Caspersen og Årtun går Exocet i Patagonia

Robert Caspersen og Bjørn-Eivind Årtun har til nå klatret den kjente isruta Exocet på Cerre Standhart i Patagonia, skriver Robert på Norrøna-bloggen. Sterke vinder forpurret litt mer ambisiøse planer på Torre Egger, mens en kort soldag sørget for at Årtun endelig kom seg helt på toppen av Standhart etter noen forsøk tidligere.

Mens Årtun har gått mange harde ruter i Patagonia de siste vintrene, er dette den første til Caspersen. Robert har til gjengjeld en av de mest imponerende Klatre-CVene i Norge med ruter opp til 8c, 8a+ onsight, flere NM-titler og mange førstebestigninger av vanskelige og tekniske storvegger i kalde eller høye strøk opp Trango Pulpit i Himalaya og i Dronning Mauds land i Antarktis. Det er vel heller ikke så mange andre trebarnsfedre som går krevende Patagonia-ruter.

Norsk mesterskap med klare topper

Klatre-NM i Sogndal i helgen ga ingen overraskelser blant vinnerne.

Her er resultatlisten fra Sogndal klatreklubb, eksemplarisk raskt lagt ut av en klubb som får til alt fra klatrevegg i verdensklasse til gode arrangementer.

Og her er Norsk Klatring sitt gode referat allerede, i motsetning til meg har Henning Wang både skrevet saken og deltatt i konkurransen. Jeg oppdaget denne saken omtrent da jeg skrev ferdig denne bloggen.

Magnus Midtbø vant klart i en finale uten veldig stor konkurrase, og hvor resten av finalefeltet viste at på seniorsiden er det lite som skjer bak Magnus. Sølvvinner er Eirik Birkelund Olsen, noe som er svært hyggelig og imponerende med tanke på at han brakk ryggen i Ceuse for halvannet år siden. (Her er en reportasje fra NRK Nordnytt om come-backet tidligere i år)

I en tid hvor det skjer veldig mye spennende i norsk klatring, så gir finalefeltet i herreklassen grunn til å lure på om konkurranseklatringen for senior har stagnert på nivået bak Midtbø.
Jeg vil tro at klatrenivået på finalistene er omtrent som det var på 90-tallet. Med unntak av Lars Ole Gudvang som har hatt et sterkt klatreår med førstebestigning av 8c og flere harde onsighter på 8a/8a+-nivå på Kalymynos. Så selv om 2010 er et år hvor det har skjedd mer enn noensinne - så står også endel ting litt still. Det kan hende reiseavstanden til Sogndal reduserte deltakelsen litt, men finalen er stort sett folk som har gjort det bra i konkurranser - med litt unntak.

Kvinneklassen ser ut fra resultatlisten ut som en walk-over for 16 åringen Tina Johnsen Hafsaas, som legger enda en topplassering på listen over et sterkt klatreår som nordisk mester, nordisk juniorbuldremester, sølv i juniornordisk og finaleplasser i den europeiske ungdomscupen - i tillegg til sterk uteklatring selvsagt. Det var ingen andre av de andre kvinneklatrerne som har klatret hardt i år som stilte i denne konkurransen.

Juniorklassene for guttene var preget av de to vanlige duellene med flinke folk.
Martin Skaar Olsund vant over Tarjei Hamre. Og Jacob Heber Norum vant over Thilo Schröter. Men i den yngre juniorklassen var det også et par sterke kandidater til som utfordret de to første, og det gjør det spennende framover. Klassen for yngre gutter junior var også den største gruppen.

Kvinnejuniorklassene har jeg egentlig ikke grunnlag for å skrive noe om, siden jeg ikke kjenner dem og de i liten grad har markert seg til. Men juniorvinneren Ragnhild Eriksrud er intervjuet av NRK Sogn og Fjordane i forkant her.

Blånisser og Bleaunisser i Drammen

Alle med litt fjellkunnskap vet at blånissene vanligvis holder hus i Innerdalstårnet. Men her er et skjermbilde fra NRKs populære juleserie som viser at de også har tatt seg en tur til buldresteinene i det som heter 800 meteren i Drammensmarka, like ved Aron skisenter.

Her er Blånisse-episoden nrk super
Det krever nok litt spesiell steinkompetanse - samt at man følger med på barne-tv. Men klatreren Marius Grimsæth fra Oslo har fått barn og er klatrenerd nok til å kjenne igjen de kalkede starttakene på buldresteinen som ligger rett ved parkeringsplassen der lysløypa starter. Takk til han for bildene. Det dårlige ordspillet med blånisser og bleaunisser skal jeg ta ansvar for selv. (Henspeiler på Fontainebleau, populært kalt Bleau, utenfor Paris - som er verdens buldresentrum) (Vitser som må forklares er aldri veldig morsomme).

800 meteren er forøvrig et hyggelig lite buldrefelt som har blitt litt populært etter en solid omtale i Klatring og i gratismagasinet ID-Magasinet. Det er et par hundre meter å gå fra parkeringsplassen, og har ett 40-talls greie problemer og et par harde prosjekter.

Her er beskrivelsen av feltet på dkk sin hjemmeside.
Her er noen bilder fra buldreområdet, uten blånisser.

Og her er Anders Johansens fører for sitt morsomme tiltak med å lage en sirkel av bulderne der, kanskje den første av sitt slag i Norge. Slike sirkler finnes ellers mest i Fontainebleau, derfor er det faktisk relevant å snakke om Bleaunisser i Drammen.

Et par fine klatrevideoer fra Bohuslän og Østmarka

Snøen har satt seg i Drammen, som for tiden er det største snøhullet i Norge. Fine greier. Det er uansett fantastisk med tørr klippe og perfekte forhold på Damtjern den første helga i november, og pang: Full vinter en drøy uke etterpå og deretter full fryser.
En tur til Bohuslen for å stenge hytta avdekket også litt kalde forhold, eller full vinter som det også heter. Det blir uansett lenge til neste tur dit. Men i går tikket det inn en fin video fra buldringen på Häller som gjør at vi kan drømme om våren igjen.

Den er laget av den amerikanske klatreren Walker Kearney. Han er en sterking bosatt i Gøteborg eller lignende som har en fin klatreblogg som i stor grad handler om buldring i Bohus og Gøteborg. Videoen viser fram noen av de fine og litt harde bulderne på steinene under den kjente klippen som utgjør hjertet av klatringen i Bohuslän.

I går kom det også en fin video fra buldring i Østmarka. Den er laget av Øyvind Ville Sæther, som også er en sterk og hyggelig klatrer med en fin blogg. Jeg har et litt spesielt forhold til buldringen i Østmarka, siden jeg var med på å utvikle området da vi flyttet inn i nabolaget til den buldrebare delen av Østmarka for drøyt ti år siden. Kona var gravid med førstejenta, og vi gikk mange turer i marka hvor den ene bratte steinen etter den andre. Det er andre, spesielt Hjarrand Julsrud, som også flyttet opp i området omtrent samtdig, som skal ha æren for å ha vært mest aktive. Siden har det blitt mange buldre på mange områder pusset fram av mange ivrige klatrere, og en egen fører laget av Truls Larsen. Nå er det kanskje et av de viktigste buldreområdene i landet. Det er nok mest fordi det er bynært den største samlingen buldrere i Norge, men det er også mange fine problemer i et fint naturområde.

Her er forøvrig en oversikt over litt av buldringen der på det fine nettstedet Bouldering.no, som har den beste nettoversikten over buldringen i Østmarka.

Her er en liten sak fra Norsk-klatring.no om området

Buldre-NM med harde krav for å komme på pallen

Det har vel knapt vært mer krevende å bli blant de beste enn i helgens buldremesterskap.

Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.

Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.

Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.

I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.

For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)

Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.

Gode resultater for Sandbu og Hafsaas

Tina Johnsen Hafsaas perset og fikk en sjetteplass i klasse A mens Maria Davies Sandbu fikk åttendeplass i juniorfinalen i den europeiske ungdomscupen i Kranj søndag. Dette er den viktigste konkurransen på nivået under verdenscupen for de yngste klatrerne.

Dermed fortsetter det gode året for de to fremste konkurranseklatrerne for øyeblikket. Dette er 16 år gamle Tinas beste plassering i denne cupen, og hun ble nettopp nordisk mester for senior. 18 år gamle Sandbu fikk den samme fine åttendeplassen i Junior-VM i Edinburgh i september, og vant junior-nior-nordisk tidligere i høst.
Begge har perset solid i år med ruter opp til 9-/9, mens Sandbu er en av de ytterst få (tre) jentene som har buldret grad 8A.
Jakob Heber Norum ble nummer 19 i gutteklassen.

Bladet Klatring i 100

Norsk klatring i 100

I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.

Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.

Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.

Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.

Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.

Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.

Nordiske mestre i klatring: Magnus Midtbø og Tina Johnsen Hafsaas

Lørdag kveld fikk Norge dobbeltseier nordiske mesterskap i klatring etter finalen i Helsinki, melder 8a.nu. Magnus Midtbø tok herretittelen, uten at det var noen stor bombe. Noe mer overraskende, men desto morsommere, var det at Tina Johnsen Hafsaas ble kvinnevinner. 16-åringen har hatt et stort år med sterke prestasjoner, men at hun skulle bli nordisk mester var langtfra opplag. Sist måned ble hun nummer to i junior-nordisk i Oslo, den samme gode finske jenta Matilda Nordman (morsomt ordspill med to nordmenn i tet) som slo henne der kom også rett før henne i den europeiske juniorserier for et par helger siden. Svenske Malin Holmberg er også en utrolig dyktig klatrer nær verdenstoppen som har dominert de nordiske mesterskapene i flere år og går 9- i første forsøk titt og ofte. Hun fikk tredje.

Og med fare for å huske feil, så tror jeg Tina dermed blir den yngste kvinnelige nordiske mesteren.

Magnus tok ifølge klatreforbundet sin sjette strake nordiske tittel, og han var vel da også omkring 16 år da han tok sin. Jeg lurer på om ikke han også var den yngste da. Jeg tror medaljist Tomi Nytorp også var 16 i sitt første år han tok pallen, men husker ikke om han vant eller ble nummer to i forhold til Pål Reiten en gang på 90-tallet i pre-søkbare tider.

For Magnus sin del så må det være en utfordring at han er så klar favoritt, samtidig som det kanskje ikke er like lett å trigge seg til et nordisk mesterskap som til en verdenscup. Det er dyktige utfordrere, selv om de ligger opptil flere grader under. Men i en konkurranse kan alt skje, slik det gjorde på nordisk buldremesterskap sist måned i Stockholm. Men som den utrolig solide utøveren han er, så gikk dette bra ifølge resultatlisten ihvertfall.

De to andre norske deltagerne: Sindre Sæther fikk sjetteplass og Eirik Birkelund Olsen 9. plass. For tromsøværingen Birkelund Olsen må det være en fantastisk prestasjon med tanke på at han ble alvorlig skadet i et fall ifjor.

