Magnus sin 9b-bestigning plasserte ham for alvor på klatrekartet

Selv om Magnus MIdtbø har fått mye fortjent oppmerksomhet før, så hjalp det selvsagt litt med bestigningen av en av verdens hardeste ruter, og den andre på denne graden som har fått en repetisjon.

Her er et intervju med Kairn-klatrenettstedet som UK-climbing har oversatt til engelsk.

Her er en nyhetsomtale i Kairn.

Forøvrig pussig å se at nettdebatter er like overalt, her på UK climbing er det da en diskusjon om hvor bra presentasjonen. Avbrutt av et kontant innlegg fra en som nok tror Magnus ikke er så veldig opptatt av nettdøgenikter fordi han "har vært tre uker i Rodellar, har klatret 9b, og har en nydelig kjæreste". Game, sett, match.

Da er det bare å gratulere Magnus Midtbø med 9b

Det krever litt mot å annonsere at man skal klatre grad 9b, den vanskeligste etablerte graden innen sportsklatring. Men nå har Magnus Midbø klart det han har varslet. På bloggen hans skriver han at han nå har gått Ali Hulk forlengelsen med sittestart. Det høres kanskje kryptisk ut, og ruta er litt spesiell der den går ut en lang hule. Men klatringen ut de omlag 25 metrene er da blant verdens hardeste ruter, og vel kanskje en av de eneste som er repetert og konfirmert.
Med bestigningen går Magnus inn i den ytterst eksklusive forsamlingen klatrere som jeg skriver om i forrige bloggpost, da han gikk 9a+ varianten av ruta.
Magnus brukte tre uker på ruta. Så kommer spørsmålet om bestigningen vil gjøre Magnus noe mer kjent i klatre-verden, for selv om han har fått litt oppmerksomhet så har ikke prestasjonene hans ennå fått den ry som jeg syns de fortjener. Nå står han der ihvertfall som en av de som har klatret vanskeligst gjennom tidene, med en 6. plass på all-time rankingen til 8a.nu, som riktignok ikke omfatter Chris Sharma og Daniel Andrada.

53 år gamle Chris Hamper klatrer 9-/9

Chris Hamper står fram som en av de sterkeste 50 åringene når han som 53 åring igjen har gått grad 9-/9, ifølge sin logg på 8a.nu. Det er en variant av ruta Antarktis i Myggveggen i Sogn og Fjordane. Det er da 17 år siden han ifølge sitt scorecard på 8A.nu gikk den kjente ruta Revelations på den engelske klippen Raven Tor. Det er en klassiker som var den første rutene av den graden i UK, hvis jeg ikke husker helt feil. Hamper har også rukket å bli en klassiker, siden han var med i en av de tidlige sportsklatregenerasjonene i England mens han vokste opp.
Chris har gått flere harde ruter i Sogn og Fjordane, men det er noen år siden han klatret flere ruter på grad 9- og en på 9-/9. Han jobber som lærer på Atlantic college, som ligger i området.

Han har forøvrig en blogg, som ikke er oppdatert det siste året, men som gir fører til både klatring og buldring i området.

Med fare for å skulle lage rekorder av alt mulig for å ha noe å skrive om, så tror jeg ikke det er noen som bor i Norge som har gått så harde ruter etter å ha rundet 50. Men jeg korrigerer gjerne hvis jeg tar feil.

Oppdatert guide til norske blogger om klatring

Siden jeg lanserte den første solide oversikten over norske klatrebloggere, så har det kommet til flere jevnt og trutt. Så etter å ha lagt på enda en til i dag, så tar jeg sjansen på å poste den på nytt. Den ligger her:

Og er det noen som mangler, eller feil ved de som står her, så er jeg som alltid glad for innspill og kommentarer.

Og der satt 9a+ for Magnus, igjen

Magnus Midtbø har igjen gått en rute helt øverst der oppe blant de vanskeligste, Ali Hulk Extension. Det er, som navnet sier, en forlengelse av ruta Ali Hulk han gikk for en uke siden. Den har graden 9a+, og det er den andre ruta av graden som Magnus har gått. Han gikk La novena Enmienda for to år siden. Så blir det spennende å se om han får gått den litt hardere starten som gjør at førstebestigeren Daniel Andrada satte graden 9b på ruta.

Magnus skriver på bloggen sin om bestigningen

Ruta starter langt inne i en hule, og ruta ligger kanskje i et grenseland mellom et utrolig langt og hardt buldreproblem og en utrolig hard rute.

