,
Det vil i natt være vakt ved Geitaneset. Helikopteret vil hente de to omkomne i morgen etter planen.
Navnene er ennå ikke frigitt såvidt jeg kan se, så derfor heller ikke her. Det blir tid til det senere.
Rogaland Alpine Redningsgruppe henter ut de to omkomne fra Kjerag i dag
Medlemmene av redningsgruppen var ved Kjerag i går ettermiddag, men reiser inn i dag for å hente ut de to omkomne som ligger i starten av veggen.
Jeg legger bare ut informasjon her som er offisielt kjent av flere grunner, blant annet fordi dette er veldig nært for veldig mange. Navnene er blant annet ikke offentliggjort av politiet ennå.
Derfor nøyer jeg meg med å henvise til etablerte medier foreløpig.
Aftenbladet.no skriver at de hentes ut i dag.
Her skriver VG at klatrerne hentes ut av venner i dag.
Her uttaler Ture Bjørgen fra RAR til Rogalands Avis.
Jeg legger bare ut informasjon her som er offisielt kjent av flere grunner, blant annet fordi dette er veldig nært for veldig mange. Navnene er blant annet ikke offentliggjort av politiet ennå.
Derfor nøyer jeg meg med å henvise til etablerte medier foreløpig.
Aftenbladet.no skriver at de hentes ut i dag.
Her skriver VG at klatrerne hentes ut av venner i dag.
Her uttaler Ture Bjørgen fra RAR til Rogalands Avis.
fredag 10. februar 2012
Det svarteste mørket - to venner omkommet på Kjerag
To av de mest erfarne alpinklatrerne i Norge er omkommet på Kjerag. Mer kan og orker jeg ikke å skrive. Hva skal man si utenom å sørge og tenke på de som er igjen.
Aftenbladet.no har en sak på det.
Aftenbladet.no har en sak på det.
torsdag 9. februar 2012
Slik trener Isprinsen for å bli verdensmester
Eisprinz - Chapter one (with Markus Bendler) from Berni Kogler on Vimeo.
Markus Bendler heter en av de beste konkurranseisklatrerne med verdensmesterskapstittel, og med sportsklatring opp til 9a så gjør han det helt fint på det området også. Han har en videoblogg, Isprinsen, hvor dette klippet er fra.
Siden jeg gjør at unntak for treningsartikler fra min ellers strenge norsk/nordiske publiseringspolicy, så er dette til glede for de som er opptatt av trening, eventuelt opptatt av bare overkroppen i mørke huler.
Det ligger noen andre slike treningsvideoer for isklatring - som vel er et noe smalt tema for det store flertallet av både klatrere og isklatrere. Men, men
Her er saken fra UK climbing hvor jeg fant klippet
Slik havnet Magnus Midtbø i krana
Se videoen på hjemmesiden til Magnus Midtbø om historien bak reklamestuntet til Mammut som har havnet flere sider på netet (uten at jeg helt klarte å finne dem her jeg satt nå.)
tirsdag 7. februar 2012
Alpinistbloggere på nye vintereventyr
Det dukker opp nye alpinister som blogger om sine turer.
Alpinist.no har fått mange henvisninger på denne bloggen for sin omtale av egne og andres turer, inkludert godtbiten som Sindre Sæthers siste bratte romsdalseventyr. Og i helgen kom det en fin beskrivelse fra en ny tur ved Goksøyra
Men det er også flere spennende turer å lese om, selv om de ikke nødvendigvis havner i alpinismens historiebøker. Så her er noen alpinbloggere som ikke jeg har fått med meg før.
Toppturgutane.com er en hyggelig blogg som nettopp har et fokus på toppturer og alpinklatring. Det siste innlegger er en vinterbestigning av Vågekallen i Lofoten.
Alpine passion er bloggen til den imponerende klatreren med det like imponerende navnet Johanna Tiensuu Stålnacke. Hun har bodd flere år i Oslo, og sportsklatret helt opp til grad 9- hvis jeg ikke husker feil.Nå bor hun i Nord-Sverige hvor hun kommer fra, og klatrer mye alpint i Nord-Norge, Hemsedal og andre steder.
Fjelltelegrafene er primært en samling skikjørene som gjør tøffe ting i nedoverbakke, men det er også litt alpinisme der. Marta Lidstrøm er en svensk skikjører som også sist helg skrev om en mulig førstebestigning på Digertind i Lofoten.