Resultatlista er her

Den komplette oversikten over klatring rundt Drammen

Anders Johansen er en flink og nøyaktig klatrer som har laget en flott oversikt over alle slags klatrevegger eller potensielle klatrevegger rundt Drammen. Det foreligger både som et google-kart og som en oversiktsside.

Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.

Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.

Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.

Yes, Stian Christophersen går en ny 8c

Stian Christophersen har gått en ny rute gradert 8c, og endelig sørget for at Hvarnes har fått en rute som står i stil med klippen og forventingene til den. Søndag gikk han Shantaram, og i motsetning til den litt glatte og langtekkelige boka med den tittelen, så er det en skikkelig kraftprestasjon. Den føyer seg inn i den korte listen over de vanskeligste klipperutene i Norge, som har blitt fordoblet i år. (Sånn cirka).

Her bilde på Steepstone fra søndagens bestigning.

Hvarnes ligger tre mil nord for Larvik langs Numedalslågen, og ble oppdaget og begynt utviklet på tampen av 80-tallet. Omtrent samtidig med at Stian begynte å klatre som et ungt talent fra Asker. Vi visste da at noen av norges vanskeligste ruter ville bli gått på den 50 meter svært bratte hovedveggen. Men av ulike grunner stoppet det litt opp etter noen fine ruter. Så har feltet blitt reoppdaget, litt av Grenlandsklatrerne, og mest av det iherdige ruteutviklerradarparet Torkel Røisli og Leif Henning Broch Johnsen for noen år siden. De fikk gått flere av linjene, og Leif Henning kom et stykke opp i hovedveggen med ruta Ouish forlengelse, grad 8b+, som ble gått i 2009.

Den nye ruta til Stian går rett opp der den sistnevnte ruta bøyer litt av (fint tegnet opp i føreren, som selvsagt allerede er oppdatert av Torkel)

Beskrivelsen, mest presist beskrevet på Steepstone.com, som jo har vært aktive på Hvarnes i år, er: 35m klatring, 7c+ til hvil på ca 25m, så et 7C/C+ bulder på 5 flytt som avsluttes med en catch. Litt kryptisk kanskje, men mye litt tung klatring før knallharde buldreflytt på toppen.

I disse årene, mens Hvarnes lå litt brakk, har Stian først og fremst etablert seg som en av de beste buldrerne i landet, blant annet med et NM-gull i fjor og et par 8B-bestigninger i år. Men det har også blitt et par harde ruter. Han gikk Lierpillaren direkte, grad 8b+, ifjor i litt friskere stil enn førstebestigningen. Og i år har det altså blitt ny rutepers med 8c-graden - den vanskeligste som er etablert i Norge.

8c ble innført i Norge av Robert Caspersen i 1998, og siden er det ikke blitt etablert en høyere grad. Det gikk mange år før Flykrasj ble etablert med den graden på Hell utenfor Trondheim. I år har det blitt minst to nye slike ruter, Lars Ole Gudvang satte den på sin nye rute på Kvam utenfor Sogndal.
Og så er det diskusjonen om ikke Klaus Øiseths Direkte Rekyl på Bergflødt også fortjener graden, men det er en annen sak. Det er kanskje også andre harde ruter som ligger i det landskapet, uten at jeg som tidligere skrevet ønsker eller kan påta meg noen dommerrolle i slike spørsmål. Det er ett hakk over min klatrekompetanse.

Og fremdeles er det plenty med potensiale på Hvarnes, det er linjer klare for den som vil klatre opp hele hovedveggen på det bratteste.

Norge beste juniornasjon i Nordisk

Med tre gull og ni medaljer ble de norske klatrerne de mestvinnende i helgens nordiske juniormesterskap i Vulkan klatrehall i Oslo. Nå er det naturlig at hjemlandet tar flest medaljer siden det gjerne kommer litt ekstra mange deltakere da. I jenter junior var det bare norske deltakere. Men det speiler vel også at det er en solid juniorgenerasjon som holder, og som jeg har blogga om mange ganger.

Her er en full resultatliste, for sikkerhetsskyld fra det svenske klatreforbundet. Fant ingen norske resultatoversikter.

Maria Davies Sandbu vant juniorklassen, og bekrefter bare at dette er året hvor hun har etablert seg som en av europas bedre juniordamer med finale i den europeiske ungdomscupen og harde bestigninger på ruter og buldre.

Mer overraskende var det at Tina Johnsen Hafsaas tok sølv med sine mnage sterke prestasjoner i år, men slik kan skje den beste (Magnus Midtbø fikk sølv i buldre-nordisk sist helg).

Tarjei Hamre og Jakob Herber Norum vant eldre og yngre gutteklasse, Thilo Schröter sølv i yngre gutter mens Martin Skaar Olsund fikk sølv i juniorklassen. Utrolig flinke, og for Martins del svært allsidige, klatrere som vil prege norsk klatring i mange år framover - får vi håpe. (Litt faderlig den siste kommentaren, jeg ser det).

På dypt vann - dypvannsoloering på Mallorca

Da har jeg prøvd en av de få grenene innen klatringen som jeg har hatt til gode: DWS, deep-water-soloering, eller soloering over vann. Etter 28 år som klatrer var det på tide, selv om det bare er det siste tiåret at dette har blitt en egen greie. Da jeg og Camilla var på Mallorca i to romjuler på slutten av 90-tallet, så var dette en ukjent aktivitet. Nå er de bratte kalksteinshulene på østkysten blitt et verdenssentrum for denne varianten av klatring. Her er det utviklet minst et dusin felt hvor det klatres opp fra sjøen, og enten klatres inn fra siden eller svømmes ut til starten.

Så når det ble slektstur med tre generasjoner og dusinet fullt, så var baktanken å ta noen småturer for å teste det ut. Det ble med et par turer, siden brutale bølger gjorde det uaktuelt å klatre noen av dagene - både for min egen del og fordi det var mutt tomt på de stedene jeg hadde lyst til å prøve de dagene. Og dette er en aktivitet jeg har lovet meg selv og kona å ikke gjøre alene.

Så jeg er såpass novise i dette at jeg ikke skal pådra meg større peiling enn jeg fikk. Men jeg fikk gått en håndfull ruter et par dager, og det frister selvsagt til gjentakelse. Siden jeg stort sett var stressa familiefar med dårlig tid, og ikke hadde noen å klatre med, så ble ikke komfortsonen utfordret noe særlig. Men selv opp til grad 7+ var det mye utrolig bratte og morsomme ruter over sjøen, gjerne med noen hull å henge seg opp i når det ble som brattest innimellom.

Det er noe lekent med denne klatringen som endel annen klatring kan savne, kanskje med unntak av buldring. Og det er litt befriende å ikke tenke på tau og sikringer, samtidig som det selvsagt er langt mindre psykende enn når det ikke er vann nedenfor. Men når bølgene kommer susende underfra, og det høres ut som godstog når de slår inn mot hulrommene under, så er det litt annerledes enn andre klatreopplevelser. Ikke minst fordi det ellers er shorts og stekende sol som preger aktiviteten.

Med sol og vann blir det også mye bading på alle folka som er på klippen. Det er selvsagt litt uvant for en familiefar som alltid har dårlig tid og kanskje helst burde vært på stranda med egne barn. Så det ble ikke så mye bading, så selve vanndelen av dws har jeg tilgode. Den får komme en annen gang når tiden er litt bedre, og bølgene kanskje litt lavere.

Noe av det fine med dws er selvsagt også at utstyret kommer litt i bakgrunnen. Det er like greit å bruke de mest slitne skoa fordi de både lett blir våte og fordi superbratt kalkstein ikke stiller de største kravene til presisjon. Sammen med et par kalkposer ekstra lånt av jentene, og litt kalk ekstra, så var det egentlig alt som trenges. Pent pakket med i en kiwipose. Befriende enkelt.

Her er et par videoer hentet fra you tube på noe av det jeg klatret.

http://www.youtube.com/watch?v=eBb_Ocstb9c&feature=fvw

http://www.youtube.com/watch?v=3-Kd5565sJ0

Her er forøvrig rockfax sin guide som kan kjøpes på nett:
http://www.rockfax.com/databases/results_area.html?id=1014

Endelig en hard kilerute i Norge. Jarle Kalland går Petit Voyage, grad 9-/9

Jarle Kalland gikk i helgen Petit Voyage på Kvam utenfor Sogndal. Ruta går på egne sikringer og er gradert 9-/9 (grad 8a+).

Det er så sant jeg ikke husker helt feil den vanskeligste graden satt av en nordmann på en kilerute. Det er egentlig veldig merkelig med tanke på alle de andre prestasjonene gjort av norske klatrere, og hvor mange av oss som har klatret graden under - vel og merke i Bohuslen.

Jeg skal ikke lage noen komplett historiepakke om det er noen andre ruter som kan holde den graden i Norge. Det er pussig nok et par storveggsruter gått av utenlandske klatrere: Arcandria på Blåmannens nordvegg er enten 8b eller 8a+, og som er enten repetert eller bekreftet. På Kjerag går det en taulengde gradert 9-/9, husker verken helt navn eller førstebestiger her jeg sitter på en dårlig nettkobling på Mallorca.

Det er som sagt endel andre ruter på graden under i Bohuslen.
Men la oss starte i Norge.
Robert Caspersen har gått Minnerisset i Lofoten for ti år siden (mener jeg å huske), og graderte den 9-. Håkon Hansen gikk Butter Arms i fri på Kalle i Lofoten, og satte den i 9-. På Rolvsøy i Østfold har Kluas Øiseth gått den svært harde Daddas dødsangst, og gradert den 9-.
Har jeg oversett noen da? Sikkert, men da er det bare å utvide lista. Uansett er det ikke mange. På noen få kvadratkilometer i Bohuslen er det en langt større tetthet, selv om det er de fine svenske folka som har gått de hardeste. Der er det vel minst fire ruter gradert 8a+ og 8b som er naturlig sikret.
Petter Restorps Kärlek, grad 8b, på Buråsen.
Erik Heymans Japanske østersrute (umulig å ta det latinske navnet, grad 8b, på Vrängerö.
Så er det et par 8a+ i Bohus, og en i Gøteborg; Kölhalad.
Jeg ser vel ikke helt bort fra at Øystein Johnsens Highway Man på Häller kan holde graden, men han satte den nå i 9- så da får den stå der.

Så det er all grunn til å gratulere Jarle Kalland med å få opp nivået på rutene gått av nordmenn i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det ikke er flere i Norge. Jeg tror vi har boltet mange potensielle linjer ihjel, uten at jeg verken kommer på noen eksempler i farten eller kan bevise en så sleivete påstand. Jeg tror driven til å gå kileruter er større når vi er i Bohuslen. Og kanskje har det vært en dårlig kombinasjon av klatrenivå og steinkvalitet. Jeg vet ikke. Uansett er det morsomt at det gås fine og harde ruter på egne sikringer også på denne siden av grensen.