Bare for å sette Magnus sine prestasjoner i perspektiv, så er det bare noen få klatrere som opererer over dette nivået på grad 9b – som vel er den høyeste etablerte graden. Da må vi opp på superstjerner som Chris Sharma, Adam Ondra og Daniel Andrada – og et par til hvis vi tar med de litt mindre konfirmerte rutene med grader der oppe. 

Her er Daniel Andras liste fra et par år tilbake over verdens hardeste ruter.

Ellers er det noen få som opererer på den samme graden, som Dave Graham, Steve McClure og noen andre av verdens beste. Det er imponerende. Igjen. 

-----
Jeg har oppdatert dette innlegget litt siden Magnus nå har oppført at han også har onsightet en rute gradert 8b+ i Rodellar, i tillegg til de fire rutene grad 8b han har onsightet. Han har onsightet like hardt før, men skriver på 8a.nu at dette er hans hardeste noensinne. Han har også flashet, det vil si gått ruten etter å ha sett andre på den, grad 8c i to filfeller. Det er noen få tilfeller av onsight av 8c, og det er vel bare to som har gjort det med 8c+, Patxi Usobiaga og Adam Ondra.

Gudevang går "Fraulein”, grad 8c

En av Norges vanskeligste klatreruter er etablert i Sogndal. Lars Ole Gudvang har fått gått ruta Fraulein på Kvam, og gitt den graden 8c.

Ruta er 28 meter høy og henger 13 meter ut, og krevde 26 dager med forsøk, skriver Gudevang på bloggen til Team Bratt i Sogndal. Han anslår at ruta har krevd opp mot 100 forsøk, i tillegg kommer forsøk fra blant annet Magnus Midtbø i fjor som har vært med på å foreslå graden 8c.

Dette er en av ytterst få ruter på denne graden. 8c er den høyeste graden på ruter besteget i Norge. Graden ble gått i Norge for første gang av Robert Caspersen for 12 år siden. Det er ennå ikke gått hardere ruter i Norge.

Et dårlig bytte på mange måter

 

Det begynner å synke inn at de fine kveldene på Hallinden og andre deilige klipper i Bohuslen er byttet ut med en overhengende vegg i kjelleren på 240 cm x 240 cm i 45 grader. Fra nå av blir naturen og granitten unntaket, mens kjellerveggen blir normalen. Slik er livet i en by uten klatresenter, og med en tidsramme som ikke helt åpner for de store klatresprellene. Klatreveggen ble bygd et par uker etter at vårt første barn ble født, og har ikke blitt noe mindre viktig for klatreformen etter at den ble tatt med til Drammen.

Det er et dårlig bytte på alle tenkbare måter for klatringen, men slik er nå livet med jobb og full pakke. Så får tanken på turene til Bohuslen være motivasjonen på ta med seg musikken ned i kjelleren og klatre seg sliten noen sene kveldstimer gjennom uka.

Det er nå den eneste måten å drømme om å gå de fine og vanskelige rutene. Så får vi se.

"Monster-Magnus" går en ny 9a

Magnus Midtbø skriver på sin hjemmeside at han har gått Ali Hulk, grad 9a, i Rodellar i Nord-Spania. Dermed har han igjen gjort en av de vanskeligere sportsklatrerutene som er gått i år. For fjerde gang har han gått en rute som bare er et par hakk under det aller vanskeligste som er gått. På 8a.nu sin verdensranking er han blant de ti beste gjennom tidene som har registrert sine vanskeligste ruter.

Her ser du Dave Graham prøve å gå ruta
Så i en uke hvor alt i Norge som ruver litt i terrenget er monster ditt og datt, så la oss også kalle Midtbø det. Det er bare godt ment.

Magnus skriver på hjemmesiden at han nå begynner å komme i form igjen etter en periode med mye reising. Blant annet har han onsightet ruter opp til grad 8b.

Tidligere i år har han vært et flytt eller to unna finaleplass i konkurranser, og ikke nådd helt opp mot de finaleplassene han har vært i endel ganger tidligere. Det er selvsagt allikevel utrolig bra resultater sammenlignet med hva nordiske klatrere har oppnådd før, men for oss som syns det er morsomt med en norsk klatrer i verdenstoppen blir det selvsagt spennende å se om Magnus fortsetter den oppturen som gårsdagens bestigning var.

Forøvrig gikk hans kjæreste Sasha Dgiulian sin første rute gradert 8c, som fremdeles er en eksklusiv grad for kvinner og spesielt når man bare er 17 år gammel. Det bekrefter at hun er USAs kanskje fremste konkurranse- og sportsklatrere om dagen.

