Colin Haley og Nils Nielsen på alpintur opp Droites

"Norgesvennen" Colin Haley har fine bilder fra en tur med Nils Nielsen opp en rute på nordveggen av Les Droites i Alpene. Jeg lenker til bloggen siden det er en fin beskrivelse av turen, og viser hvordan gode alpinister gjør dagsturer ut av det som før ble regnet som seriøs støting.

Nielsen har vel klatret veggen før, og har tidligere i vinter klatret Eiger. Haley er vel i Norge først og fremst kjent for sine turer med Bjørn-Eivind Årtun, samt at han ofte i sine artikler refererer til sin evige ulykkelige kjærlighet til en vakker norsk klatrer. Slik er livet.

Droites er en av de fine og høye nordveggene, og var en gang regnet som en av de vanskelige veggene. Moderne isutstyr har vel redusert litt av det ryktet, men du verden for en flott vegg. For spesielt interesserte klatret de Ginat-ruten med Messner-varianten - som er godt omtalt her.

Verstingene på Vestlandet har det fint

Forskjellene på klatremulighetene gjennom året er blitt tydelig vist med en rekke harde bestigninger på Vestlandet mens østlandsklatrerne har hugget is, vært innendørs, gått på ski eller rømt til utlandet.
På Vestlandet har det blitt klatret hardt ute i ukevis, og nå har også årets første 8b+ blitt gått av Jarle Kalland, ifølge 8a.nu-scorecardet hans. Han har repetert Sindre Sæthers Per Aspara ad astra i Loddefjord, som fjerdemann. Det er hans første på den graden.
Tidligere i mars har jeg også blogget om Therese Johansens 8A-buldring i Oltedal, og Endre Sandø Evensen og John Henry Nilssens harde bestigninger i Loddefjord. Klatreforbundets sportssjef Lars Ole Gudvang har også rukket å gå en ny rute på Kvam, Tørr faen, med grad 9- (8a), ifølge ham selv en ren linkup av andre ruter, før det er våknet noe utendørs i resten av landet.
Først den siste uka har det egentlig blitt forhold på Østlandet. Foreløpig uten de helt store gradene, selv om 15 år gamle Jakob Heber Norum sørget for den klart yngste repetisjonen av Stive dempere på Damtjerne for et par dager siden.
Selv om det enkelte år har blitt klatret hardt på Damtjern fra februar, så er det som regel slik at vestlandsklatrerne har helt andre sesongåpninger enn på østlandet. Eller kanskje de bare er mer gira på klippeklatring.
----
Ikke før ble denne bloggposten publisert, før Stian Christophersen logget inn årets første bestigning av grad 9 i år på Østlandet, med Maraton. Samme dag ryddet han opp litt, og klatret Stive Dempere (grad 8+). Dermed gikk han på samme dag den første ruten av begge disse to gradene i Norge (ja, en litt søkt kuriosa-opplysning, jeg ser det).

Video av den beste på Bestkysten (aka Daniel Andrada klatrer på Vestkysten

Denne uka kom en fin video fra Daniel Andrada sitt klatrebesøk på den svenske vestkysten sist sommer. Han besøkte sin venn Said Belhai i en ti dagers tid.

Den halvtimes lange videoen viser fram noen av de boltede sportsklatrerutene i Gøteborg og opp mot Bohüslen - som Hyltberget, Viks kile og Granittgrotten.

Spanske Andrada er ved siden av Chris Sharma den som har klatret flest av verdens vanskeligste ruter. Said fra Gøteborg (og Finland og Marokko) er tidenes beste svenske klatrer hva gradene angår, med bestigning helt opp til grad 9a. Det er en fin og hyggelig film, godt laget. Og så får været og kanskje litt uvant granitt kanskje være forklaringen på at det ikke ble introdusert helt nye graderinger i den bratte granittgrotten slik enkelte hadde "bestilt".