Ellers bekrefter vel bestigningen at Kvam rett ved Sogndal seiler opp som et av de nye store feltene i Norge, med mange nye harde ruter og både en av norges hardeste sportsruter med Fraulein gradert 8c og nå også kileruter.

Noen nyheter og annet verd å få med seg de siste dagene

Tina Johnsen Hafsaas kom til finalen i helgens europeiske ungdomscup

Magnus Midtbøs fantastiske bestigning av Ali hulk med hele pakka av sittende start og forlengelse, en av verdens vanskeligste bestigninger, er også fanget opp på en video som ble publisert i helgen. Amatøropptak gjør ikke så mye når prestasjonen er enestående.

Den andre klatreverdensstjernen fra nordenm finske Nalle Hukktaivail, kom med en ny video fra forsommerens buldretur i Midt- og Nord-Norge. Tidligere i høst var det en kort sekvens fra Rough Gem, en av to 8B-buldre han førstebesteg. Nå er det en mer komplett pakke, inkludert Diamanten på Vingsand - den andre 8B.

Magnus Midtbø med 8C-bulder på Matre

Så har Norge fått sin første 8C-bulder, og verden har fått sin andre klatrer som både har gått en rute gradert 9b og en bulder gradert 8C. Det er selvsagt Magnus Midtbø som har vært i aktivitet igjen, etter en sterk plassering i EM. Gjeddehenget med sit-start gjør hans gamle bulder enda vanskeligere.
Dette er godt forklart på bloggen hans.
Poenget med de to toppklatrerne som har gått de to hardeste gradene er herfra.

Sindre Sæthers stil på Arch Wall vekker oppsikt

Det ledende klatrebladet Climb i UK er imponert over Sindre Sæthers fribestigning av Arch Wall i Trollveggen, slik det naturlig er. "Dette er en av de modigste og mest imponerende bestigningene i moderne Europeisk storveggsklatrehistorie, skriver bladet. Og avslutter med at sønn&far bestigningen "den mest imponerende fribestigningen på en europeisk storvegg på mer enn et tiår.

Artikkelen legger vekt på at Sindre er en totalt ukjent klatrer, som vel tyder på at de ikke har fått med seg for eksempel fjorårets fribestigning av Franskeruta. Hadde Sindre klatret i England, så hadde han nok ikke vært ukjent for sine andre bestigninger heller.

Bladet konkluderer med at vanskelighetene, den bratte og løse veggen, gjorde at Sindre må ha klatret mange taulengder gradert E6 og E7 på den britiske seriøsitetsskalaen.

Bladet er like overrasket over at Sindre takker nei til all oppmerksomhet, og skriver at dette er svært uvanlig og forfriskende i et klatrelandskap med tungt sponsete klatrere som søker omtale i tide og utide. Det har vært få så spektakulære bestigninger fulgt av en så anarkistisk disinteresse i publisitet i moderne tid, avslutter artikkelen.

Sindres holdning til omtale gjør at jeg som hobby-blogger på klatring må stille meg selv spørsmålet om betignignen i det hele tatt burde vært omtalt, og om det blir for mye fokus på prestasjoner og omtale. Ikke minst fordi jeg var en av de første som ble så oppglødd over hans bestigning at jeg skrev om den her på bloggen, og dermed påførte ham mer omtale enn ønskelig. Det får jeg ta til meg, selv om det ville vært synd om ingen hadde hørt om en så spennende tur også. I utgangspunktet er det ikke så mange som leser denne bloggen, men så ble også i denne bloggen en en kilde for mange andres omtale. Det vet jeg jo som redaktør i hverdagen at det er slik det fungerer på andre områder, men jeg var ikke helt klar over både hvordan denne bestigningen ville vekke gjenklang og på Sindres skepsis til omtale.

Magnus Midtbø fikk femteplass i Klatre-EM

Oppdatert etter finalen;
Magnus Midtbø tok en solid femteplass i finalen i Klatre-EM i Imst i Østerrike. Det var en forbedring fra syvendeplassen i semifinalen. Vinneren ble Julian Puigblanque, foran Adam Ondra.

Dette er Midtbøs beste mesterskapsresultat siden han ble juniorverdensmester i 2007. Heller ikke i world-cup har han fått en så god plassering.

Det er også den beste norske herreplasseringen i ett mesterskap.

Midtbø toppet ut begge kvalikrutene, som en av syv. Det er omtrent de samme som nå er i finalen. Det var bare noen få tak som skilte de som gikk til finalen. Den finner sted i kveld.

Eirik Birkelund Olsen gikk ikke videre fra kvalifiseringen.

Magnus Midtbø skal i morgen også klatre semifinale i buldrekonkurransen, etter en 13. plass i kvaliken.

Hannah Midtbø kom på en 23. plass i kvalifiseringen i buldreklassen, det var her hun overrasket mange med en brillefin 3. plass i fjor. Svenske Anja Hodann ligger på 17. plass

En norsk finalist i junior-VM, Maria Davies Sandbu ble nr. 8

Maria Davies Sandbu var den eneste norske som kom seg til finalen i Ungdoms-VM i Edinburgh, etter at det for første gang var tre som kom til semifinalen. Sandbu ble nummer åtte i finalen.

Hun kom forøvrig to plasser bak svenskenes store håp Mathilda Söderlund.

Trønderjenta er forøvrig den andre norske som har kommet så langt i ett Ungdoms-VM, etter at Magnus MIdtbø vant for noen år siden. Derimot har Hannah Midtbø gjort det bra i den europeiske ungdomscupen, med andre plass sammenlagt i fjor og seier i en av konkurransene.

Tre norske til semifinalen i ungdoms-VM

Starten på verdensmesterskapet for unge klatrere har vært bra for de norske deltakerne. Maria Davies Sandbu, Tina Johnsen Hafsaas og Jakob Heber Norum har alle gått videre til semifinalen i helgen i Edinburgh.

Maria Davies Sandbu ligger på en fin åttendeplass, mens det svenske juniorhåpet Mathilda Söderlund ligger på en imponerende fjerdeplass.
Tina ligger på 12. plass så langt.
Og unge Jakob Heber Norum ligger på 16. plass.
Tarjei Hamre kom på 37. plass i sin klasse.

Dette er jo litt tidlig, men det viser nå litt bredde at de fleste i den norske delegasjonen gikk videre.

Ny storveggsrute på Blåmannen

Odd-Roar Wiik og Ole Ivar Lied har klatret en ny teknisk rute på Blåmannens nordvegg. Ruten ligger i høyrekant av veggen ifølge Norsk tindeklubs utmerkede rutedatabase. Ruta er på ni taulengder, ble gått på tre dager og har klatring opp til A3.

Dermed har det ihvertfall blitt gått en helt ny storveggsrute i Norge i år, selv om det ble gått en ny frilinje på Blåmannen som kombinerte et par tidligere linjer og litt ny klatring tidligere i sommer.

Odd-Roar er en av de virkelig drevne storveggsklatrerne i Norge, med vanskelige ruter opp til A5 i Yosemite, førstebestigning av ruter på Kjerag, Mongejura, Blåmannen, vinterbestigning av Storpillaren på Vågekallen, for å nevne noe.
Ole Lied har markert seg de siste årene som en av de aktive norske alpinistene med en rekke spennende bestigninger, fra førstebestigninger av storvegger på Baffin til lange fosser i Norge, viktige bestigninger i Patagonia og repetisjoner av Moonflower buttress i Alaska.
Et solid taulag med andre ord.

I serien voksne fedre klatrer vanskelige ruter: Klaus Øiseth går ny hard rute på Lier

For oss som har fulgt Klaus Øiseths kamp rimelig tett på noen besøk på Lier for å få gå Direkterekyl, er det veldig hyggelig at han gikk ruta lørdag. Det var vel første dag etter sommeren med nær optimale forhold.

Den er forøvrig godt presentert på Steepstone, Norges første digitale nyhets- og klatreforum.

Direkterekyl er en ny linje som går toppen på Rekyl, gått av Robert Caspersen i midten av 2000-tallet, og starten er direkteversjon av Pil og Bue, som Klaus har gått før. Selv om det høres forvrirrende, så er det en flott linje (selv om et chippet tak i starten, fra gamle dager pre-Klaus tid, skjemmer linja.) Den kan gås uten.

Starten alene er 8a+. Toppen ble først gradert 8a, men som det står Steepstone er det felles enighet fra alle som har kommet etter at den er minst 8a+. Spørsmålet er hva summen er. Det er ihvertfall 8b+, og jeg tror i likhet med Steepstone-Pål at det sannsynligvis er en 8c - basert på hvor mye lengre tid Klaus brukte på denne linja sammenlignet med andre.

Klaus kalles ikke Super-Klaus uten grunn. Med to barn og full jobb er det imponerende å klatre så solid over mange år. Når han i tillegg er en supersolid langrennsløper høyt opp på mange turrenn, så er det ikke vanskelig å være imponert.

I serien sterke ungdommer: Maria Davies Sandbu buldrer 8A

Det har blitt en fin liten serie å skrive følgetongen "ungdommen er sterkere enn noensinne. I dette kapitelet har vi kommet til den 18 år gamlebyen trønderjenta Maria Davies Sandbu gjør bulderen Odin bue på Fosen nordvest for Trondheim, viser loggboken hennes på 8a.nu.. Den er gradert 8A, og jeg lurer på om den ikke hadde et knepp mer tidligere. Uansett veldig hardt, og vel den eneste som har klart denne graden ved siden av Therese Johansen og Hannah Midtbø i Norge. I Norden er det vel bade Anja Hodann som i tillegg har klatret dette, så sant jeg ikke har misset noen.

Her ligger det en video av bestigningen, lagt åpent ut på facebook

Sandbu er en gjenganger i denne ungdomsserien etter at hun tidligere år fikk grad 9-/9 på Hell utenfor Trondheim og flere harde ruter i Spania. Morsomt og imponerende.

Se video av Nalle, verdens sterkeste bjørn (buldrer) klatre i Norge

Nalle Hukkataival Rough Gem (8B) FA from ZeroSkillz on Vimeo.

Nalle Hukktaival har satt sammen en liten trailer fra en film han lager fra sommerns buldretur i Norge, skriver han på bloggen sin. På turen gikk den finske superbuldreren to flotte nye buldre helt øverst der opp i grad og klassikerstatus. Han førstebesteg blant annet Diamanten på Vingsand i Sør Trøndelag og Rough Gem i Lofoten, som begge fikk buldregraden 8B. Det er den sistnevnte som er avbildet i filmen, tatt midt på natten. Kan polarklatring bli bedre? Ja er vel svaret, for værforholdene var ikke de beste på turen.

Magnus sin 9b-bestigning plasserte ham for alvor på klatrekartet

Selv om Magnus MIdtbø har fått mye fortjent oppmerksomhet før, så hjalp det selvsagt litt med bestigningen av en av verdens hardeste ruter, og den andre på denne graden som har fått en repetisjon.

Her er et intervju med Kairn-klatrenettstedet som UK-climbing har oversatt til engelsk.