Truer med å stoppe klatring på klippe med nazirutenavn

En sosialdemokrat i Sverige truer med å stoppe klatring på en klippe fordi rutene er utstyrt med nazistiske rutenavn. Avisa Dagens Nyheter har kost seg med denne pussige striden i et par dager nå etter at rutenavn som ”Kristallnatten”, ”Swastika” och ”3:e riket” har opprørt lokale aktører. Klippen ligger i et naturreservat, og politikeren mener derfor at det i verste fall er aktuelt å forby klatringen og ta ned boltene hvis ikke rutenavnene endres.

Klatreforbundet i Sverige vurderer nå å lage en rutenavnspolicy hvor det oppfordres til å bruke rutenavn som ikke støter folk, mens mannen bak Stockholms klatrefører syns det er en veldig overreaksjon fra politikeren.

Det er nok lettest å være enig med sistnevnte, selv om nazirutenavn nok ville slitt endel med å bli godtatt på norske klipper - jeg kommer ihvertfall ikke på noen klipper hvor det har skjedd. Det er litt pussig at klatrerne har laget slike klatrenavn, spesielt med de nynazistiske problemene som Sverige har hatt.

I den grad det er støtende rutenavn i Norge, så er vel det mest i forhold til de mer klassiske sex- og dophentydningene - selv om det heller ikke er veldig vanlig. Med en kjapp titt på noen førere er det vel et par felt på hver sin side av Ytre Oslofjord som eventuelt kunne støtt de mest pripne. På den litt perifere klippen Verket i Hurum ligger ruter med navn som Føderør, Blowjob, Slimpropp osv. Ikke veldig elegant, men jeg tviler på at selv Hurum KrF går bananas.
På den andre siden av fjorden ligger Hankø, hvor det er en pussig kontrast mellom de royale og rike hyttefeltene og klatreruter med dopslang som Mekker´n trekker´n og Bakern smaker´n - for å ta noen eksempler. Fordelen her er vel at de som lettest lar seg støte ikke er de som lettest kjenner til dopbetydninngen.

Så har vi rutenavn som hentyder på at det har vært en kamp å komme opp, og som bruker krigssjargong eller slag. Som Stalingrad i Nedre Sydstup på Kolsås - en av norges første syvere, men det er noe helt annet. Ben Moon brukte det vel litt bevisst da han klatret noen av de da hardeste rutene i Frankrike, og brukte navn på slagsteder som Agincourt hvor britene slo franskmennene i middelalderen.

Rutenavn som Piknik med døden på Bergflødt i Lier kan kanskje også virke litt støtende på naboene med tanke på hentydningen til filmen med de litt innavlede lokale.

Men i Trollveggen er det et pussig eksempel på at navnet var litt for støtende for turistnæringen. Den urepeterte ruta "Död at alla (prektige blonde vikinger) finner du ikke igjen på turistinformasjonsplakaten ved parkeringen under Trollveggen. Husker jeg ikke helt feil, så heter den der Katedralen, eller noe lignende.

Uansett, det er en grunn til at dette tagges og arkiveres under "klatrekuriosa". Der hører den hjemme. Og takk til 8A.nu som har lenket til DNs artikler

"Supermann" med ny frirute på Blåmannen i Tromsø

Hansjörg Auer og Mye Mayr har gått en ny frirute på Blåmannens nordvegg utenfor Tromsø. Auer skriver på sin hjemmeside at ruten "Tingeling" er en kombinasjon av Bongo Bar og Atlantis, med noen nye taulengder. Graden er satt til 8+, men ifølge hjemmesiden til Auer var det for mye regn til at ruten ble gått i et sammenhengende støt. Jeg tar den med på bloggen siden jeg ikke ser at den er omtalte i norske klatremedier, ut over ntks rutedatabase (anbefales spesielt for Tromsø/Kvaløya).
Auer regnes for å være en av de beste storveggsklatrerne nå. Han repeterte for et par år siden kjapt og greit friuta Arcandria, som med sin grad 9-/9 gir noe av den jevnt vanskeligste og fineste storveggsklatringen i Norge. Den ble gått i 2005 av Didier Berthod og Giovanni Quinci. Ved siden av en rute på Kjerag, gått av to spanske klatrere, er dette den vanskeligste friklatretaulengden på en norsk storvegg.
Dette er den fjerde friruten i den bratte og rene granittveggen.
Atlantis var den første friruten på denne nesten 500 meter loddrette nordveggen på Kvaløya utenfor Oslo. Den ble gått i fri (grad (8) av Per Hustad og Johan Nilsson i 1990.
Ruten Ultima Thule ble også gått i fri (grad 8) av Bjørn-Eivind Årtun og Oscar Alexsandersson for to år siden.

