Kristin Harila har ikke bare satt en helt utrolig ny rekord i raskeste bestigning av de 14 toppene over 8000 meter, det er også en av de få eksemplene i klatringen historie på at en kvinne har vært best samlet sett.
Kristin Harila og Tenjen Sherpa, og teamet som har vært med, har både nådd toppen av K2 og er såpass langt på vei ned igjen ifølge Garmin-trackeren hun har delt offentlig at det er mulig å gratulere de to på å ha både kommet opp og ned de 14 toppene over 8000 meter på den elleville tiden av 92 dager. Norske klatrere bør ha såpass respekt for K2-historien til å vite at det er først når man er nede fra toppen at ekspedisjonen har vært vellykket.
At det i tillegg skjer fire dager etter at de toppet ut Broad peak er jo bare en utrolig avslutning på en sesong ingen trodde kunne være mulig da de startet med den første toppen 26. april.
Selve rekorden på å klatre alle 14 toppene over 8000 meter er jo delt i alle norske og svært mang internasjonale medier, inkludert The Guardian, The Times, Washington Times osv. Statsministeren har gratulert og en haug med eksperter har rost henne opp i skyene med rette.
Dette er jo som kjent halve tiden av den forrige rekorden på å klatre alle 14 toppene, hvis vi ser bort fra diskusjonen om den forrige rekordholderen Nirmal Purjas bestigning av Manasluer gyldig eller ikke siden han i likhet med de fleste andre brukte den litt lavere fortoppen som topp-punkt.
Jeg liker ikke helt begrepet verdensrekord, for det er i utgangspunktet ikke noen etablert øvelse som en maraton eller lignende. Og det er først de siste gangene at noen har klatret alle toppene over 8000 meter at tiden for å gjøre det har blitt etablert som en utfordring. Men der friluftsliv og idrett møtes har vi det etablerte begrepet med raskeste tid på en etablert utfordring, slik vi har for å gå/løpe Norge på langt, gå alle toppene over 2000 meter, og lignende over hele verden. Og i den sammenheng er kanskje raskeste tid på å klatre 14 topper over 8000 meter den råeste og mest utfordrende av dem alle. Og kanskje den dyreste.
Så det ligger i kortene at dette ikke bare er en historisk norsk bestigning men også kanskje er en av de største Himalaya-prestasjonene på mange år, siden det er en stund siden noen virkelig historiske bestigningene er blitt gjort i et hav av kommersielle ekspedisjoner opp normalveien på disse toppene. Som klatrere kjenner vi selvsagt til mer krevende bestigninger og i langt bedre stil, men ikke noe som får internasjonalt oppmerksomhet og flytter grenser som denne.
De 14 bestigningene på 92 dager er epokogjørende på flere vis. For det første er det helt utrolig raskt, og viser både en ekstrem fysikk og tilpasning til høydeklatring og imponerende logistikk. Ikke minst fordi hun klarer dette med tross alt en begrenset klatre- og ekspedisjonserfaring før hun satte igang i fjor og bare var et Kina-visum unna å klare det i første forsøk. At hun både er kvinne, og i utgangspunktet ikke en superetablert klatrer, har nok bidratt til at hun kanskje lettere har fått kritikk og ikke er blitt tatt helt på alvor hele veien før resultatene etterhvert talte veldig tydelig for seg selv.
For det andre mener jeg dette er første gang en kvinnelig klatrer er først eller raskest eller best i Himalaya samlet sett, og ikke bare som første eller beste kvinne. Det har vært mange utrolige Himalaya-bestigninger av kvinner, men jeg tror ikke vi har noen andre eksempler som først eller raskest eller best samlet sett. Her er Kristins tidsrekord epokegjørende, så sant jeg ikke får hjelp til å komme på tidligere eksempler
Selv samlet i Klatre-Verden er det ikke så mange andre eksempler på at en kvinnelig klatrer er først eller raskest uansett kjønn. I forbifarten er det naturlig å nevne Lynn Hills fribestigning av The Nose for 30 år siden i disse dager som et godt eksempel, og vel også kanskje Janja Garnbret som den første som vant alle verdencupene i buldring en sesong i 2019, og som er klatreren med flest IFRC-gullmedasljer, som et annet eksempel. Så mange andre lignende rekordholdere uansett kjønn er det faktisk ikke, så sant jeg ikke har oversett noe viktig her.
