lørdag 29. juli 2023

Tuva Stavø onighter Atlantis på Blåmannen


Tuva Stavø og Henning Eidsheim har klatret Atlantis på Blåmannen i fri, og Tuva melder "sightefest" på instagramposten. Det beetyr at de har klatret veggen i fri i første forsøk. Atlantis var den første friruta på Blåmannen på Kvaløya og den hardeste taulengden er gradert 8-/8, selv om den i mange år har stått i grad 8. Med åtte taulengder er det meste andre av klatringen på syvertallet, selv om den nest vanskeligste taulengden lenge har hatt en 8- gradering. Det var også den første storveggen med en åttergrad da den ble gått i fri av Per Hustad og Johan Nilsson i 1990. 

Dette er vel den tredje kvinnelige fribestigningen av Atlantis som jeg kjenner til, Paula Voldner og Hilde Bjørgaas gikk den i 2015, og onsightet også nesten alle taulengdene. Men det kan selvsagt ha vært flere. 

Tuva fortsetter dermed å markere seg som en av de mer aktive storveggsklatrerne i landet, og hadde blant annet en meget sterk klatring av Freya på Vågekallen, hvor hun onsightet tre taulengder på grad 8-, men hadde et fall på cruxtaulengden på grad 8 og skriver på instagram at hun hun var for sårfingret til å klare å lede på nytt i fri. Uansett er dette en av de sterkere storveggsprestasjoner av en kvinnelig norsk klatrer med så mye hard klatring onsight i en storvegg. Freya er en av en håndfull harde friruter på Storpillaren på Vågekallen, og ble friklatret av Martin Skaar Olslund i 2015



fredag 28. juli 2023

Derfor er Kristin Harilas tidsrekord i Himalaya unik i klatrehistorien

Kristin Harila har ikke bare satt en helt utrolig ny rekord i raskeste bestigning av de 14 toppene over 8000 meter, det er også en av de få eksemplene i klatringen historie på at en kvinne har vært best samlet sett. 

Kristin Harila og Tenjen Sherpa, og teamet som har vært med, har både nådd toppen av K2 og er såpass langt på vei ned igjen ifølge Garmin-trackeren hun har delt offentlig at det er mulig å gratulere de to på å ha både kommet opp og ned de 14 toppene over 8000 meter på den elleville tiden av 92 dager. Norske klatrere bør ha såpass respekt for K2-historien til å vite at det er først når man er nede fra toppen at ekspedisjonen har vært vellykket. 

At det i tillegg skjer fire dager etter at de toppet ut Broad peak er jo bare en utrolig avslutning på en sesong ingen trodde kunne være mulig da de startet med den første toppen 26. april. 

Selve rekorden på å klatre alle 14 toppene over 8000 meter er jo delt i alle norske og svært mang internasjonale medier, inkludert The Guardian, The Times, Washington Times osv. Statsministeren har gratulert og en haug med eksperter har rost henne opp i skyene med rette. 

Dette er jo som kjent halve tiden av den forrige rekorden på å klatre alle 14 toppene, hvis vi ser bort fra diskusjonen om den forrige rekordholderen Nirmal Purjas bestigning av Manasluer gyldig eller ikke siden han i likhet med de fleste andre brukte den litt lavere fortoppen som topp-punkt. 

Jeg liker ikke helt begrepet verdensrekord, for det er i utgangspunktet ikke noen etablert øvelse som en maraton eller lignende. Og det er først de siste gangene at noen har klatret alle toppene over 8000 meter at tiden for å gjøre det har blitt etablert som en utfordring. Men der friluftsliv og idrett møtes har vi det etablerte begrepet med raskeste tid på en etablert utfordring, slik vi har for å gå/løpe Norge på langt, gå alle toppene over 2000 meter, og lignende over hele verden. Og i den sammenheng er kanskje raskeste tid på å klatre 14 topper over 8000 meter den råeste og mest utfordrende av dem alle. Og kanskje den dyreste. 