To nye vanskelige isruter i Troms

Albert Leichtfried and Benedikt Purner er to alpinister som gikk to nye islinjer i Sørdalen i Indre Troms i forbindelse med alpintreffet til Tindeklubben i Lofoten, skriver The alpininst på nettsidene i en sak med fine bilder og greier. De to klatret Stalker (WI6 M7, 700m) og Remember Mi (WI7-M8, 200m) - oppkalt etter en død venn. The Alpinist skriver at Stalker er en variasjon av den klassiske ruten Skredbekken, men 300 var selvstendig linje.
De to østerrikske klatrerne gikk også en håndfull nye vanskelige ruter i Lyngen i fjor, med gradering opp til M7.

Her er en artikkel fra turen jeg har funnet i ettertid fra et bra italiensk klatrenettsted.

Litt på tampen av issesongen, men godt hugget av Will Gadd

Will Gadd slakter en videofilm om isklatring, og gir en rekke gode vurderinger på hvorfor det ikke skal støtes for hardt på is på sin blogg. Han er tydelig på hvorfor det er stor forskjell på dette punktet mellom isklatring og klippestøting.

Audun Bratrud er en sterk tobarnsfar i Font

Audun Bratrud Skjevling viser hvor godt det er mulig å være som buldrer når det kombineres med to barn og full jobb. Tirsdag gikk han bulderen Gecko i Fontainebleau, som er gradert 8A+. Selv om en håndfull norske buldrere har buldret hardere grader enn dette, så står det en egen aura rundt de hardeste buldrene i den store skogen med steiner sør for Paris hvor buldringen ble "oppfunnet". De står gjerne litt høyere i kurs gradene der, og jeg tror ikke noen andre nordmenn har klatret hardere i Font.

Bratrud var en av de første som klatret grad 8A der nede for ti år siden (husker det godt fordi jeg selv hadde pappaperm der nede da og trillet rundt på barnevogn) og han har klatret like hardt med Ubix (8A+) for noen år siden. For meger det noe ekstra når dette gjøres med alt det ekstra som følger et foreldreansvar og full jobb. I tillegg har Audun gjort en solid jobb med å lage Tidsskrift for norsk alpinklatring som den solide og kreative designeren han er.

De siste dagene har han også gått Atresi, grad 8A, og T-Rex, grad 7C+.

Sterk buldring fra Robin Mjelle og Therese Johansen

Det ser ut til å ha blitt støtet hardt i de siste dagene:
Robin Mjelle fra Bodø har rapportert inn to buldre gradert 8B fra Cresciano på 8A.nu. Den ene av dem skriver han ble gått på en dag. Den relativt unge klatreren, som nå holder til i Trondheim, er nå oppe i et imponerende antall på seks buldre på den graden det siste året. Deriblant den flotte Diamanten på Vingsand gått i fjor. Han har også rapportert inn tre buldre gradert 8A, de også i det sveitiske granittbuldreparadiset. Det er ingen andre norske buldrere som har gått like mange harde ruter det siste året, selv om det er flere andre som har klatret 8B-buldre.

Therese Johansen har klatret Ass Attack i Oltedal, skriver hun på bloggen sin. Den ligger på grad 8A, nært det absolutte toppnivået for kvinner på buldring. Therese gjorde et raid i fjor med bestigninger av et titalls buldre på grad 8A og 8A+ som plasserte henne i verdenstoppen i buldring. Nå bekrefter hun at lista er lagt høyt i år også.

Lørdag: Birkelund Olsen buldrer hardt + tips om noen bra blogger fra turen og fra Lofoten

I mangel av noe bedre å gjøre en lørdagskveld (alternativet er å skrive leder til mandag, søle bort en halvtime på kjellerveggem, eller være irritert over at en operert ankel og et forstuet kne - ikke spør), slenger jeg ut noen OK klatreblogginnlegg for andre nysgjerrigperer.

Samt skriver at Eirik Birkelund Olsen har gjort et imponerende buldreraid i Bishop. Han har besteget The Aquarium (grad 8A+), samt seks 8A og flashet noen ruter grad 7C+. Mannen som ble nummer to i NM før jul viser også at han kan buldre. Kilden er 8a.nu og bloggen nedenfor.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om turen han var på fordi det er en morsom blogg som beskriver turen han og en gjeng med andre unge buldrere fra primært Tromsø og Oslo (tror jeg). Det er Birgit Nesheim som har en bra blogg fra turen. Uansett er det en morsom beskrivelse av å være på klatretur som selvsagt gjør alle som ikke er det misunnelige.