Her er en nyhetsomtale i Kairn.

Forøvrig pussig å se at nettdebatter er like overalt, her på UK climbing er det da en diskusjon om hvor bra presentasjonen. Avbrutt av et kontant innlegg fra en som nok tror Magnus ikke er så veldig opptatt av nettdøgenikter fordi han "har vært tre uker i Rodellar, har klatret 9b, og har en nydelig kjæreste". Game, sett, match.

Da er det bare å gratulere Magnus Midtbø med 9b

Det krever litt mot å annonsere at man skal klatre grad 9b, den vanskeligste etablerte graden innen sportsklatring. Men nå har Magnus Midbø klart det han har varslet. På bloggen hans skriver han at han nå har gått Ali Hulk forlengelsen med sittestart. Det høres kanskje kryptisk ut, og ruta er litt spesiell der den går ut en lang hule. Men klatringen ut de omlag 25 metrene er da blant verdens hardeste ruter, og vel kanskje en av de eneste som er repetert og konfirmert.
Med bestigningen går Magnus inn i den ytterst eksklusive forsamlingen klatrere som jeg skriver om i forrige bloggpost, da han gikk 9a+ varianten av ruta.
Magnus brukte tre uker på ruta. Så kommer spørsmålet om bestigningen vil gjøre Magnus noe mer kjent i klatre-verden, for selv om han har fått litt oppmerksomhet så har ikke prestasjonene hans ennå fått den ry som jeg syns de fortjener. Nå står han der ihvertfall som en av de som har klatret vanskeligst gjennom tidene, med en 6. plass på all-time rankingen til 8a.nu, som riktignok ikke omfatter Chris Sharma og Daniel Andrada.

53 år gamle Chris Hamper klatrer 9-/9

Chris Hamper står fram som en av de sterkeste 50 åringene når han som 53 åring igjen har gått grad 9-/9, ifølge sin logg på 8a.nu. Det er en variant av ruta Antarktis i Myggveggen i Sogn og Fjordane. Det er da 17 år siden han ifølge sitt scorecard på 8A.nu gikk den kjente ruta Revelations på den engelske klippen Raven Tor. Det er en klassiker som var den første rutene av den graden i UK, hvis jeg ikke husker helt feil. Hamper har også rukket å bli en klassiker, siden han var med i en av de tidlige sportsklatregenerasjonene i England mens han vokste opp.
Chris har gått flere harde ruter i Sogn og Fjordane, men det er noen år siden han klatret flere ruter på grad 9- og en på 9-/9. Han jobber som lærer på Atlantic college, som ligger i området.

Han har forøvrig en blogg, som ikke er oppdatert det siste året, men som gir fører til både klatring og buldring i området.

Med fare for å skulle lage rekorder av alt mulig for å ha noe å skrive om, så tror jeg ikke det er noen som bor i Norge som har gått så harde ruter etter å ha rundet 50. Men jeg korrigerer gjerne hvis jeg tar feil.

Oppdatert guide til norske blogger om klatring

Siden jeg lanserte den første solide oversikten over norske klatrebloggere, så har det kommet til flere jevnt og trutt. Så etter å ha lagt på enda en til i dag, så tar jeg sjansen på å poste den på nytt. Den ligger her:

Og er det noen som mangler, eller feil ved de som står her, så er jeg som alltid glad for innspill og kommentarer.

Og der satt 9a+ for Magnus, igjen

Magnus Midtbø har igjen gått en rute helt øverst der oppe blant de vanskeligste, Ali Hulk Extension. Det er, som navnet sier, en forlengelse av ruta Ali Hulk han gikk for en uke siden. Den har graden 9a+, og det er den andre ruta av graden som Magnus har gått. Han gikk La novena Enmienda for to år siden. Så blir det spennende å se om han får gått den litt hardere starten som gjør at førstebestigeren Daniel Andrada satte graden 9b på ruta.

Magnus skriver på bloggen sin om bestigningen

Ruta starter langt inne i en hule, og ruta ligger kanskje i et grenseland mellom et utrolig langt og hardt buldreproblem og en utrolig hard rute.

Bare for å sette Magnus sine prestasjoner i perspektiv, så er det bare noen få klatrere som opererer over dette nivået på grad 9b – som vel er den høyeste etablerte graden. Da må vi opp på superstjerner som Chris Sharma, Adam Ondra og Daniel Andrada – og et par til hvis vi tar med de litt mindre konfirmerte rutene med grader der oppe. 

Her er Daniel Andras liste fra et par år tilbake over verdens hardeste ruter.

Ellers er det noen få som opererer på den samme graden, som Dave Graham, Steve McClure og noen andre av verdens beste. Det er imponerende. Igjen. 

-----
Jeg har oppdatert dette innlegget litt siden Magnus nå har oppført at han også har onsightet en rute gradert 8b+ i Rodellar, i tillegg til de fire rutene grad 8b han har onsightet. Han har onsightet like hardt før, men skriver på 8a.nu at dette er hans hardeste noensinne. Han har også flashet, det vil si gått ruten etter å ha sett andre på den, grad 8c i to filfeller. Det er noen få tilfeller av onsight av 8c, og det er vel bare to som har gjort det med 8c+, Patxi Usobiaga og Adam Ondra.

Gudevang går "Fraulein”, grad 8c

En av Norges vanskeligste klatreruter er etablert i Sogndal. Lars Ole Gudvang har fått gått ruta Fraulein på Kvam, og gitt den graden 8c.

Ruta er 28 meter høy og henger 13 meter ut, og krevde 26 dager med forsøk, skriver Gudevang på bloggen til Team Bratt i Sogndal. Han anslår at ruta har krevd opp mot 100 forsøk, i tillegg kommer forsøk fra blant annet Magnus Midtbø i fjor som har vært med på å foreslå graden 8c.

Dette er en av ytterst få ruter på denne graden. 8c er den høyeste graden på ruter besteget i Norge. Graden ble gått i Norge for første gang av Robert Caspersen for 12 år siden. Det er ennå ikke gått hardere ruter i Norge.

Et dårlig bytte på mange måter

 

Det begynner å synke inn at de fine kveldene på Hallinden og andre deilige klipper i Bohuslen er byttet ut med en overhengende vegg i kjelleren på 240 cm x 240 cm i 45 grader. Fra nå av blir naturen og granitten unntaket, mens kjellerveggen blir normalen. Slik er livet i en by uten klatresenter, og med en tidsramme som ikke helt åpner for de store klatresprellene. Klatreveggen ble bygd et par uker etter at vårt første barn ble født, og har ikke blitt noe mindre viktig for klatreformen etter at den ble tatt med til Drammen.

Det er et dårlig bytte på alle tenkbare måter for klatringen, men slik er nå livet med jobb og full pakke. Så får tanken på turene til Bohuslen være motivasjonen på ta med seg musikken ned i kjelleren og klatre seg sliten noen sene kveldstimer gjennom uka.

Det er nå den eneste måten å drømme om å gå de fine og vanskelige rutene. Så får vi se.

"Monster-Magnus" går en ny 9a

Magnus Midtbø skriver på sin hjemmeside at han har gått Ali Hulk, grad 9a, i Rodellar i Nord-Spania. Dermed har han igjen gjort en av de vanskeligere sportsklatrerutene som er gått i år. For fjerde gang har han gått en rute som bare er et par hakk under det aller vanskeligste som er gått. På 8a.nu sin verdensranking er han blant de ti beste gjennom tidene som har registrert sine vanskeligste ruter.

Her ser du Dave Graham prøve å gå ruta
Så i en uke hvor alt i Norge som ruver litt i terrenget er monster ditt og datt, så la oss også kalle Midtbø det. Det er bare godt ment.

Magnus skriver på hjemmesiden at han nå begynner å komme i form igjen etter en periode med mye reising. Blant annet har han onsightet ruter opp til grad 8b.

Tidligere i år har han vært et flytt eller to unna finaleplass i konkurranser, og ikke nådd helt opp mot de finaleplassene han har vært i endel ganger tidligere. Det er selvsagt allikevel utrolig bra resultater sammenlignet med hva nordiske klatrere har oppnådd før, men for oss som syns det er morsomt med en norsk klatrer i verdenstoppen blir det selvsagt spennende å se om Magnus fortsetter den oppturen som gårsdagens bestigning var.

Forøvrig gikk hans kjæreste Sasha Dgiulian sin første rute gradert 8c, som fremdeles er en eksklusiv grad for kvinner og spesielt når man bare er 17 år gammel. Det bekrefter at hun er USAs kanskje fremste konkurranse- og sportsklatrere om dagen.

Truer med å stoppe klatring på klippe med nazirutenavn

En sosialdemokrat i Sverige truer med å stoppe klatring på en klippe fordi rutene er utstyrt med nazistiske rutenavn. Avisa Dagens Nyheter har kost seg med denne pussige striden i et par dager nå etter at rutenavn som ”Kristallnatten”, ”Swastika” och ”3:e riket” har opprørt lokale aktører. Klippen ligger i et naturreservat, og politikeren mener derfor at det i verste fall er aktuelt å forby klatringen og ta ned boltene hvis ikke rutenavnene endres.

Klatreforbundet i Sverige vurderer nå å lage en rutenavnspolicy hvor det oppfordres til å bruke rutenavn som ikke støter folk, mens mannen bak Stockholms klatrefører syns det er en veldig overreaksjon fra politikeren.

Det er nok lettest å være enig med sistnevnte, selv om nazirutenavn nok ville slitt endel med å bli godtatt på norske klipper - jeg kommer ihvertfall ikke på noen klipper hvor det har skjedd. Det er litt pussig at klatrerne har laget slike klatrenavn, spesielt med de nynazistiske problemene som Sverige har hatt.

I den grad det er støtende rutenavn i Norge, så er vel det mest i forhold til de mer klassiske sex- og dophentydningene - selv om det heller ikke er veldig vanlig. Med en kjapp titt på noen førere er det vel et par felt på hver sin side av Ytre Oslofjord som eventuelt kunne støtt de mest pripne. På den litt perifere klippen Verket i Hurum ligger ruter med navn som Føderør, Blowjob, Slimpropp osv. Ikke veldig elegant, men jeg tviler på at selv Hurum KrF går bananas.
På den andre siden av fjorden ligger Hankø, hvor det er en pussig kontrast mellom de royale og rike hyttefeltene og klatreruter med dopslang som Mekker´n trekker´n og Bakern smaker´n - for å ta noen eksempler. Fordelen her er vel at de som lettest lar seg støte ikke er de som lettest kjenner til dopbetydninngen.

Så har vi rutenavn som hentyder på at det har vært en kamp å komme opp, og som bruker krigssjargong eller slag. Som Stalingrad i Nedre Sydstup på Kolsås - en av norges første syvere, men det er noe helt annet. Ben Moon brukte det vel litt bevisst da han klatret noen av de da hardeste rutene i Frankrike, og brukte navn på slagsteder som Agincourt hvor britene slo franskmennene i middelalderen.