Så det ligger i kortene at dette ikke bare er en historisk norsk bestigning men også kanskje er en av de største Himalaya-prestasjonene på mange år, siden det er en stund siden noen virkelig historiske bestigningene er blitt gjort i et hav av kommersielle ekspedisjoner opp normalveien på disse toppene. Som klatrere kjenner vi selvsagt til mer krevende bestigninger og i langt bedre stil, men ikke noe som får internasjonalt oppmerksomhet og flytter grenser som denne. 

De 14 bestigningene på 92 dager  er epokogjørende på flere vis. For det første er det helt utrolig raskt, og viser både en ekstrem fysikk og tilpasning til høydeklatring og imponerende logistikk. Ikke minst fordi hun klarer dette med tross alt en begrenset klatre- og ekspedisjonserfaring før hun satte igang i fjor og bare var et Kina-visum unna å klare det i første forsøk. At hun både er kvinne, og i utgangspunktet ikke en superetablert klatrer, har nok bidratt til at hun kanskje lettere har fått kritikk og ikke er blitt tatt helt på alvor hele veien før resultatene etterhvert talte veldig tydelig for seg selv.  

For det andre mener jeg dette er første gang en kvinnelig klatrer er først eller raskest eller best i Himalaya samlet sett, og ikke bare som første eller beste kvinne. Det har vært mange utrolige Himalaya-bestigninger av kvinner, men jeg tror ikke vi har noen andre eksempler som først eller raskest eller best samlet sett. Her er Kristins tidsrekord epokegjørende, så sant jeg ikke får hjelp til å komme på tidligere eksempler

Selv samlet i Klatre-Verden er det ikke så mange andre eksempler på at en kvinnelig klatrer er først eller raskest uansett kjønn. I forbifarten er det naturlig å nevne Lynn Hills fribestigning av The Nose for 30 år siden i disse dager som et godt eksempel, og vel også kanskje Janja Garnbret som den første som vant alle verdencupene i buldring en sesong i 2019, og som er klatreren med flest IFRC-gullmedasljer, som et annet eksempel. Så mange andre lignende rekordholdere uansett kjønn er det faktisk ikke, så sant jeg ikke har oversett noe viktig her. 

Så er det selvsagt en gedigen diskusjon på denne typen høyfjellsklatring innenfor rammene av mer eller mindre kommersiell tilrettelegging med bruk av mye faste tau, oksygen, helikoptertransport til Base Camp og for utstyrstransport og alt dette. Men det berører og treffer nesten hele den omfattende tilretteleggingen av Himalaya-klatringen, og forringer ikke Harilas prestasjon. Hun må vurderes innenfor rammene av hva som er vanlig i dag, enten man liker det eller ikke. Jeg er skeptisk til mye av det som skjer i Himalaya, som de fleste klatrere, men er ikke mindre imponert av Harila av den grunn. 

Det er selvsagt en helt annen tilrettelegging og logistikk, men til gjengjelde har hun klatret en 8000 meter i uka i tre måneder og det har ingen av tidligere tiders Himalaya-helter vært i nærheten av med god margin. Det er også interessant at hun i år har reist rundt med et tross alt begrenset team, selv om hun får ordnet logistikken av et av de største ekspedisjonsselskapene, og også har klatret en av toppene (eller flere for det jeg vet) uten bruk av kunstig oksygen. 

Fra et snevert norsk perspektiv: 

Dette er også en av ytterst få norske Himalaya-prestasjoner som har fått internasjonal gjenklang. 

Jeg vil trekke fram tre andre norske prestasjoner historisk sett, og det er selvsagt vanskelig å sammenligne dem fordi Harila har satt rekord samlet sett på tid, mens de andre er mer historiske knyttet til å være høyest eller klatre vanskeligst da de ble gjort: 

Trango-bestigningen i 1984 hvor Hands Christian Doseth og Finn Dæhli besteg den vanskeligste storveggen klatret i Himalaya, men omkom på vei ned veggen. Dette er internasjonalt anerkjent som den første storveggsruta med grad 7 (en samlegradering brukt på storvegger som ikke må forveksles med de norske friklatringsgradene). Trango Pulpit-bestigningen i 1999 videreførte denne tradisjonen, da Robert Caspersen sammen med Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold klatret en enda mer krevende vegg målt i teknisk vanskelighetsgrad opp nabofjellet, men uten at den fikk helt den samme oppmerksomheten. 