Colin Haley (Alpinist-helt, Årtun-kompis osv) har skrevet en morsom blogg om NTKs alpintreff (Takk til utmerkede norsk-klatring.no som gjorde meg oppmerksom på det, hadde oversett den)
Det eneste andre bidraget jeg har sett er denne interessante You Tube-videoen som Martin Skaar Olsund la ut på Facebook for et par dager siden. Den beskriver han og Andreas Klarstrøm sitt spennende forsøk på å klatre en ny rute på Storpillaren i Vågekallen, og ble også vist på NTKs generalforsamling for en uke siden. Det er den flotteste veggen i denne delen av Lofoten, og har den legendariske storpillarruta. Dette forsøket går til høyre for den ruta, som både er klatret om vinteren og i fri av Odd-Roar Wiik. Har selv ligget værfast i portaledge halvannet døgn i snøvær med Odd-Roar på et mislykket forsøk, så drittværet på denne videoen virket kjent.

Ellers har det vært relativt lite omtale fra selve klatringen på alpinisttreffet, noe som sikkert har flere grunner:
- Drittvær.
- Ikke så mange digitale helter, og lite scorecard fra alpinisme (og takk Gud for det)
- HK-klubben holder stand (Hold Kjeft om egne prestasjoner)

For de som er lei vinteren, så har det dukket opp noen bloggere fra varm klippe på Østlandet og Vestlandet også de siste dagene. Therese Johanesen skriver alltid morsomt om buldring rundt Stavanger, Øyvind Ville Olsen skriver våren som nærmer seg på Vestfold-granitten, og har fine bilder fra et nytt bulder på Ula Øst og Hanna Virrpanna stoppet på Missingmyr sammen med Hilde Bjørgaas på vei til Oslo for å snakke om Kjerag-turen hos Norrøna, mens Andreas Spång har sin alltid fine blogg og video fra Bohus. Ingen av disse bloggene ville normalt blitt omtalt, men de er her som eksempel på at det snart er tørre klipper flere steder.

Og så er det de som ikke liker vinter eller vår, og som har valgt Font eller Spania. Herfra er Henning Wang med sin svært underholdende videoblogg fra en tur preget av klatring og bilproblemer (bilproblemene var også et gjennomgangstema fra buldreturen til Font og Sveits i fjor, før han knuste hælen.)

Så får vi se om det er fint nok i morgen til å ta med seg klatrebarna og teste om de tørre klippene har begynt å dukke fram langs Drammensfjorden også, hvis det lar seg kombinere med litt krykkegange.

Fine fossbilder fra Will Gadd og Andreas Spak sitt isklatreraid på Vestlandet

Kanadiske Will Gadd er en av verdens beste isklatrere, og har flere ganger besøkt Norge for å klatre vanskelige islinjer sammen med svenske Andreas Spak som bor i Rjukan. Torsdag skriver han på bloggen om noen av bildene tatt av fra fjorårets tur.

Flere av bildene og den morsomme og litt dramatiske beskrivelsen av klatringen, spesielt i Eidsfjord, er omtalt i Rock&Ice tidligere i år. Der spiller han mest mulig opp under mytene om Norge som et fantastisk isklatreland med et ubegripelig antall bratte islinjer, at man aldri vet om en eller annen bonde har klatret dem, at alkoholen er latterlig dyr osv. Morsomt. I tillegg omtaler han noen av de tøffe førstebeskrivelsene de to gjorde i Eidfjord-området, og de rutene de gikk i Lærdal i form av førstebestigninger og en som viste seg å være en direkteversjon av en annen rute
I sum var nok dette en av de mer solide rundtturene i form av nye, lange og vanskelige førstebestigningersturneer i norske fjorder.
Han har også omtalt denne turen på bloggen sin.
Det har også Andreas Spak gjort på sin hjemmeside.

Enda et juniortalent viser seg fram: Endre Sandø Evensen

Den unge bergenseren Endre Sandø Evensen, som er født i 1995, har denne uka klatret Materialtretthet (grad 9-/9), opplyser han på scorecardet sitt på 8a.nu. I tillegg har han vunnet de to norgescupene for eldre junior så langt i år i Narvik og Stavanger. Høres ut som en god start på året for en klatret som ikke tidligere har vært i nærheten av niertallet.