Den lille superman er noe så sjeldent som en ivrig dansk alpinist, det siste innlegget hans forteller om en aktiv helg i Hemsedal med Grøtnutfossen og Hydnefossen - de to største klassikerne i dalen og fine turer som ikke klatres hele tiden av dansker.
Andre forslag?
Alpinist.no har fått mange henvisninger på denne bloggen for sin omtale av egne og andres turer, inkludert godtbiten som Sindre Sæthers siste bratte romsdalseventyr. Og i helgen kom det en fin beskrivelse fra en ny tur ved Goksøyra
Men det er også flere spennende turer å lese om, selv om de ikke nødvendigvis havner i alpinismens historiebøker. Så her er noen alpinbloggere som ikke jeg har fått med meg før.
Toppturgutane.com er en hyggelig blogg som nettopp har et fokus på toppturer og alpinklatring. Det siste innlegger er en vinterbestigning av Vågekallen i Lofoten.
Alpine passion er bloggen til den imponerende klatreren med det like imponerende navnet Johanna Tiensuu Stålnacke. Hun har bodd flere år i Oslo, og sportsklatret helt opp til grad 9- hvis jeg ikke husker feil.Nå bor hun i Nord-Sverige hvor hun kommer fra, og klatrer mye alpint i Nord-Norge, Hemsedal og andre steder.
Fjelltelegrafene er primært en samling skikjørene som gjør tøffe ting i nedoverbakke, men det er også litt alpinisme der. Marta Lidstrøm er en svensk skikjører som også sist helg skrev om en mulig førstebestigning på Digertind i Lofoten.
Den lille superman er noe så sjeldent som en ivrig dansk alpinist, det siste innlegget hans forteller om en aktiv helg i Hemsedal med Grøtnutfossen og Hydnefossen - de to største klassikerne i dalen og fine turer som ikke klatres hele tiden av dansker.
Andre forslag?
fredag 3. februar 2012
Imponerende islinjer førstebesteget i Romsdal
Alpinist.no melder at Sindre Sæther og Odd T. Sæbø har førstebesteget en av de brattere islinjene i Romsdal , Fossafjellveggen. Den er så bratt at BASE-hopperne bruker den til å hoppe. Linja er ifølge Sæbø til Alpinist.no på omlag 12 taulengder, isgrad 6+ R/X, hvilket betyr at den er svært vanskelig og dårlig sikret, har klippeklatring opp til grad 6 omtrent og noen A0-punkter. Få linjer har en tilsvarende lengde og vanskelighetsgrad. På bloggen er det noen bilder som viser tøff og utsatt isklatring.
Ruta ligger på Flatmark, som er et stykke opp i Romsdal forbi de mest kjente veggene Trollveggen og Mongejura. I samme område ligger Døntefossen, som lenge var en av de lengste bratte fossene gått i Romsdal og landet generelt.
Ifølge Alpinist.no så har Sindre Sæther og Trym Atle Sæland også klatret Brudesløret til topps, med isgrad 5+. Den er tidligere gått nesten omtrent til toppen av Carlos Wagner og Øyvind Moss, på en av de imponerende turene de gikk på 90-tallet tror jeg da det var få andre som støtet i slike fosser. Den turen er omtalt på den fine oppdateringer til Romsdalsføreren.
Nå var det nok is til å gå helt til toppen.
Bare som en tilleggsbemerkning: Sæther bekrefter med disse isbestigningene kombinert med 8c-bestigninger og 8b i første forsøk i Spania bare noen uker tidligere, at han er en av de mest allsidige toppklaterne også i internasjonal målestokk. Det er ikke mange som drar slike stunt innenfor samme tidsperiode.
Og dette Brudesløret er ikke det samme som er omtalt i oversikten over islinjer i Eikesdalen. En feil jeg selv har gjort.
Ruta ligger på Flatmark, som er et stykke opp i Romsdal forbi de mest kjente veggene Trollveggen og Mongejura. I samme område ligger Døntefossen, som lenge var en av de lengste bratte fossene gått i Romsdal og landet generelt.
Ifølge Alpinist.no så har Sindre Sæther og Trym Atle Sæland også klatret Brudesløret til topps, med isgrad 5+. Den er tidligere gått nesten omtrent til toppen av Carlos Wagner og Øyvind Moss, på en av de imponerende turene de gikk på 90-tallet tror jeg da det var få andre som støtet i slike fosser. Den turen er omtalt på den fine oppdateringer til Romsdalsføreren.