Tirich Mir bestigningen i 1950 med Per Kvernberg først på toppen og så Arne Næss, Henry Berg og Tony Streather dagen etter. Dette var da det fjerde høyeste fjellet i verden som ble besteget og er det høyeste fjellet i verden utenfor Karakoram-Himalaya kjeden, siden det litt teknisk sett ligger i Hindukush-fjellene

Kabru i India, hvor Carl Rubensen og Monrad Aas i 1907 sannsynligvis satte internasjonal høyderekord da de måtte gi seg 50 meter fra toppen på det 7338 meter høye fjellet, de fleste eksperter tror ikke på en tidligere ekspedisjon som mente at de nådde like høyt på fjellet et par tiår tidligere. 

Kanskje også bestigningen av Østtoppen på Tirich Mir i 1964 av Ralph Høibakk og Anders Opdal, og ledet av Arne Næss sr, også må nevnes fordi dette nok var en av de første Himalaya-ekspedisjonene som oppsøkte en vanskelig vegg  med den 2450 meter høye sørveggen, og ikke primært gikk for den letteste veien til topp. Men internasjonalt fikk den ikke samme anerkjennelse, selv om det klatreteknisk var en krevende og litt nyskapende rute også i internasjonal sammenheng. 

Ut over disse rutene har det vært få norske Himalaya-prestasjoner som har blitt internasjonalt anerkjent og omtalt, selv om den første norske Everest-bestigningen i 1985 også fikk endel omtale fordi den var så omfattende og fikk mange på toppen. Men bortsett fra solid organisering, og selvsagt langt mer krevende å bestige for hver eksepdisjon fordi den ikke var så tilrettelagt som nå, så var det ikke noe nyskapende med den. 


søndag 23. juli 2023

Kristin Harila og Tenjen Sherpa mangler bare K2 etter tre raske bestigninger

På kort tid har Kristin Harila og Tenjen Sharpa klatret tre nye topper i Karakoram og mangler bare K2 for å ha klatret 14 topper over 8000 meter på en ellevill rekordtid på rundt 100 dager. 
Harila har også klatret Gasherbrum 1 uten tilførsel av ekstra oksygen, i motsetning til de fleste bestigninger av 8000 metere i Himalaya. Det er ikke oppgitt at det har skjedd på en av de andre bestigningene, men jeg vet ikke sikkert om dette er første gang for henne. 
Totalt har hun vært på toppen av en 8000 meters topp i Himalaya 28 ganger. 

I natt kom de to og resten av teamet på Broad Peak, og dermed har de klatret Gasherbrom 2, Gasherbrum 1 og Broad peak på åtte dager. Disse tre toppene ligger relativt nært hverandre, og er heller ikke så langt unna K2, som er det siste gjenstående fjellet. 
Forrige bestigning før det var Nanga Parbat 26. juni, så det har vært litt tid mellom de turen. 
Hun og Tenjen, den faste partneren på årets rekordforsøk, startet 26. april med Shishapangma. så hvis hun av en eller annen grunn er på jakt etter runde rekorder så er 4. august datoen for når det har gått 100 dager siden hun startet. 
Ifjor klatret hun K2 22. juli etter Nanga Parbat 1. juli, men nå er hun allerede i området 

Til nå har det vært mye dårlig vær og få bestigninger av K2 ifølge bloggene som følger de kommersielle ekspedisjonene og mer selvstendige klatrere i området. Det er meldt om 250 klatrere som venter på bedre forhold og toppmuligheter, så det er nok stor sjanse for at det vil være mye kø, trangt om teltplasser og andre utfordringer på dette svært krevende fjellet. Team av gode sherpa-klatrere jobber med å få klartgjort tau opp mot toppen. Det er meldt et par dager med snø, men jeg vet ikke om det skaper nye utfordringer med ras. Etter neste helg melder Yr.no noen tilsynelatende stabile dager med lite vind og oppholdsvær på K2, og rolige 22 minusgrader. 



torsdag 13. juli 2023

Juho Knuuttila går to nye ruter (grad 7) på Reka i Vesterålen

Den finske alpinisten Juho Knuuttila, som bor i Narvk, har gått to nye ruter på det ikoniske og mye fotograferte fjellet Reka i Vesterålen. 