Rutenavn som Piknik med døden på Bergflødt i Lier kan kanskje også virke litt støtende på naboene med tanke på hentydningen til filmen med de litt innavlede lokale.

Men i Trollveggen er det et pussig eksempel på at navnet var litt for støtende for turistnæringen. Den urepeterte ruta "Död at alla (prektige blonde vikinger) finner du ikke igjen på turistinformasjonsplakaten ved parkeringen under Trollveggen. Husker jeg ikke helt feil, så heter den der Katedralen, eller noe lignende.

Uansett, det er en grunn til at dette tagges og arkiveres under "klatrekuriosa". Der hører den hjemme. Og takk til 8A.nu som har lenket til DNs artikler

"Supermann" med ny frirute på Blåmannen i Tromsø

Hansjörg Auer og Mye Mayr har gått en ny frirute på Blåmannens nordvegg utenfor Tromsø. Auer skriver på sin hjemmeside at ruten "Tingeling" er en kombinasjon av Bongo Bar og Atlantis, med noen nye taulengder. Graden er satt til 8+, men ifølge hjemmesiden til Auer var det for mye regn til at ruten ble gått i et sammenhengende støt. Jeg tar den med på bloggen siden jeg ikke ser at den er omtalte i norske klatremedier, ut over ntks rutedatabase (anbefales spesielt for Tromsø/Kvaløya).
Auer regnes for å være en av de beste storveggsklatrerne nå. Han repeterte for et par år siden kjapt og greit friuta Arcandria, som med sin grad 9-/9 gir noe av den jevnt vanskeligste og fineste storveggsklatringen i Norge. Den ble gått i 2005 av Didier Berthod og Giovanni Quinci. Ved siden av en rute på Kjerag, gått av to spanske klatrere, er dette den vanskeligste friklatretaulengden på en norsk storvegg.
Dette er den fjerde friruten i den bratte og rene granittveggen.
Atlantis var den første friruten på denne nesten 500 meter loddrette nordveggen på Kvaløya utenfor Oslo. Den ble gått i fri (grad (8) av Per Hustad og Johan Nilsson i 1990.
Ruten Ultima Thule ble også gått i fri (grad 8) av Bjørn-Eivind Årtun og Oscar Alexsandersson for to år siden.

Den mest attraktive sporten

Klatring er den sporten som gjør menn mest attraktiv, viser en merkelig studie som sikkert ikke har noe som helst med god forskningsmetodikk å gjøre. Men hva gjør man ikke for å muntre opp bloggen en sen kveldstime, og ikke føler seg sånn veldig interessant etter noen korte runder på kjellerveggen.

Ifølge de 6000 spurte, eller noe sånt noe, så mener litt over halvparten at klatring gjør menn attraktive (jeg bruker bevisst ikke et ord på fire bokstaver som begynner på s og slutter på exy, så slipper vi litt grisete søkemotorlesere her). Det er bedre enn ekstremsporter (hvilke?) og fotball, som følger på plassene bak.

Derimot er studien helt på jorden når den slår fast at menn ikke syns kvinnelige klatrere er så attraktive. Men da har de sikkert ikke spurt klatrerne, og ihvertfall ikke oss som har giftet oss med en som klatret.

Det jeg skriver her er selvsagt ren underholdning, og studien er neppe verdt det litt merkelige nettstedet den er publisert på. Men på den andre side så ligger golf nederst, og det gir jo en viss mening.

Hilde Bjørgaas og Hanna Mellin går Hoka hey på Kjerag

Hanna Mellin og Hilde Bjørgaas, det svensk-norske superparet på storvegger, fant seg akkurat nok godværsdager til å få friklatret Kjerag på et par dager i slutten av juli. Dette beskriver Hanna i sin utmerkede blogg Hanna Virrpanna.
Dette er egentlig gammelt nytt, ihvertfall godt over en uke gammelt. Men det slo meg at dette kanskje er den første kvinnelige fribestigningen av ruta, og siden jeg har hatt noen bloggposter om sterke menn så får dette være en liten balanse i det regnskapet. Hvis man skal være veldig pirkete, slik Hanna er i sin blogg, så manglet det ti slimete og våte metre på å være helt fri. Men det teller nesten ikke.

Ruta er kanskje den mest opplagte klatrelinja på Kjerag, og gir nesten 900 meter klatring rett opp hovedveggen - nesten i fallinja til der de fleste base-hopperne setter utfor.

I tørr tilstand har den en vanskelighetsgrad på 7+ på to taulengder, men det er en overhengende kamin som svært ofte er våt. Og da er den så utrolig slimete og våt også. Så den er omtrent ikke med i graderingen av ruta. Å gå det partiet i fri er av flere av oss vurdert til å holde 8- eller litt mer som grad. Det er ihvertfall utrolig mye mer krevende enn de andre harde taulengdene.

Hoka hey er den moderne storveggsklassikeren i Norge, med mye klatring av høy kvalitet og begrenset med gressklatring. Den ble gått av storveggsracerne Trym Sæland og Stein-Ivar Gravdal i 96 (tror jeg) på et par dager. Det var mange som var fristet til å gå den i fri, men både i 97 og 98 ble flere partier stoppet av regnet. Da sola tørket klippen i 99 så ble det nesten kø, og det var Dag Hagen og Lars Terjesen som fikk gått den først i fri. Flere lag fulgte i fri dagene etter, blant annet de engelske stjernene Leo Houlding og Andy Cave (som vi møtte på vår bestigning da de hadde tatt en overnatting og sen start, mot vår noe mer alpine start). Siden har den fått mange bestgninger, blant annet av Therese Nøst som vel hadde først kvinnelige bestigning samme år.

Hannas beskrivelse i bloggen er forøvrig en veldig god gjennomgang av ruta og hva slags utstyr som trengs for den, hvis det er andre med lignende planer.

De to svært solide klatrerne har gått krevende storvegger før, og imponerte mange med sine bestigninger på Grønland ifjor (og det er så sent på kvelden at jeg ikke orker tanken på å skrive navnet på fjellet korrekt på grønlandsk).

Eivind Wang og Robin Mjelle har også klatret fint og hardt i sommer - to nye 8B-buldre gått

Eivind Wang har klatret det veldig vakre og vanskelige buldreproblemet Ammagamma i Grampians i Australia. Ifølge ham selv var det på den siste dagen på det siste forsøket mens regnbygene satte inn. Ifølge hans glade facebook-melding er det etter hans mening det fineste buldreproblemet på planeten. Graden er omlag font 8B buldregrad.

Samtidig melder Robin Mjelle på sin logg på 8A.nu at han har repetert Nalle Hukkataival ferske superbulder Diamanten på Vingsand i Nord-Trøndelag. Den er gradert 8B av Nalle da han gikk den tidligere i år, og den finske sterkingen regnes som en av verdens to-tre beste buldrere. Nalle omtaler selv Diamanten som "World class! Amazing problem!".

Diamanten er i likhet med Ammagamma en utrolig vakker linje opp et overheng, og det ligger på det relativt nye buldrehotspotten langt nord i ute på kysten i Nord-Trøndelig.

Ammagamma ble gått av Klem Loskot i 1999, men jeg tror det var med en høyere gradering først. Det ligger i det flotte klatreområdet Grampians, som jeg selvsagt er veldig misunnelig på alle som får besøkt med noen av de fineste rutene og bulderne som tenkes kan.

Eivind er vel kanskje den som lengst har vært en av de aller sterkeste gutta i klassen. Det er litt for sent til at jeg helt orker å sjekke det ut, men husker jeg ikke helt feil var han den første som gikk en bulder gradert 8B eller 8B+ i Norge ved Hell utenfor Trondheim for omlag fem år siden, men der kan jeg huske feil. Det har blitt flere harde buldre opp gjennom årene, også vel et knepp over den siste prestasjonen i buldregrad, uten at Wang har vært den som har publisert de mest nitidige listene over egne sterke prestasjoner.

Robin Mjelle fra Bodø er en superlovende buldrer som raskt har etablert seg som en av de aller beste i Norge/Norden. I år har det løsnet med harde ruter etter et raid på granitten i Sveits, og han har nå gått 5 buldre av samme harde grad.

Buldreskalaen går forøvrig videre opp 8B+, hvor det er endel buldre, og til 8C hvor det er langt færre, og så diskuteres det om det er en grad 8C+ eller ikke og om de rutene som er gradert der holder graden.

Det er bare å bøye seg i støvet for Sindre Sæther - Arch Wall i fri.

Sindre Sæther har fribesteget Arch Wall i Trollveggen sammen med sin far Ole Johan Sæther. Uten at han skriver så mye om hvor vanskelig det var, så er dette kanskje den mest imponerende bestigningen sommerstid i norske fjell.

Arch Wall går opp noe av det blankeste og høyeste partiet i Trollveggen, og ble regnet som verdens vanskeligste storveggsrute da brødrene Drummond gikk den i en episk bestigning i 1972 som varte i ukesvis med veldig mye dårlig vær og taulengder opp til A4+. Det var, og er nesten fremdeles, helt øverst på den tekniske vanskelighetsskalaen hvor man bruker tekniske hjelpemidler festet til fjellet for å klatre oppover. Det sier også mye om at sikringsmulighetene er svært dårlige, og desto mer imponerende er prestasjonen til Sindre. Selv om det er klatret mye hardt i fri på storvegger, også av dyktige utenlandske klatrere i Norge, så er det noe annet med rene granittlinjer enn det fjellet Trollveggen har å by på. Det gjør hele klatringen langt mer seriøs, med utklatringer på 15 meter bare sikret med "birdbeaks", en tynn krok kjørt inn i et millimeter tynn sprekk.

Arch Wall i fri er blitt sett på som et nesten utopisk friprosjekt med en svært høy og løs vegg som nesten alltid er våt, men til gjengjeld med dårlige sikringer og lite tak. Den har bare fått et par repetisjoner tror jeg. Tom Cosgriff og Aslak Aastorp gikk den på 90-tallet, og den ble gått imponerende raskt av russiske klatrere vinterstid også.

Hvis det var noen som skulle tenke på å gå den i fri, så er det Sindre Sæther. Kombinasjonen av ekstrem klatrestyrke og storveggspsyke må være i verdenstoppen. Han gikk Franskeruta i fri på åttertallet i fjor, gikk Norskeruta i fri før det og en masse andre harde ruter i dalen, er som romsdaling lommekjent og har muligheten til å klatre når det er "forhold", og har klatret ruter gradert 8c+ i utlandet og onsightet opp til grad 8b (selv om han selv har har stilt spørsmålstegn ved graderingen). Det er bare Magnus Midtbø som har klatret hardere av nordmenn på sportsklatring.

Vel, det var bare noen hastige linjer ut fra de første opplysningene mens jeg egentlig skulle jobbet.