Nå var det nok is til å gå helt til toppen.
Bare som en tilleggsbemerkning: Sæther bekrefter med disse isbestigningene kombinert med 8c-bestigninger og 8b i første forsøk i Spania bare noen uker tidligere, at han er en av de mest allsidige toppklaterne også i internasjonal målestokk. Det er ikke mange som drar slike stunt innenfor samme tidsperiode.
Og dette Brudesløret er ikke det samme som er omtalt i oversikten over islinjer i Eikesdalen. En feil jeg selv har gjort.
Tina Johnsen Hafsaas og Jakob Heber Norum på TV
Her ser du en video av innslaget som ble vist på TV2 Zebra sist onsdag med de to yngste landslagsutøverne Tina (17) og Jakob (16) .
Dette er også første uka Tina trener for fullt etter skaden under verdenscupen i høst. Tina blogger om reportasjen og hvordan det går idag.
Dette er også første uka Tina trener for fullt etter skaden under verdenscupen i høst. Tina blogger om reportasjen og hvordan det går idag.
Slik blir du god til å klatre kort og hardt (på svenskemåten?)
Lurer du på hva som hjelper deg opp de korte og harde rutene, eller de harde sekvensene på lengre ruter. Svaret finner du kanskje i denne artikkelen om å trene kort styrkeutholdenhet, som det heter i en form for treningssjargon. Denne artikkelen er også fra den svenske klatreren Jonas Wiklund, som skriver på bloggen borrbult.nu.
Tidligere i uken blogget jeg litt om hans artikkeloversikt over utholdenhetstrening for klatring, og han har også bidratt litt selv i kommentarfeltet.
Det er vel ikke laget noe eget norsk oversikt over treningsterminologi, men tradisjonelt sett har vel dette blitt karakterisert som makspump, altså den vanskelige blandingen av pump/utholdenhet og maksstyrke.
Det virker på bloggstatistikken som det er en viss interesse for artikler om klatretrening, så jeg tenker at jeg lemper ut noen av dem gjennom den kalde og mørke februarvinteren. Det er dessverre ikke alle som har muligheten til å støte alpint eller med økser hele tiden, eller som vil buldre i vinterkulda. Så for de fleste blir det noen inneøkter, og da kan det være like greit å gjøre det beste ut av dem.
Tidligere i uken blogget jeg litt om hans artikkeloversikt over utholdenhetstrening for klatring, og han har også bidratt litt selv i kommentarfeltet.
Det er vel ikke laget noe eget norsk oversikt over treningsterminologi, men tradisjonelt sett har vel dette blitt karakterisert som makspump, altså den vanskelige blandingen av pump/utholdenhet og maksstyrke.
Det virker på bloggstatistikken som det er en viss interesse for artikler om klatretrening, så jeg tenker at jeg lemper ut noen av dem gjennom den kalde og mørke februarvinteren. Det er dessverre ikke alle som har muligheten til å støte alpint eller med økser hele tiden, eller som vil buldre i vinterkulda. Så for de fleste blir det noen inneøkter, og da kan det være like greit å gjøre det beste ut av dem.
torsdag 2. februar 2012
Trening for buldrekonkurranser, ifølge svenskenes supertrener
Her er enda mer treningsopplegg fra en svensk klatretrener, Carlos Cabrera, som har bloggen med det tøffe navnet Blod, svetta & krita.
Denne tar for seg trening i forhold til buldrekonkurranser, hvor det skal gås mange harde buldre på kort tid.
Cabrera har blant annet vært trener for Matilda Söderlund, som de siste månedene virkelig har tatt skrittet inn i verdenstoppen med å flashe grad 8b og bli den første kvinne i Norden til å gå 8b+. Da ble det også fokus på Cabrera, og blant annet omtaltes treningsprogrammet hans for Söderlund på 8a.nu.
Her er en annen artikkel på bloggen hans om trening for buldring.
Denne tar for seg trening i forhold til buldrekonkurranser, hvor det skal gås mange harde buldre på kort tid.
Cabrera har blant annet vært trener for Matilda Söderlund, som de siste månedene virkelig har tatt skrittet inn i verdenstoppen med å flashe grad 8b og bli den første kvinne i Norden til å gå 8b+. Da ble det også fokus på Cabrera, og blant annet omtaltes treningsprogrammet hans for Söderlund på 8a.nu.