Den mest attraktive sporten

Klatring er den sporten som gjør menn mest attraktiv, viser en merkelig studie som sikkert ikke har noe som helst med god forskningsmetodikk å gjøre. Men hva gjør man ikke for å muntre opp bloggen en sen kveldstime, og ikke føler seg sånn veldig interessant etter noen korte runder på kjellerveggen.

Ifølge de 6000 spurte, eller noe sånt noe, så mener litt over halvparten at klatring gjør menn attraktive (jeg bruker bevisst ikke et ord på fire bokstaver som begynner på s og slutter på exy, så slipper vi litt grisete søkemotorlesere her). Det er bedre enn ekstremsporter (hvilke?) og fotball, som følger på plassene bak.

Derimot er studien helt på jorden når den slår fast at menn ikke syns kvinnelige klatrere er så attraktive. Men da har de sikkert ikke spurt klatrerne, og ihvertfall ikke oss som har giftet oss med en som klatret.

Det jeg skriver her er selvsagt ren underholdning, og studien er neppe verdt det litt merkelige nettstedet den er publisert på. Men på den andre side så ligger golf nederst, og det gir jo en viss mening.

Hilde Bjørgaas og Hanna Mellin går Hoka hey på Kjerag

Hanna Mellin og Hilde Bjørgaas, det svensk-norske superparet på storvegger, fant seg akkurat nok godværsdager til å få friklatret Kjerag på et par dager i slutten av juli. Dette beskriver Hanna i sin utmerkede blogg Hanna Virrpanna.
Dette er egentlig gammelt nytt, ihvertfall godt over en uke gammelt. Men det slo meg at dette kanskje er den første kvinnelige fribestigningen av ruta, og siden jeg har hatt noen bloggposter om sterke menn så får dette være en liten balanse i det regnskapet. Hvis man skal være veldig pirkete, slik Hanna er i sin blogg, så manglet det ti slimete og våte metre på å være helt fri. Men det teller nesten ikke.

Ruta er kanskje den mest opplagte klatrelinja på Kjerag, og gir nesten 900 meter klatring rett opp hovedveggen - nesten i fallinja til der de fleste base-hopperne setter utfor.

I tørr tilstand har den en vanskelighetsgrad på 7+ på to taulengder, men det er en overhengende kamin som svært ofte er våt. Og da er den så utrolig slimete og våt også. Så den er omtrent ikke med i graderingen av ruta. Å gå det partiet i fri er av flere av oss vurdert til å holde 8- eller litt mer som grad. Det er ihvertfall utrolig mye mer krevende enn de andre harde taulengdene.

Hoka hey er den moderne storveggsklassikeren i Norge, med mye klatring av høy kvalitet og begrenset med gressklatring. Den ble gått av storveggsracerne Trym Sæland og Stein-Ivar Gravdal i 96 (tror jeg) på et par dager. Det var mange som var fristet til å gå den i fri, men både i 97 og 98 ble flere partier stoppet av regnet. Da sola tørket klippen i 99 så ble det nesten kø, og det var Dag Hagen og Lars Terjesen som fikk gått den først i fri. Flere lag fulgte i fri dagene etter, blant annet de engelske stjernene Leo Houlding og Andy Cave (som vi møtte på vår bestigning da de hadde tatt en overnatting og sen start, mot vår noe mer alpine start). Siden har den fått mange bestgninger, blant annet av Therese Nøst som vel hadde først kvinnelige bestigning samme år.

Hannas beskrivelse i bloggen er forøvrig en veldig god gjennomgang av ruta og hva slags utstyr som trengs for den, hvis det er andre med lignende planer.

De to svært solide klatrerne har gått krevende storvegger før, og imponerte mange med sine bestigninger på Grønland ifjor (og det er så sent på kvelden at jeg ikke orker tanken på å skrive navnet på fjellet korrekt på grønlandsk).

Eivind Wang og Robin Mjelle har også klatret fint og hardt i sommer - to nye 8B-buldre gått

Eivind Wang har klatret det veldig vakre og vanskelige buldreproblemet Ammagamma i Grampians i Australia. Ifølge ham selv var det på den siste dagen på det siste forsøket mens regnbygene satte inn. Ifølge hans glade facebook-melding er det etter hans mening det fineste buldreproblemet på planeten. Graden er omlag font 8B buldregrad.