Et par stykker som har klatret hardt i sommer

Stian Christophersen ser ut til å ha fått en grei start på ferien i Rocklands i Sør Afrika. Han har lagt inn på 8A.nu en bulder gradert 8B, Black Shadow, en 8A+ og en håndfull 8A så langt. Jeg vet ikke om det bare er en start, eller for hele turen. Uansett imponerende. For de som ikke er helt inne i gradene, så er 8B en buldregradering i det franske systemet som ikke er sammenlignbar med rutegraderingen 8b, som er grad 9 på norsk. Vi har ikke egne norske buldregrader.
Jeg er litt usikker på hvor mange andre som har buldret 8B, men tror det er en relativt eksklusiv forsamling på 5-10 stykker. Til sammenligning tenker jeg vi er fire-fem ganger så mange som har gått ruter gradert 8b.

Stian gikk sin første på graden tidligere i år på Kambo utenfor Moss og husker jeg ikke helt feil her jeg sitter med litt dårlig bredbåndstilgang så ble han også norgesmester sist høst.

Gudmund Grønhaug er en annen som har klatret mye hardt i sommer. Han har gått fire ruter gradert 8b+, eller 9/9+ på norsk gradering, i sommer ifølge ruteloggen sin på 8a.nu. Tre av dem er førstebestigninger, eller forlengelser i større eller mindre grad av etablerte ruter. Den første var Veien ut av Gufsedalen på Ekne utenfor Levanger, hvor han bor og hvor han har vært den sentrale i utviklingen av det som har blitt et stort felt med mange harde ruter. Ruten er ifølge ham selv den naturlige forlengelsen av nierruten Eggmysteriet som han gikk for noen år siden.

De to andre førstebestigningene er forlengelser av ruter på Hell, slik jeg forstår det. På Hell, som så mange andre steder, så slutter mange ruter bare der førstebestigeren har bestemt at de skal slutte og ikke nødvendigvis der veggen slutter. Nå skriver Gudmund på 8a.nu at cruxet på begge rutene er å klippe ankrene, så det er ingenting som tyder på at disse linjene heller ikke går helt til topps. Den ene av rutene åpner han også for at er 8c, det er bare et par-tre andre ruter som har fått en slik grad i Norge.

Gudmund har også gått en bulder gradert 8A i sommer, en kombinasjon som det ikke er så mange som klarer. Og ikke mindre imponerende av en barnefar.
----
Etter at bloggposten ble publisert skriver Gudmund til meg at de to rutene på Hell er sluttføringer av de opprinnelige prosjektene. De har blitt gått ved at man har klippet ved å holde i ankeret før, hvis jeg forstår Gudmund rett, mens han nå har gått dem i bedre stil ved å klippe ankeret mens man holder i fjellet. Det er i seg selv en litt underlig praksis å gå ruter uten å klippe ankeret mens man holder i veggen, men jeg kjenner ikke de hardeste rutene på Hell godt nok til å leke noen dommer over det. De har ihvertfall vært ansett som egne ruter siden siste halvdel av 90-tallet, og gås de nå fullt ut så er jo det en annen greie.

Nye harde ruter fra ungdommen. (del 3)

De beste tenåringsklatrerne bekrefter bare at de er blitt gode til å klatre, slik jeg har omtalt i en bloggpost tidligere i sommer.
En sommertur til Ceuse i Frankrike har ført til at 16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas har gått to nye ruter gradert 9-, og noen flere grad 8+. For de som kjenner Ceuse, så er ikke det alltid et område som er kjent for å gi fra seg rutene lett, selv om Tina skriver "soft" på flere av de hun har gått i andre forsøk. Ifjor klatret hun 8+ i første forsøk, et slags gjennombrudd på de harde rutene.
Det skal bli spennende å se om formen gjør at Tina kan ta noen skritt oppover tabellen på de internasjonale konkurransene som kommer framover.

Martin Skaar Olslund har også vært i Ceuse og gått 9- og flashet en 8+.

Og siden jeg skrev den forrige bloggposten har Jakob Heber Norum og Thilo Schröter gått nye harde ruter opp til grad 9-/9 i Stryn og på Myggveggen litt lengre sør i Sogn og Fjordane. Jakob flashet også en rute gradert 9- i Stryn. De er åpne for at rutene er litt snilt gradert, men det er helt underordnet i forhold til prestasjonen til disse unge guttene, som det ikke finnes maken til i Norden.

Et støtende par og nye ruter

Det er ikke alle 47-år gamle kvinner som førstebestiger sterkt overhengende off-width riss et sted på åttergraden. Det er ikke alle 56 år gamle menn som førstebestiger 40 meter nye linjer på det beryktede Häller-berget hvor nesten halve ruten knapt er sikret med noe annet et par skyhooks (som navnet sier, en krok hengt over litt fjell og svært luftig sikring). Møt ekteparet Tiegs/Pålsgård, fra Sverige, bosatt i Oslo, men alltid i helger og ferier på hytta i Bohuslän.

De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).

Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.

Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.

Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.

Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.

Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.

Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.

Alt du trenger å vite for klatring i Bohuslän

Klatring i Bohuslen er blitt mer og mer populært. Her er en oversikt og lenkesamling til de viktigste opplysningene man trenger.

Jeg har laget den fordi det er tydeligvis mange som ikke har oversikt over hva som er best å gjøre i forhold til klatring, overnatting med mere.

Værmelding:
yr.no, for eksempel søk på Lysekil, eller den litt mer pessimistiske svenske varianten www.smhi.se.

Guide/klatrefører:
Nå er det kommet en ny klatrefører sommeren 2015 av Hanna og Peter Restorp. Den selges på Tempo-matbutikken i Brodalen. Selges også på klatreverket i Oslo og sikkert andre steder etterhvert.

Bohusbergen.se er en side som presenterer de fleste klippene i Bohus slik føreren har gjort det på papir.
Headwall.com har fører for de viktigste klippene i Bohuslen.
Sverigeføreren: Dette er et bra wiki-prosjekt som gir fører til mange klipper, også noen som Headwall ikke har tror jeg.
En del av rutene som er kommet siden føreren står i heftet ”Oppdateringer til Klatrefører for Bohuslen”:


Access
som det heter på svensk, er det overskriften for hvordan man oppfører seg for å ikke ødelegge tilkomsten til flere klipper. Her ligger det utfordringer med flere klipper tett inntil gårder, på grunn av hekkende fugler, litt følsom parkering.
Svenska Klatterforbundet har en egen access-database som fanger opp alle problemstillinger, her er lenken for Bohuslän.
Det finnes en egen database som fanger opp aktuelle spørsmål.
Ikke tull med tilkomst, du kan skape problemer for deg selv og alle andre. Og skaper du problemer selv, vil du bli sett på som A: Idiot. B: Rasshøl.

Overnatting:
Dette har blitt lettere den siste tiden i forhold til organisert overnatting, mens villcamping nok er litt mer uglesett.

Bohusstugan er klatrehytta til Bohuslen klatreklubb, en liten hytte og teltslette i Barfendalen rett nord for Velserød, ti minutter fra E6 avfart Dingle, kjør mot Bovallstrand og så ned Barfendalen. Ligger inn en liten grusvei på høyre hånd når man kommer nordfra.

Mange campingplasser. Den mest sentrale og rimeligste, men minst idylliske, er nok Runes Camping, som ligger i krysset hvor veiene går til Lysekil på vei 162, mot Smögen på vei 181 og ut til Munkedal/E6. Veldig bra plassert mot busslinje som går rett til Torp og buss videre til Oslo, og bra plassert rett ved Hallinden og Vettekullen klipper. Kort vei til andre felt. Her er telefon:
0523-411 00, 0706-96 68 20

Andre muligheter:
Jeg leier ut en gjestehytte rimelig for helger og uker
Det er noen flere campingplasser i området, men om sommeren er mange fulle.
Villcamping? Det går an, men det er såpass bra tilbud som er organisert at det ikke er noen grunn til å eventuelt skape trøbbel for seg eller andre. I flere kommuner er det campingforbud om sommeren pga alle turistene.

Hvor skal man klatre: Med nærmere 40 klipper å velge mellom er det mye å ta av.
De beste klippene med barn: Omtalt i egen bloggpost.
Gode nybegynnerklipper: Se over

De tre store klippene:
Häller
Hallinden
Velserød

Og tre store berg som ikke er så mye besøkt:
Skëlefjell
Buråsen
Vetteberget

De fineste klippene ved havet/fjorden:
Ulorna, ruter i verdensklasse fra 7 til 9-
Smøgen, Kleven eller Hollanderberget
Vrängerö

Fire klassikere på seksertallet:
Prismaster, Hallinden
Mollarol, Häller
Villskudd, Velseröd
Berg-Kirstis polska, Svanberget i Sotenës

De beste klippene å klatre på når det regner:
Granittgrotten/Ingalsrød
Smålinden er en bolteklippe med et dusin ruter fra 6 til 9/9+ som tørker raskt og som får ettermiddagssol

De beste klippene å klatre på når det er kaldt selv i sola:
Häller
Vettekullen
Velserøds sørside

De beste klippene med mest skygge:
Skelefjell, sol først sent på kvelden
Galgberget får sol først i to-tiden
Ulorna, får sol først i to-tiden
Hallinden, får sol i ett-to tiden.

Buldring:
Skal komme tilbake til dette. Best under klippen Häller, Ulorna, ved Smögen og det utvikles også på Ramsviklandet.

Etikk:
Granitten i Bohuslän står i en særstilling i forhold til å bare bruke naturlige sikringer. Det finnes noen få bolteruter, men i utgangspunktet er dette det mest rendyrkede området i Nord-Europa for klatring med egne sikringsmidler. Dette er kortversjonen, skal se om jeg får utvidet dette litt.


Dokumentasjon:
Bohuslen The Movie: Crackoholics kom våren 2010, og er den definitive filmen om klatringen, både den historiske og dagens vanskeligste bestigninger. Jeg har blogget om den her.

Mat og sånne ting:

Bakeri: Lyckans stenugnsbakeri har virkelig gode brød og et lite spisested, fire kilomter sør for Nordens Ark på veien mot Kungshamn.

Butikker:
Tempo i Brodalen, rett ved Häller, Galgberget osv. er det vanligste stedet, en liten butikk åpen til 21 syv dager i uka. Ellers handler mange på grensa på vei sørover.
Flere butikker i Brastad på vei mot Lysekil. Der er det også apotek. Og selvsagt i alle de store og mellomstore stedene.
Pol i Kunghamn, Lysekil og Munkedal.
Klatrebutikk i Uddevalla.

Café:
Røe gård like ved Galgberget, har både kaker, smørbrød og enkel middag. Fin avslutning eller lunsj på klatredagen.
Cafe Olivia i Bottna, rett under Vetteberget, er en kunsterkafe drevet av et steinhugggerkollektiv. Utstillinger med mere. Studio Botnik like ved, der en parkerer for Vetteberget, har den beste kaffen og isen.

Jeg tror vi nøyer oss med det. Denne siden er ikke sponset av turistmyndigheten i Bohuslen, det bare virker slik.