Tidligere i sommer gikk han Minotaurus med Sara Skoglund, grad 7 og 200 meter klatring. 

Her er bilder og beskrivelse på intagram.

Forrige uke (tror jeg) gikk han Ilead med Joda Dolmans, en svensk klatrer som også nylig gikk en ny rute på Stetind (se forrige bloggpost). Også denne klokket inn på grad 7 og 200 meter. Her er Juhas bilder og beskrivelse på insta.

Det er tidligere etablert en frirute til på denne veggen, Labyrinth, som ble gått for ti år siden av den svenske guiden Magnus Eriksson som bor i Tromø og Jonas Jakobsen. 

Reka (607 meter) er mest kjent som et postkortfjell, og ligger på Langøya i Sortland på vestsiden av Eidsfjorden.

Juha har dermed markert seg med enda en rute i området, etter at han har flyttet til området ifjor tror jeg. Det har blitt gått mange vinterruter av den svært ivrige finske guideaspiranten. Blant annet tre harde vinterruter på Rånkneipen opp til grad M7.

Ny svensk storrute på Stetind



Her er en skjermdump fra instagramposten til Andreas om den nye storruta på Stetind (siden instagram ikke lenger lar poster bli embeddet, så håper jeg det er i orden). 


Andreas Widlund og Joda Dolmans har førstebesteget Stàddà på sørvestveggen på Stetind. Ruta er 790 meter og grad 7, AO (et teknisk punkt). Ruta ble gått i et push på 33 timer, skriver Andreas på Instagram, og krysser og har en taulengde felles med Guldfisken, som ble gått i 1980. 

Andreas som nå bor i Lofoten etter noen år i Oslo, skriver at han først tausoloerte noen taulengder i starten, men så endte opp med å gå den da han traff Joda, en annen svensk klatrer, på en ferjekai. 

Her er innlegget hans på instagram

Joda skriver på instagram: 

After sleeping under a large boulder for a few hours and waiting for cooler temps, we started up the face. Cracks, corners and blank slabs took us higher and higher. Spirits where all-time high and we put full trust in each other's decisions making. After 33 hours on the go, we topped out. Happy and incredibly tired after so much time on the wall and from all the uncertainty.

Our route climbs straight up the highest part of the face. In the middle we seemed to have crossed an already exciting route (Guldfisken by Tommy Nilsson & Hans Lindberg). We found difficulties up to N7, freeing every pitch, onsight, except from the very last part which required some aiding trickery. The route also had some serious runouts, bold slabs and loose blocks higher up. All in all it was everything we could have asked for. It felt very real!


tirsdag 4. juli 2023

Jon Pål Hamre buldrer 8B+ i Rocklands

 Jon Pål Hamre melder på insta at han har buldret The Book club i Rocklands i Sør-Afrika, sin første bulder på graden. Dermed melder han seg inn i den fremdeles ganske eksklusive gjengen på graden. Jon Pål har tidligere gått flere 8B-buldre, senest sist uke i Rocklands. 

I forbifarten husker jeg Magnus Midtbø, Thilo Schröter, Martin Mobråten, Robin Mjelle, Leo Ketil Bøe og nok også Robin Mjelle med sin bulder i Sveits som veksler mellom 8B og 8B+ mellom bestignerne og Stian Christophersen hvis de tre bestigerne av Eurofighter klarer å bestemme seg om graden er 8B eller 8B+. 

mandag 3. juli 2023

Jun Vilde Hunskår (19 år) buldrer 8A i Bergen

Jun Vilde Hunskår har gått bulderen Tunge Tider på Torsvik i Øygarden utenfor Bergen. Dermed blir hun en av de få tenåringskvinnene som har gått denne graden. Ruta og graden er bekreftet av flere, inkludert Mie Kastet og Mari Augusta Salvesen. 