Siden det har vært et lite mål for denne bloggen å få fram litt av det nye som skjer i norsk klatring, så syns jeg dette er verd et blogginnlegg.
Med prestasjonene legger han seg i kjølvannet på de ett år yngre klatrerne Jakob Heber Norum og Thilo Schröter som gikk denne graden i fjor. Heber har konkurrert bra i seniorklassen år, mens Thilo Schröderer satt ut med skade nå etter et skulderbrudd etter isklatring. Disse to var de yngre tenåringshåpene på herresiden i fjor i et år hvor det skjedde mye spennende blant de yngre klatrerne.

Nå skal vi ikke hausse opp altfor mye prestasjonene sånn internasjonalt, men i en norsk og nordisk sammenheng skal vi glede oss over enhver tenåring som snuser på niergradene. Det er ikke så mange av dem.

Evensen legger seg også i en god bergenstradisjon med gode tenåringsklatrere, det har det alltid vært med et titalls tenåringer pent fordelt opp gjennom de siste to tiårene med sterke prestasjoner. Det beste eksempelet er selvsagt søsknene Magnus og Hannah Midtbø, som begge har levert i verdenstoppen på hver sine områder og klasser.

Treningstips: Magnus Midtbø blogger om (litt) av sine metoder

Magnus Midtbø har endret på bloggen sin, og nå har han lagt inn et par poster som formidler et par treningsmetoder for utholdenhetstrening. Det kan jo være inspirerende på tampen av en lang innendørssesong for de fleste av oss.

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle videreformidle noen av de klatretreningsbloggene som finnes der ute digitalt. Det har ikke helt blitt noe av det, siden jeg tenkte å skrive en litt forklarende innledning til temaet og det raskt tar litt mer tid enn det denne bloggen strengt tatt skal kreve av meg selv.

Så jeg gjør det enkelt, og starter med å lenge til Magnus sin blogg på området. Nå bør ingen tenke seg at de dermed kan kopiere en av verdens beste klatrere på dette området. For dette er bare en helt grei framstilling av to ev de øktene som Magnus har brukt tidligere i livet på vei til å bli så sykt god som han er i dag. Det sier ingenting om hans vilje til å presse seg, alle årene bare dedikert klatring, og de naturlige egenskapene som tilsammen gjorde at Magnus for som en rakett opp mot klatrehimmelen mens de vanlig dødelige stod igjen og lurte på hva de hadde vært vitne til.

Men for alle som sliter med å få litt variasjon i klatreøktene sine, så kan det kanskje være noe å hente på både Heisen og Pyramiden. Selv om de færreste vel varmer opp på en 8- før de går oppover i gradene, slik Magnus viser til.

Bjørn-Eivind Årtun nominert til den mest prestisjetunge alpinprisen Piolot d´or

Sammen med sin makker Colin Haley er Årtun en av seks nominerte bestigninger til den store alpinprisen Den gyldne isøks, som stort sett deles ut hvert år og som regnes som den kanskje største alpinprisen. Haley og Årtun er selvsagt nominert for bestigningen av Dracula, den 3200 meter lange førstebestigningen på Mount Foraker ifjor.

Dette er andre gang en nordmann er nominert. Bestigningen av Ulvetanna (tror jeg det var) av Ivar Tollefsen, Robert Caspersen med flere var en av de nominerte da prisen ble delt ut i 1998.

Prisen er regnet som en av de største klatreprisene, men er også omstridt fordi prisutdelinger i seg selv kan sees som en motsats til alpinklatringens vesen og fordi det er vanskelig å sette ulike bestigninger opp mot hverandre, og fordi prisen flere ganger har gått til ekspedisjoner som har satset tungt på å nå til toppen med alle virkemidler som tenkes kan av faste tau og oksygen og alt annet av utstyr. Dette blir av flere sett på som en lite alpin stil som ikke bør oppmuntres.

Prisen blir i år delt ut i Chamonix i april.