Årtun og Haleys nye Alaska-ruta omtales som en av de viktigste alpinprestasjonene

I dette intervjuet med Colin Haley i nettpulikasjonen UK Climbing

Jeg blogget om bestigningen tidligere i sommer.
Haley omtaler selv ruta som den har er mest fornøyd med ut over traversen av Cerro Torre og Torre Egger, som han ble svært kjent for et par år tilbake.

Jeg ser Norsk Klatring også har fanget opp denne, og syns det er morsomt at nordens klart beste klatreblad også er blitt gode på nett innenfor et bredt spekter av klatrenyheter. Det er bra.

Vått fjell? Prøv engangsgrill

De færreste er like ivrige til å få gått nye ruter som Jan Pålsgård og Ulrika Tiegs her i Bohuslän. Her er Jappes siste tiltak for å få et bratt og tildels vått stort riss til å tørke. Engangsgrill.

Jappe satte på grillen da han syklet forbi og gikk oppom klippen Mørkets hjerte, som lever opp til navnet som et litt mørkt men veldig hjertelig sted inni i skogen. Da vi kom tilbake noen timer senere etter barneklatring på Rågårdsdal og litt voksenklatring og barnebading på Ulorna, samt litt middag og legging av barn, så hadde varmen fra engangsgrillen gjort jobben. Det fuktige knyttnevestore risset var blitt litt mindre vått, uten at det var noe sot eller problemer. Nå hjelper det selvsagt ikke på hele den 15 meter høye og bratte ruten, men det hjalp på de våte startmeterne på prosjektet Ullared. Men selv om de to gikk åtter-prosjektet på topptau, så ble det for fuktig og vanskelig når Jappe måtte henge i knyttnevejammene for å sikre.

Og det er meldt regn, så kanskje det blir et nytt forsøk med engangsgrill om et par dager hvis det ikke tørker opp.

Og det må sies at selv om denne klippen tåler varme bra, og ligger i skyggen for solen omtrent hele dagen, så er den sårbar for sig. Derfor tar det litt tid å få gått rutene her.

Men kanskje neste gang får denne klippen en ny linje etter at Jappe og jeg gikk hver vår linje i fjor, 1. krets (grad 7+) og Kongo (grad 8+). To leder til er klare til å gåes bare klatrerne somler seg ned hit, og noen linjer til bør pusses og klatres. Jeg fikk testet den ene i dag, og den kan bli en morsom åtter når de siste takene tørker opp. Men jeg satser på at jeg klarer meg uten engangsgrill-trikset.

Jeg skrev litt om Mørkets hjerte og nyturer i Bohus i fjor forresten

De beste klippene å klatre med barn i Bohuslän

Med tre barn, hytte i Bohuslän og noen hundre klatredager ute med barna tenkte jeg det var på tide å skrive litt om hvor det er bra å klatre med barna. Erfaringen er riktignok begrenset til at eldstejenta er ni år, så tenåringsklatring har jeg ennå ikke erfaring med. (I år har det dessuten blitt endel klatring med barna fordi de har ønsket å klatre mer selv, og fordi jeg har klatret mindre hardt selv pga en reparasjonsoperasjon i beinet fra et gammelt klatrebrudd).

Først og fremst: Bohuslen er et ganske bra sted å klatre med barn. Det er fine områder, det er mange klipper, det er stort sett veldig fast fjell og mange rimelig sikre klipper å være med barna, og det er mye hyggelig å gjøre ved siden av. Mer om det siste senere.

Klatring med barn kan deles i noen distinkte faser
* Klatring på klipper hvor det er fint å være med små barn som ikke klatrer.
Galgberget, Lille og Store, fordi det er en fin eng ved foten og Røe gård en kilomter unna har lekeplass, god café og krimkramsbutikk. Enkle og ovesiktlige ruter. På Sørveggen er det noen enklere ruter som litt størrebarn kan klatre på fra grad 4.

Ulorna, fordi det er fine strender og store huler i den store ura som det kan være spennende å gå i. Men stort sett litt harde ruter da, fra 6 til 9-, med verdens fineste linjer og granitt. I år var det ferdselsforbud på sørdelen av klippen pga hekkende fugl til 15. juli. Parkering ved havna i Rågårdsdal, ikke der det står i føreren.

Häller er en spennende klippe for både voksne og barn. Det er fint å leke mellom steinene for barn som kan bevege seg selv, og det er områder hvor mindre barn leker fint. Hesten er både en attraksjon og et problem, avhengig av hvor innpåsliten den er. Starten på Trampoline kan være morsom for større barn, og etthvert også Mallorol - selv om det er en ganske lang og dermed komplisert rute å rigge med barn.

Vrängebäck (videre forbi Häller) står her fordi den ligger hundre meter fra en fin badeplass, så hvis man er nok voksne eller barna vil bade på det lille området under selve klippen, så går det an å kombinere. Særlig på formiddagen, før sola kommer i ett-totiden. Litt lite ruter for klatrere flest, grad 7-9.

Rett på andre siden av Åbyfjorden ligger Rødstranda, med en dypvannssoloeringsklippe 50 meter unna badeanlegget med brygge og stupetårn og strand. Krever nok båt.

Høgberget står på listen fordi man kan gjøre inntil klippeveggen, hvis man for eksempel har et sovende barn i en barnevogn eller lignende. Ellers bare en grei og flat område under klippen - men mange ruter også ned mot grad 5-6. Det gjør den også til en barneklatreklippe for litt større barn, selv om den letteste ruta er ganske traverserende og dermed uegnet for de fleste barn.

Barn som er glade i å være ute eller som sammen med foreldre kan bygge hytter og gjøre annet rart, kan selvsagt ha det fint på mange klipper. Men dette er noen av de greieste stedene av de litt større klippene.

Hallinden har for eksempel en eng under klippen, men har ellers lite å by på og en litt stor vegg som ikke så lett lar seg kombinere med barnepass så sant man ikke er flere. Velseröd kan også besøkes av barnefamilier uten at barnevernet behøver å bli koblet inn.

* Voksenklatring fordekt som barneklatring.
Dette er nok en variant vi nok er mange som har syndet mot. Det er å henge opp tau på en drittrute som barna får prøve, eller på en altfor vanskelig rute, mens vi foreldre egentlig bare er opptatt av å gå våre egne ruter. Kan dog fungere, en stund.

* Klipper som egner seg bra for barn som vil klatre. Det var egentlig temaet for bloggposten. Jeg har ikke testet alle, men de oppfyller følgende betingelser:
- Nok lette ruter for barn som ikke er spesielt drevne. Vi snakker fra grad 3 og oppover.
- Oversiktlig klippe som ikke er for høy, og dermed ekskluderes endel høye svaklipper, som ikke har komplisert opp og nedstigning.
- Gjerne andre attraksjoner som gjør det interessant for barna.

Mine favoritter (så langt):

Kleven: Et flott sted på fine soldager fordi det ligger helt ytterst ute på svabergene, men med et bra stein og grassparti under klippen før havet slår inn. Det er helt grei og kort klatring grad 3-6, opptil 10 meter, og med toppfester som gjør det raskt og enkelt. Det ligger i et par hundre meter gåing over svaberg fra den store parkeringen i Smögen. Og når klatringen er slutt, er det fint å bade like ved (hvor det også er noen andre ruter) eller å gå på Smögen-brygga for barna og se litt i butikker og spise mat (ikke minst muffins) på bakeriet Skäret i den andre enden av brygga.

Rågårdsdal, en liten klippe på veien mot Ulorna, med rimelig korte og lette ruter. Litt krevende med toppfester, men det bør gå greit. Vær vennlig å ikke kjør opp til klippen, men parker nede ved havna/stranda. Og apropos strand, en fin kombo med klatring enten ved bilene eller på Ulorna.

Brappersberget (Lyse kyrka) fordi det er en grei samling rimelig lette ruter som barn kan klatre, selv om de letteste ikke har den aller mest barnevennlige bakkegrunnen.

Sørveggen på Stora Galgberget, som forklart over. Fine og lette ruter helt i venstrekant (bare se opp for ormen på toppen på solrike dager), og bra å kombinere med Røe gård.

Ikke så verst, men noen mangler:
Nordens Ark-klippen er et fint sva som mange blir kjent med Bohus-klatringen, og som har en ryddig og fin bakkeplan. Det ligger like ved Nordens ark, som er en superbra samling utrydningstruede dyr langs hele spekteret fra amurtiger til lam og grodär. Men rutene er ganske høye, så det gjør det hele litt mer komplisert.

Skärskell har en grei sydvegg med noen svaruter som litt eldre barn kan prøve seg på. Klippen er egentlig en "one hit-wonder" med den nydelige Stone Temple Pilot (grad 6+) opp en jettegryteformasjon. Stedet er også nærme KKV og den hyggelige Cafe Oliva som både gir kunst og mat. Og det er utrolig mye flått der, så pass på.

Avjä er et tilsvarende område hvor veggene er ganske høye, men ellers ser det bra ut. Har ikke testet det selv.

Og så finnes det selvsagt mange andre klipper som barna kan ha det fint på.
Risvik er en ubetydelig liten tulleklippe i føreren med noen få utrolig korte svaruter, men også et slikt sted kan ha litt potensiale selv om den er bare tull for voksne å klatre på. Den ligger rett ved veien, har lette ruter, og selv slike små steder kan være fint for barna i noen timer.

Ellers tar jeg det for gitt at disse rådene bare følges av foreldre som er erfarne nok i klatring til å ta med barna sine, som kan legge sikringer og opptre kompetent - og ikke bare er tulleklatrere med litt erfaring innendørs. Skal dere utsette barna deres for livsfare ved å opptre like tullete som på enkelte innevegger, så foretrekker jeg at dere gjør det et annet sted.

Magnus Midtbø slo Chris Sharma i Arco

OK. Tittelen er kanskje riktig i forhold til plasseringen i det prestisjetunge stevnet i Arco i helgen, som er prøve-VM i år. Men det gjenspeiler vel ikke helt hovedfokuset. Magnus fikk 16. plass og har vel ambisjoner om å kjempe litt mer i toppen også i år. Verdens største klatrestjerne Chris Sharma fikk 18. plass i sin første taukonkurranse på mange år, men har vel neppe hatt fokuset sitt på konkurranseklatring på lenge i forhold til å gå flere av verdens vanskeligste ruter det siste tiåret og generelt sett være verdens kuleste klatrer.

Resultatet sier vel også at det var jevnt i toppen, for mellom Sharma og Midbø kom supersterke Jorg Verhoeven, som kom på pallen i verdenscupen i Chamonix sist helg. Da var Magnus fire flytt unna finalen i verdenscupen, og like mange tak bak klatrefenomenet Adam Ondra.

Diskusjonen om boltene i Granittgrotten/Ingalsröd

Regnet onsdag gjorde Granittgrotten til det mest fristende (eneste?) klatrestedet i mange mils omkrets i går, selv om luftfuktigheten var så høy at det dogget på brillene til han som hadde det. (Du veit det er dårlige forhold når....)