Så er det selvsagt en gedigen diskusjon på denne typen høyfjellsklatring innenfor rammene av mer eller mindre kommersiell tilrettelegging med bruk av mye faste tau, oksygen, helikoptertransport til Base Camp og for utstyrstransport og alt dette. Men det berører og treffer nesten hele den omfattende tilretteleggingen av Himalaya-klatringen, og forringer ikke Harilas prestasjon. Hun må vurderes innenfor rammene av hva som er vanlig i dag, enten man liker det eller ikke. Jeg er skeptisk til mye av det som skjer i Himalaya, som de fleste klatrere, men er ikke mindre imponert av Harila av den grunn.
Det er selvsagt en helt annen tilrettelegging og logistikk, men til gjengjelde har hun klatret en 8000 meter i uka i tre måneder og det har ingen av tidligere tiders Himalaya-helter vært i nærheten av med god margin. Det er også interessant at hun i år har reist rundt med et tross alt begrenset team, selv om hun får ordnet logistikken av et av de største ekspedisjonsselskapene, og også har klatret en av toppene (eller flere for det jeg vet) uten bruk av kunstig oksygen.
Fra et snevert norsk perspektiv:
Dette er også en av ytterst få norske Himalaya-prestasjoner som har fått internasjonal gjenklang.
Jeg vil trekke fram tre andre norske prestasjoner historisk sett, og det er selvsagt vanskelig å sammenligne dem fordi Harila har satt rekord samlet sett på tid, mens de andre er mer historiske knyttet til å være høyest eller klatre vanskeligst da de ble gjort:
Trango-bestigningen i 1984 hvor Hands Christian Doseth og Finn Dæhli besteg den vanskeligste storveggen klatret i Himalaya, men omkom på vei ned veggen. Dette er internasjonalt anerkjent som den første storveggsruta med grad 7 (en samlegradering brukt på storvegger som ikke må forveksles med de norske friklatringsgradene). Trango Pulpit-bestigningen i 1999 videreførte denne tradisjonen, da Robert Caspersen sammen med Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold klatret en enda mer krevende vegg målt i teknisk vanskelighetsgrad opp nabofjellet, men uten at den fikk helt den samme oppmerksomheten.
Tirich Mir bestigningen i 1950 med Per Kvernberg først på toppen og så Arne Næss, Henry Berg og Tony Streather dagen etter. Dette var da det fjerde høyeste fjellet i verden som ble besteget og er det høyeste fjellet i verden utenfor Karakoram-Himalaya kjeden, siden det litt teknisk sett ligger i Hindukush-fjellene
Kabru i India, hvor Carl Rubensen og Monrad Aas i 1907 sannsynligvis satte internasjonal høyderekord da de måtte gi seg 50 meter fra toppen på det 7338 meter høye fjellet, de fleste eksperter tror ikke på en tidligere ekspedisjon som mente at de nådde like høyt på fjellet et par tiår tidligere.
Kanskje også bestigningen av Østtoppen på Tirich Mir i 1964 av Ralph Høibakk og Anders Opdal, og ledet av Arne Næss sr, også må nevnes fordi dette nok var en av de første Himalaya-ekspedisjonene som oppsøkte en vanskelig vegg med den 2450 meter høye sørveggen, og ikke primært gikk for den letteste veien til topp. Men internasjonalt fikk den ikke samme anerkjennelse, selv om det klatreteknisk var en krevende og litt nyskapende rute også i internasjonal sammenheng.
Ut over disse rutene har det vært få norske Himalaya-prestasjoner som har blitt internasjonalt anerkjent og omtalt, selv om den første norske Everest-bestigningen i 1985 også fikk endel omtale fordi den var så omfattende og fikk mange på toppen. Men bortsett fra solid organisering, og selvsagt langt mer krevende å bestige for hver eksepdisjon fordi den ikke var så tilrettelagt som nå, så var det ikke noe nyskapende med den.