Årets alpinporno er kommet

I dag dukket det opp 80 sider med alpin nytelse i postkassa. Tidsskrift for norsk alpinklatring samler opp flere godbiter fra det siste imponerende året med diverse klatreturer.

Tindekluben har satset bra på en egen oppsummering av alpinklatringen de siste to årene. Siden jeg sitter i redaksjonen er jeg selvsagt inhabil på innholdet, men jeg syns det er bra at NTK har gjort såpass mye for å få mer oppmerksomhet rundt alpin klatring.

I årets utgave, for de som trenger argumenter for å skaffe seg et eksemplar, er det blant annet:
- Et svært så eksklusivt intervju med Sindre Sæther om bestigningen av Arch Wall. Sindre søker definitivt ikke rampelyset, men snakker med Bjarte Bø om fjorårets store fribestigning.
- Ben Johnsen har også oversatt den svært så klassiske artikkelen Mirror, mirror fra Edd Drummond om den myteomspunnede førstebestigningen av Arch Wall. Det er en artikkel som står igjen som en av de mer kjente i britisk klatrelitteratur.
- Flere flotte bilder og artikler fra de mange isturene som ble gått i fjor, som de flotte bildene og beskrivelsene av de berømte fosseseverdighetene i Geiranger, skrevet av en av de durkdrevne fosseklatrerne i Romsdal, Henki Flatlandsmo.
- Like stilig er beskrivelsen til Andreas Klarström av den utrolig imponerende solobestigningen av Mardalsfossen. Svenskinnflytteren Andreas er en av de virkelig største isstøterne, og har tidligere ikke skrevet så mye om de islagte eventyrene han har vært på de siste årene. Han har gjort bestigninger det vil gå gjetord om i mange år.
- Klaus Øiseth har skrevet en morsom fortelling fra han og Marius Olsens bestigning av Freerider på El Cap, det nærmeste en norsk klatrer har vært å gå verdens mest berømte storvegg i fri.

I tillegg kommer mer utfyllende reportasjer fra ellers godt dokumenterte bestigninger, som Colin Haleys beskrivelse av Dracula og et intervju med Bjørn-Eivind Årtun, og Hansjörg Auers beskrivelse av bestigningen av Tingeling på Blåmannen.

I tillegg kommer mer historiske materiale som også vil interessere de med en viss tidshorisont.

I sum er det et imponerende stykke arbeidet utført av redaktør Mårten Blixt og designer Audun Bratrud. Selv om det er mange som har bidratt, så er det ikke tvil om at både utgivelsen og den svært høye kvaliteten må tilskrives de to.

MimringTindekluben har tidligere laget jubileumsbøker, og jeg har i hylla de berømte utgavene fra 1948, 1958, 1968 og 83. Boka fra 68 hadde ved en tilfeldighet havnet i bokhylla til mine svært lite friluftsinteresserte foreldre, og var en viktig inspirasjon i starten av tenårene. Jeg hadde akkurat begynt å klatre da den legendariske årboka fra 1983 kom, som fikk med seg de særs gyldne alpinårene som kom til Norge omtrent samtidig med punken. Den boken formet mange i vår generasjon. Siden var jeg med på boka som kom til 90-årsjubileet i 1998, og det kom også en solid utgave ved 100 årsjubileet. Men de to siste utgavene har nok neppe hatt den samme innflytelse fordi det har blitt så mange blader og bøker og blogger. Å vente ti år mellom hver bok blir også litt rart når det er så mye som skjer. Derfor er det spennende med disse årlige utgivelsene. Så får tiden vite om det er interesse for å lage og kjøpe slike årstidsskrifter. De lager seg ikke av seg selv.

Svensker støter fint på Gaia

Svenske klatrere fortsetter å vise at de er gode til å støte på tynne sikringer. Nå har Oskar Alexandersson blogget at han har hatt fine dager på gritstone og gått en av de mest kjente linjene Gaia. Og sannelig skriver Robin Dahlberg det samme på facebook to minutter etter at jeg posterte første utgave av denne bloggposten. I ettertid har han også skrevet om den på bloggen. Gaia er gradert E8 på den engelske gradskalaen, og betyr noe sånt som svært tynt og teknisk krevende åtte eller 8-, men med laaaaang ned til siste sikring. Ruta ble berykret/berømt fordi Jean Minh Trin Theau (eller noe sånt noe) falt på toppcruxet i åpningssekvensen på den kjente klatrefilmen Hard Grit som omtrent feirer tiårsjubileum. Den supergode franske klatreren dundret ned og pendler med foten rett inn i en kant. Et samlet AU fra alle som har sett filmen.