Samtidig melder Robin Mjelle på sin logg på 8A.nu at han har repetert Nalle Hukkataival ferske superbulder Diamanten på Vingsand i Nord-Trøndelag. Den er gradert 8B av Nalle da han gikk den tidligere i år, og den finske sterkingen regnes som en av verdens to-tre beste buldrere. Nalle omtaler selv Diamanten som "World class! Amazing problem!".

Diamanten er i likhet med Ammagamma en utrolig vakker linje opp et overheng, og det ligger på det relativt nye buldrehotspotten langt nord i ute på kysten i Nord-Trøndelig.

Ammagamma ble gått av Klem Loskot i 1999, men jeg tror det var med en høyere gradering først. Det ligger i det flotte klatreområdet Grampians, som jeg selvsagt er veldig misunnelig på alle som får besøkt med noen av de fineste rutene og bulderne som tenkes kan.

Eivind er vel kanskje den som lengst har vært en av de aller sterkeste gutta i klassen. Det er litt for sent til at jeg helt orker å sjekke det ut, men husker jeg ikke helt feil var han den første som gikk en bulder gradert 8B eller 8B+ i Norge ved Hell utenfor Trondheim for omlag fem år siden, men der kan jeg huske feil. Det har blitt flere harde buldre opp gjennom årene, også vel et knepp over den siste prestasjonen i buldregrad, uten at Wang har vært den som har publisert de mest nitidige listene over egne sterke prestasjoner.

Robin Mjelle fra Bodø er en superlovende buldrer som raskt har etablert seg som en av de aller beste i Norge/Norden. I år har det løsnet med harde ruter etter et raid på granitten i Sveits, og han har nå gått 5 buldre av samme harde grad.

Buldreskalaen går forøvrig videre opp 8B+, hvor det er endel buldre, og til 8C hvor det er langt færre, og så diskuteres det om det er en grad 8C+ eller ikke og om de rutene som er gradert der holder graden.

Det er bare å bøye seg i støvet for Sindre Sæther - Arch Wall i fri.

Sindre Sæther har fribesteget Arch Wall i Trollveggen sammen med sin far Ole Johan Sæther. Uten at han skriver så mye om hvor vanskelig det var, så er dette kanskje den mest imponerende bestigningen sommerstid i norske fjell.

Arch Wall går opp noe av det blankeste og høyeste partiet i Trollveggen, og ble regnet som verdens vanskeligste storveggsrute da brødrene Drummond gikk den i en episk bestigning i 1972 som varte i ukesvis med veldig mye dårlig vær og taulengder opp til A4+. Det var, og er nesten fremdeles, helt øverst på den tekniske vanskelighetsskalaen hvor man bruker tekniske hjelpemidler festet til fjellet for å klatre oppover. Det sier også mye om at sikringsmulighetene er svært dårlige, og desto mer imponerende er prestasjonen til Sindre. Selv om det er klatret mye hardt i fri på storvegger, også av dyktige utenlandske klatrere i Norge, så er det noe annet med rene granittlinjer enn det fjellet Trollveggen har å by på. Det gjør hele klatringen langt mer seriøs, med utklatringer på 15 meter bare sikret med "birdbeaks", en tynn krok kjørt inn i et millimeter tynn sprekk.

Arch Wall i fri er blitt sett på som et nesten utopisk friprosjekt med en svært høy og løs vegg som nesten alltid er våt, men til gjengjeld med dårlige sikringer og lite tak. Den har bare fått et par repetisjoner tror jeg. Tom Cosgriff og Aslak Aastorp gikk den på 90-tallet, og den ble gått imponerende raskt av russiske klatrere vinterstid også.

Hvis det var noen som skulle tenke på å gå den i fri, så er det Sindre Sæther. Kombinasjonen av ekstrem klatrestyrke og storveggspsyke må være i verdenstoppen. Han gikk Franskeruta i fri på åttertallet i fjor, gikk Norskeruta i fri før det og en masse andre harde ruter i dalen, er som romsdaling lommekjent og har muligheten til å klatre når det er "forhold", og har klatret ruter gradert 8c+ i utlandet og onsightet opp til grad 8b (selv om han selv har har stilt spørsmålstegn ved graderingen). Det er bare Magnus Midtbø som har klatret hardere av nordmenn på sportsklatring.

Vel, det var bare noen hastige linjer ut fra de første opplysningene mens jeg egentlig skulle jobbet.