Jun Vilde har vært med i flere juniorkonkurranser de siste årene. Tidligere i våres gikk hun også en 7C-bulder i Albarracin i Spania. 

søndag 2. juli 2023

Eivind Hugaas og Kalle Olsson repeterer den mytiske storveggsruta Skapelsen

Eivind Hugaas og Kalle Olsson har kanskje gjort den første frirepetisjonen av ruta Skapelsen i Littldalen rett utenfor Sunndalsøra, en 19 taulengder storveggsrute i en lite klatret og litt bortgjemt vegg. Da ruta Skapelsen ble gått av (radarparet) Anders Lundahl og Eva Selin i 1986 satte de den i grad 7+, og endel taulengder på syvertallet. Lite var kjent om ruta og linja, og det er ikke sikkert at noen har repetert den i fri, men si gjerne fra om jeg har mistet noe her. Hugaas og Olsson mente den hardeste delen på ruta var grad 8, og den ble ikke gått i første ledforsøk. 

Her er lenke til instagramposten til Kalle, med bilder fra klatringen og fra ruta

Som med andre friruter fra Selin og Lundahl ligger det et mystikkens slør over rutene siden lite har vært kjent av linjer, stil osv. Repetisjonen til Hugaas og Olsson gjør ikke mystikken mindre med såpass stor forskjell i graderingen, så sant de har gått samme linje. 

Da den ble gått var graderingen slik at den var blant de hardeste storveggsrutene, sammen med Hans Christian Doseths Trollkjerringruta (omtrent sammegrad) i Trollveggen og Rasperry Dream (grad 8-) som ble gått i 87 i Trollveggen av Øyvind Vadla og Aslak Aastorp, Pat Littlejohns desperate rute på grad 8 i Hunnedalen, samt de endel kortere rutene på 7+ og 8 som var gått i fri på Andersnatten. 

Det er ellers klatra lite i den store Tågveggen. Jeg mener å huske at det er en annen frirute, men må komme meg hjem til papirutgaver av Norsk klatring eller få litt hjelp til hukommelsen for å være presis. Det er også gått to vinterruter, Aslak Astorp og Trond Hilde sin Mitt hjertes trell med mye hard teknisk klatring på 90-tallet og en gjeng polakker som gikk en ny rute rundt 2013, som vi hadde en artikkel på i Tidsskrift for norsk alpinklatring i 2014

Nordmørs-svensken Kasper Kotake har forøvrig gjort en god gjennomgang av Tågveggen i Bergsport, fra 2006 som jeg fant en pdf-kopi av på nett


lørdag 1. juli 2023

Ragnhild Eriksrud går Nordic Flower 1. (grad 8b+)

 Ragnhild Eriksrud melder på instagram at hun har gjort Nordic Flower opp til førsteankeret, som regnes som en 8b+ i seg selv og som nok er den første harde ruten som endel gjør på Hanshelleren i Flatanger. Dette er hennes andre rute på gradene etter bestigningen tidligere i våres av Gorlilas in niebla i Oliana i Spania. 


Her er en lenke til instagraminnlegget

Leo Ketil Bøe går sin syvende 9a-ruta på sin syvende klatredag

 Leo Ketil Bøe gikk Thors Hammer (grad 9a) i uka etter NM og på sin totalt syvende klatredag. Dette er hans syvende rute det siste året på grad 9a, og den buketten av harde ruter er det ikke så mange som kan matche om dagen. Sammen med en like sterk 8c-flash i fjor gjør dette ham til en av de bedre ruteklatrerne i verden hvis vi skal tro rankingen til 8a.nu, for på deres liste er han på en åttendeplass basert på deres rankingpoeng og basert på de klatrerne som logger sine ruter der, med blant annet Adam Ondra foran seg på lista. 

Leo skriver at bestigningen kom litt overraskende på ham på sin bestigning på nettopp 8a.nu: 

Didn’t expect the send at all !! 7th day on, and I was in Flatanger only for a week to work the moves. I tried the route some seasons back and never got past the bouldery start. Today however, on my final try, I did the boulder and never fell afterwards… I only went through the upper part once this trip and mixing up betas got me super pumped! I was fighting into the jug before the slooper rail and needed 35 mins to recover… Never have I suffered this much for a send and 1hr30mins after leaving the ground I clipped the chains! Big thanks to my belay bro Arne! 🤜💥🤛