Oskar er ikke fremmed for harde friruter. Han har blant annet førstebesteget en 8+/9-på Hallinden ifjor eller året før, gått tilsvarende harde ruter på andre klipper, var med på første fribestigning av Ultima Thule på Blåmannen (grad åtte) med Bjørn Eivind Årtun, og har gått rissruter opp til grad 9-/9 i Indian Creek.

Og her er en fin liten video av bestigningen, laget av Jonas Paulsson - den ene halvparten bak Crackoholics-filmen.

Robin Dahlberg har også gått harde ruter før, blant annet den superfine Minaret på Häller, som også har E8-graden. Den har usikret 7+ klatring opp til en hvil og sikringer høyt over hylla, før den trår til med cruxete og fin 8+ klatring. Han har også repetert Dags at deklarera (8+) på Perleporten (min rute).

Gritstone har ikke vært noe sentralt klatremål for skandinaver, tiltross for at det er en av de mest profilerte klatretypene. Rutene ser veldig fine ut, men kanskje svært korte vegger i et svært ustabilt nord-engelsk klima ikke er det mest forlokkende klatremålet i forhold til mye fint.
I forbifarten husker jeg bare noen få markante besøk:
Av svensker gjorde Rikard Ekehed seg bemerket, mannen som nesten alene utviklet vanskelig klatring på naturlige sikringer i Bohuslen på 90-tallet. Han er blant annet avbildet på den kjente ruta Masters Edge. Espen Samuelsen fikk også omtale i britiske klatremedier etter at han gjorde en av første bestigningene av masters edge uten innøvning på topptau i forkant. Ruta er vel omtrent grad åtte, men har noe som kan minne om en sikring på cruxet.
Og går vi langt tilbake i tid, som i rundt 1980, så gjorde Tor Nedkvitne en av de første bestigningene av Beau Geste, som var regnet som en av de vanskeligere grit-rutene dengang.
Men dette er en veldig tilfeldig gjennomgang.

Sindre Sæther fikk NTKs alpinpris for fribestigningen av Arch Wall

I helgen fikk Sindre Sæther den nyopprettede prisen fra Tindekluben som skal framheve alpinklatring i god stil på høyeste nivå. Prisen ble delt ut på NTKs alpinsamling i Lofoten, som i tillegg til dårlig vær også samlet solide alpinklatrere fra fjernt og nær.

Jeg skal tråkke svært varsomt i omtalen av denne prisen siden jeg er en av jurymedlemmene. Kravet til juryen var å verdsette en bestigningene i Norge fra 2009 og 2010, og som oppfyller kravene til NTKs om å være i tråd med god klatreetikk være dedikert alpinklatring på høyeste nivå.

Det var mange gode kandidater til prisen, men en enstemmig jury satte høyest Sindre Sæthers imponerende fribestigning av Arch Wall i fjor sommer sammen med sin far. Med prisen følger også en anstendig pengepremie på 66000 kroner, hvis jeg ikke husker helt feil.

Det går an å diskutere om en pris av denne typen er i tråd med alpinklatrings ånd, og såvidt jeg har skjønt så var det også tilløp til diskusjon på samlingen i Lofoten. Jeg er usikker på det. Men når det først er etablert en slik pris for å få fokus på spennende alpinklatring i god stil, så passet det svært bra at vinneren har stått for kanskje en av de største norske klatreprestasjonene i Norge.

To andre bestigninger ble også framhold, og fikk sin del av prisen: Hansjörg Auer og Mye Mayr sin førstebestigning av friruten Tingeling på Blåmannen sist sommer, og Bjørn Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdals fossebestigning opp fronte av Kjerag i 2009.

De beste klatrevidoene, inkludert Crackoholics, vist fram

Jeg har tidligere skrytt hemningsløst av Crackoholics,klatrefilmen fra Bohuslen som kom ifjor våres. Og det er ikke bare fordi jeg har en mindre birolle på en av de mange flotte bestigningene av rutene i området.