Her er en annen artikkel på bloggen hans om trening for buldring.
onsdag 1. februar 2012
Vil du trene utholdenhet for klatring. Her er noen svenske råd
Den svenske nettsiden Borrbult.nu har laget en oversikt over ulike økter for å trene utholdenhet i klatring. Eller styrkeutholdenhet som artikkelforfatteren så spesialisert kaller det.
Jeg kjenner ikke nettsiden veldig godt, men den kaller seg nettside for klatring i Nord-Sverige. Jeg ble tipset om artikkelen på 8a.nu sin svenske side, og syns det er en grei gjennomgang av det som finnes på diverse treningsartikler. Den er interessant med hvordan den skiller mellom behovene til sportsklatring, buldring og kileklatring. Og den prøver å gi et begrep av intensiteten det skal trenes med. Så sier den lite om samlet volum og økter, men noe får man da finne ut av selv også.
Når vi først er inne på temaet "Svenske klatrebloggere som bor så langt nord i landet at de har tid til å skrive blogger om utholdenhetstrening og er stae nok til å gjennomføre treningen": Her er en annen blogginnlegg fra Mikal Andersson om hvordan han trener. Advarsel: Ikke prøv å følg det hvis du ikke er godt trent og tåler mye. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette er en oppskrift på overtrening for alle unntatt de mest strukturerte og trente, men den sier mye om hvor systematisk og mengdeorientert det er mulig å være. Og resultatet til Mikal er forøvrig også imponerende.
Og meg selv da. Skriver dette etter en passe rotete økt på Holmen klatresenter hvor jeg prøvde å gå en håndfull sirkler på 50-60 flytt mellom hver gang jeg sikret datteren min på noen ruter. Ikke det mest inspirerende i klatring, men forhåpentligvis hjelper det på toppen av Branta veggen på Hallinden når det tørker opp og blir påske. Får vi håpe.
Jeg kjenner ikke nettsiden veldig godt, men den kaller seg nettside for klatring i Nord-Sverige. Jeg ble tipset om artikkelen på 8a.nu sin svenske side, og syns det er en grei gjennomgang av det som finnes på diverse treningsartikler. Den er interessant med hvordan den skiller mellom behovene til sportsklatring, buldring og kileklatring. Og den prøver å gi et begrep av intensiteten det skal trenes med. Så sier den lite om samlet volum og økter, men noe får man da finne ut av selv også.
Når vi først er inne på temaet "Svenske klatrebloggere som bor så langt nord i landet at de har tid til å skrive blogger om utholdenhetstrening og er stae nok til å gjennomføre treningen": Her er en annen blogginnlegg fra Mikal Andersson om hvordan han trener. Advarsel: Ikke prøv å følg det hvis du ikke er godt trent og tåler mye. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette er en oppskrift på overtrening for alle unntatt de mest strukturerte og trente, men den sier mye om hvor systematisk og mengdeorientert det er mulig å være. Og resultatet til Mikal er forøvrig også imponerende.
Og meg selv da. Skriver dette etter en passe rotete økt på Holmen klatresenter hvor jeg prøvde å gå en håndfull sirkler på 50-60 flytt mellom hver gang jeg sikret datteren min på noen ruter. Ikke det mest inspirerende i klatring, men forhåpentligvis hjelper det på toppen av Branta veggen på Hallinden når det tørker opp og blir påske. Får vi håpe.
Fine bilder av isklatring i Oppdal
Terje Aamodt fra Molde har tatt noen fine bilder av isklatring i Oppdal. Aamodt er fotograf og klatrer, og en av de få som dyrker klatrebildene i Norge med mye sol og sterke farger, og på bloggen hans havner mange slike bilder samt endel bryllupsfoto og yoga og litt mer. Gutta han har tatt bilde av her er Joakim Eide og Erik Solseth Roan, som blant annet driver Alpinist.no som jeg har lenket til etter noen tøffe isturer i januar.
Bildene er tatt mens de to klatrer Svøu ( WI5), en foss på drøye hundre meter i Åmotan.
Og her er en oppdatert fra en annen og langt brattere og tynnere foss, Pastis. Samme klatrere
Bildene er tatt mens de to klatrer Svøu ( WI5), en foss på drøye hundre meter i Åmotan.
Og her er en oppdatert fra en annen og langt brattere og tynnere foss, Pastis. Samme klatrere
Abonner på:
Innlegg (Atom)