Regnet samlet også de to partene knyttet til fjerningen av borebolthengerne på den vanseklige klatreruten Fysisk analyse (grad 9/9+), omtalt i denne bloggposten og noe så sjeldent som en heftig klatredebatt.

I går var både Petter Restorp og Jens Larsson i Granittgrotten og snakket sammen for første gang etter at boltene var fjernet. (Og jeg har endelig begynt å legge inn bilder i bloggen, så her er dem under ruta)

Denne handlingen har skapt:
a)en veldig heftig diskusjon på 8As nettsider med Jens Larsson og endel andre (men ikke Restorp. Der kan den få lov å leve sitt eget liv, tildels som underholdning.
b) reist spørsmålet om det er riktig å bolte ruter selv om det er mulig for de dristigste å gå dem med selvplasserte sikringer.
c) reist spørsmålet om det er riktig å fjerne boltene fra ruter som kan gås uten.

De to skal få ha samtalen i fred, og debatten mellom dem handler nok ikke bare om bolting, men også litt om hva slags dialog man skal ha i slike spørsmål både før borring og før fjerning av bolter. Den skal de som sagt få ha i fred. Jens har oppsummert den litt, og redusert hele konfliktnivået betydelig, på sitt nettsted 8a.nu . Det er sikkert like greit. Det er klatring vi snakker om. Ikke noe som virkelig er viktig, og verd å bruke sterke ord om.

På mange områder er nok de to også mer enige enn mange andre i at det skal være en restriktiv linje i forhold til bolting i Bohuslän, for å si det forsiktig.

Men før vi tar en "Gahr Støre" og later som om dialog løser alt, så ligger det også en uenighet i bunn som er vanskelig å løse og interessant for klatremiljøet: Hva ligger i restriktiv holdning. Når bør man bolte en rute fordi det er for farlig uten, og hvor stor risiko skal man ta for å gå en rute. Et slikt spørsmål kan ikke løses selv av et felles "regelverk" fordi den vil bygge på subjektive vurdering.

En boltepolicy er forøvrig i seg selv veldig positivt, fordi den setter noen tydelige merkesteiner. Det savner jeg i mange klatremiuljøer og på endel klipper i Norge, hvor litt for mange fine riss har vært boltet opp. Der er klatremiljøet i Bohuslän og klubben der et forbilde for de fleste.

Men det er for mye forlangt at en slik policy skal løse alle problemer, selv om den setter gode kjøreregler på de fleste områder. For boltepolicyen i Bohuslan åpner for å bolte ruter hvis den ellers ville vært farlig. Men hvem avgjør det? Vi har vidt forsikjellige vurderinger av hva som er risikabelt. Ruten Fysisk analyse, stridens kjerne, virker veldig vanskelig å sikre de første fire-fem meterne med svært vanskelig overhengsklatring. Er det farlig eller ikke?

Det kommer selvsagt an på klatreren og risikoviljen. For nesten alle ville det vært for farlig (og ikke minst for vanskelig). Men det er mindre risikabelt enn en håndfull av de hardeste rutene på Häller bare noen kilometer borte. Men der er til gjengjeld nesten alle rutene naturlig sikret (eller lite sikret for noen av dem), og de få bolterutene står litt fram som litt pinlige eksempler fra en kort periode med ukritisk bolting.

Ytterpunktene i debatten er selvsagt at i teorien og i praksis for enkelte, så er det utrolig hva slags ruter som kan gås uten bolter, særlig hvis man i praksis nesten soloerer. Samtidig er det nok av klatrere som nekter å lære seg håndtverket å sikre forsvarlig selv, eller som vil redusere risikoen til mindre enn bilkjøring.

Som jeg skrev i forrige innlegg om dette så stor jeg selv for en restriktiv linje til bolting også av ruter med risikopotensiale, selv om jeg også innser at ruten Fysisk analyse sannsynligvis er i grenselandet av hva som kan gåes på egne sikringer i forhold til vanskelig klatring med bakkefallpotensiale. Nettopp derfor blir det spennende å se om den blir gått med egne sikringer, eller ender opp som en flott og vanskelig rute på borebolter.

Syv gode grunner for ferie i Bohuslän

Fjernet bolt fra Bohuslän-klassiker

Boltefjerningen fortsetter i Bohuslen. Rikard Hedman fjernet i dag sin gamle bolt på den superflotte klassikeren Catch (grad 7+) på Hallinden. Det er 23 år siden han som førstebestiger satte inn borebolten. I dag forstår han ikke hvorfor han gjorde det, siden ruten er rimelig godt sikret selv uten den ene bolten som står på en av de vanskeligste passeringene på den nesten 40 meter lange ruta.

Rikard Hedman var i denne perioden en av Sveriges beste klatrere, som har klatret mange ruter og vært med i mange konkurranser. På Hallinden har han gått foruten Catch også General, Gå på pumpen og Veckans Versting. Med andre ord noen av de mest solide rutene for to tiår siden, og fremdeles en veldig god klatrer.

At bolten på en av rutene fjernes er selvsagt ingen stor sak i seg selv, den var dessuten ganske spinkel og litt smårusten. Men det viser at mange klatreres oppfatning av hva som er god etikk og stil har endret seg opp gjennom årene.
Dessuten har jo bedre sikringsmidler gjort det mye tryggere å klatre en del ruter nå sammenlignet med tidligere.

Så er det dessverre en del ruter som boltes opp fremdeles hvor boltene står rett ved helt greie sprekker for naturlige sikringer. Senest i dag så jeg et nytt eksempel på dette her i Bohuslän. boltene var for sikkerhets skyld plassert i litt suspekte blokker i et overheng. Dessverre er det mange som tror boreboltede ruter innebærer at man slipper å tenke sikkerhet, det er det.

En ny konfliktlinje i Bohuslen - boltefjerning i Granittgrottan

En av Bohuslens hardeste klatreruter skaper strid om den skal være boreboltet eller ikke. I Granittgrotten boltet Jens Larsson en rute som Magnus Midtbø gikk for et par sesonger siden, Fysisk analyse (grad 9/9+). Denne uken fjernet lokalbeboer og toppklatrer Petter Restorp hengerne fra ruta.
Jens Larson, som driver verdens største klatrenettsted 8a.nu reagerte på fjerningen med å kalle det tyveri og sabotasje, en påstand som skapte litt diskusjon - for å si det forsiktig. (Dessverre er det ikke mulig å lenke til enkeltposter på 8a.nu, men den er lett å finne på forsiden)
Restorp begrunnet etter noen dager sin fjerning av hengerne i et blogginnlegg hvor han peker på flere årsaker, som at han jobbet på ruten før den ble boltet, og at den er i strid med bolteetikken i området som sier at naturlig sikrede ruter ikke skal boltes.
Hvis Restorp går ruta, og han har klatret grad ni på kiler før, så vil den bli nordens vanskeligste kileruter - og faktisk også en av de vanskeligere kilerutene i verden. Restorp er åpen på at det ikke er sikkert han klarer det, Midtbø er tross alt en av verdens sterkeste klatrere. Men han mener det vil være feil å øve inn ruten med boltene på fordi han da kan bli beskyldt for å ha brukt boltene til å øve inn ruta.

Det er interessant at det tidligere i våres ble gått en av områdets mest profilerte linjer uten bruk av borebolter. Oslobaserte Andreas Klarström gikk den supervakre Electric Avenue (hard 9-) på kiler etter at den ble boltet og gått av Henrik Bolander for et dusin år siden. Siden har det vært en diskusjon, men ikke særlig strid, om boltene bør fjernes eller ikke.

Hva syns så jeg om striden? Jeg støtter prinsipielt synet om at naturlig sikrede linjer ikke skal boltes. Jeg kikket selv på linjen før den ble boltet, i likhet med flere andre, men må være så ærlig å si at jeg raskt oppfattet det som urealistisk for mitt nivå, men at noen av de sterkeste kunne klart det på kiler hvis de hadde klatret med natiurlige sikringer. Så mener jeg ikke boltingen av Fysisk analys er det største overgrepet mot denne boltepolicyen, fordi den er en marginal linje å gå med egne sikringer. Men nettopp fordi det er så ytterst få slike linjer som er så bratte og harde og kan gås med sikringer, så syns jeg den kunne blitt et prakteksemplar av en linje, istedet for en dusinvare 9/9+ (det finnes vel omtrent et dusin ruter av denne graden i Norden).

Nedskruingen av hengerne kunne kanskje vært ordnet litt mer diplomatisk slik at konflitknivået dempet seg, særlig av respekt for den innsatsen Jens Larsson har gjort for å utvikle resten av sportsklatringen i grotten. Men jeg syns det er veldig spennende at Restorp vil gjøre et ærlig forsøk. Og kanskje vil det lokke til seg et par andre sterkinger også.


Et lite forsøk på etikkdebatt i kjølvannet av dette
Det er noen spørsmål som melder i en slik diskusjon. Det ene er spørsmålet om hvor grensen går i forhold til å si at en rute kan gås naturlig eller ikke. I de to nevnte tilfellene tror jeg det ikke er for komplisert, siden begge visstnok er rimelig sikre å gå med naturlige sikringer. Men det er et skjønnsspørsmål. Det blir for eksempel et spørsmål om hvor sterk og kald klatreren er, slik debatten var da Christian Eek gikk Stive Dempere (grad 8+) med egne sikringer for omlag ti år siden. Det er vel knapt noen andre som ville gått den harde startsekvensen over hylla bortsett fra Eek. Maqnge av oss har også moret oss med å gå sekser- og syverruter uten å bruke borebolter på ruter fordi vi har kompensert med klatreferdigheter, og ikke fordi sikringene har vært så veldig gode. Her er det som sagt et skjønn, samt tradisjon for området og klippen, som må telle inn.

En annen viktig debatt er om det er mange ruter i Norge som ikke burde vært boltet.
Jeg mener det har vært en altfor slepphendt borebolting av ruter i Norge i mange områder. Jeg skal ikke være veldig konkret nå, for jeg kjenner ikke alle områder, men på mange felt har det vært tullebolting. Samtidig er dette et elititisk standpunkt fordi veldig mange av de samme rutene knapt ville blitt gått uten boltene, og førstebestigerne ville ihvertfall vært sjanseløse. Så en slik konsekvent etikk ville fratatt svært mange klatrere gleden av å gå fine syvere. Så jeg har ingen opplagt fasit, bortsett fra å mane til mer varsomhet med boltingen og i større grad forholde seg til den etablerte norske, svenske og engelske etikken om å ikke bolte ruter som kan gås naturlig. Og å oppfordre flere til å lære seg klatrehåndtverket. Selv om det innebærer at man må senke gradsnivået noen hakk, og kanskje være litt tøffere med seg selv i forhold til å gå ruter med egne sikringer.

Så ligger det selvsagt i kortene at Fysisk analyse, og grad 9/9+, ligger bortenfor alle muligheter for omtrent alle klatrere. Men debatten er spennende, innenfor det bitte lille klatreuniverset.