I helgen ble den og mange andre av de mest interessante eventyr- og klatrefilmene vist på en festival i Sheffield. Her er en liste over filmene som ble vist, for de som er nysgjerrige på hvilke filmer som er mest aktuelle for tiden.

Soloforsøk på Trollveggen avbrutt før det kom igang

Åndalsnes Avis har en sak om en brite som vil prøve å klatre Trollveggen solo. Lensmannskontoret i Rauma har advart ham mot forsøket, og i en oppfølger skriver avisa at mannen sannsynligvis har avbrutt forsøket.

Det store klatrenettstedet UKClimbing omtaler saken, og bekrefter at klatreren har avbrutt forsøket på grunn av de svært varme temperaturene. De skriver at klatreren heter Pete Rhodes fra Edingbourgh, og han har blogget om forberedelsene i lang tid.

Som sak er jo dette mikroskopisk, men det er interessant at det enda en gang er en britisk klatrer som vil forsøke seg på Trollveggen. Det er nesten tradisjon for det.

Trollveggen er soloert flere ganger, først av Børge Østigård og senere av Anne Grete Nebell, som også var første kvinne. Men vinterstid er den ikke soloert, selv om det er forsøkt flere ganger av engelskmenn.

Andy Kirkpatrick har prøvd seg for noen år siden, til litt hoderysting lokalt. Hvis jeg husker riktig så var det mest dramatiske vinterstid da en kjent engelsk eventyrer ble reddet ut med brukken fot av den sorte kløfta i en krevende redningsoperasjon for et par tiår siden. Da ble det heist ned redningsutstyr fra toppen i en krevende operasjon med mange drevne klatrere.

En engelskmann ble reddet ut fra veggen i en krevende helikopteraksjon etter et sommersoloforsøk i 2006, og det endte med at han havnet i rullestol. Det er solid omtalt i denne NRK-serien om 330-skvadronen.

En fantastisk blogg av Marius (Grimsæth) om Marius (Olsen)

Et bloggtips i stjerneklassen og en speedisklatrekonkurranse i Rjukan i helgen er en grei knagg til å blogge litt om en av de mest solide isklatrerne i Norge: Marius Olsen.
Bloggtipset kom i dag, og det er en liten perle av en helt annerledes blogg enn alle andre klatreblogger. Marius Grimseth har laget bloggen Olsendriver om oppveksten som klatrer med brorer Kjetil og etterhvert opplevelsene til sitt store turforbilde fra klatreoppveksten: Marius Olsen. Det er en samling fantastiske historier om brødrene Grimsæths mange turer med den litt eldre og drevne Marius Olsen. Det er også en retrofortelling i bloggformat om oppveksten som klatrer fra en tid lenge før blogger ble et dokumentarformat. Det er et grep jeg ikke har sett noen andre gjøre, heller ikke på andre bloggområder. Som det andre spennende Marius har gjort for å beskrive klatring, er det originalt og morsomt. (Han lagde blant annet Tindegruppa i Trondheims sitt blad i en periode hvor det kanskje hadde noen av de beste klatrebeskrivelsene).

Bloggen tar derimot ikke for seg de mange flotte turene Marius Olsen har gjort de siste årene, fra bestigningen av En svigermorsdrøm - den første moderne isruta opp Kjerag med Edvard Middelthon i 2006, førstebestigninger og repetisjoner i Patagonia med Bjørn-Eivind Årtun og mange flere flotte isruter i Norge de siste årene. Olsen tilhører også en etterhvert solid gruppe toppalpinister som også gjennomfører den internasjonale guideutdanningen. Det har aldri før vært en tilsvarende kombinasjon som vi nå ser hos mange av de mest aktive vinterklatrerne.

Isklatrekonkurransen, som var en slags unnskyldning for å skrive om dette, er raskt unnagjort. Jeg har bare en kort video på Erik Mowincels facebookside fra helgens isklatrefestival fra Rjukan i helgen og en beskjed om at Marius vant hurtigklatringen. Ellers vet jeg lite om den konkurransen, og så veldig viktig er det vel heller ikke.