Sikrere klatring med ”Sikker klatring”

-->

Geir Evensen har med "Sikker klatring" skrevet en nyttig og god bok om sikkerhet og klatring. Den gir mange god råd for å unngå ulykker og dødsfall, og bør være obligatorisk lesing for det store flertallet av klatrere.

Boka kom sent i høst, men av personlige årsaker har jeg ikke fått ferdig denne omtalen før nå. Evensen og boka har fått bra med omtale, og det er fortjent fordi den strengt tatt er den første rene boka som gir råd for å unngå klatreulykker i mange former. Men det hører også med til historien at klatreren og NRK-journalisten selv ble utsatt for en klassisk klatreulykke mens han arbeidet med boka. Som så altfor mange brakk han foten mens han ledet en sportsklatrerute, og har vært gjennom det smertefulle året som så mange av oss har hatt etter en slik skade. Og det gjør jo ikke boka og forfatteren mindre interessant.

Boka er viktig fordi det dessverre skjer dødsfall og ulykker i klatring, og fordi klatring er blitt mer og mer populært de siste 20 årene og nå nærmer seg folkesport-stadiet. Annet bratt friluftsliv er også blitt populært, med både skikjøring opp og ned topper samt et langt større fokus på toppturer nå enn tidligere. Derfor er det også mange flere som potensielt utsetter seg for mer risiko enn tidligere.

Boka henter eksempler og bygger også på det svært viktige og gode sikkerhetsarbeidet med ulykkesrapportering i flere tiår fra Norges Klatreforbund. Det er veldig bra at disse viktige erfaringene blir samlet et bokformat.

Sikrere eller sikker klatring?

Boka heter ”Sikker klatring”, og det gir grunnlag for både diskusjon og refleksjon om det er mulig å klatre uten risiko og om det er mulig å fjerne risiko ved hjelp av slike konkrete råd og regler som boka bygger på. Slik sett hadde det vært ærligere om boka het ”Sikrere klatring”, siden all verdens gode klatreråd i beste fall bidrar til å redusere risiko.

Det er store spenn i klatringen, og det gjelder også risikoen. Enkelte grener, som sportsklatring inne og ute, kan i stor grad redusere risiko ved hjelp av rutiner og riktig bruk av utstyr. Det er andre deler av klatringen hvor risikoen i beste fall kan begrenses, og hvor det ikke er riktig bruk av utstyr og skriftlig lærdom som er avgjørende men de erfaringene man gjør på turer og kurs i et fellesskap med andre klatrere.

Så til selv boka:

Boka er i all hovedsak solid og god, med et stort fokus på nytteverdi for leserne med kortfattede punktlister. Den er best på det generelle knyttet til analyse av ulykker, og det som handler sportsklatring og klatring innendørs. Det er viktig fordi det er der det store flertallet av klatrere befinner seg, og her har Evensen og medhjelperne han takker størst erfaring. På disse viktige områdene er boka gjennomgående solid, selv om den kanskje ikke helt fanger opp den kraftige veksten i fallskader ved buldring innendørs vi har sett det siste året.

Boka tar også for seg sikkerhet og ulykker knyttet fjellklatring, alpinisme sommer og vinter og isklatring, hvor risikoen for utøverne helt klart er størst. Her har Evensen gjort mye god research, men forfatteren er ærlig på at han har mindre førstehånds erfaring fra disse områdene. Det må ha vært et dilemma å velge mellom å dekke de områdene som man kjenner best, og hvor det også er lettest å redusere risiko, eller å dekke alle deler ved klatringen.

Evensen har valgt å dekke de fleste områdene, og boka klarer å gi god helhetlig oversikt. De beste kapitlene er analysen av ulykker og gjennomgangen av menneskelige feil, og understrekingen av faktorer som bidrar til å svekke oppmerksomheten, og øke faren for feil.  

Noen av disse poengene om de menneskelige feilene gjentas i hvert kapitel om de ulike typene klatring. Men i hvert av disse kapitlene om blant annet fjellklatring, isklatring osv., så er det en tydelig prioritering i riktig bruk av utstyr og de mer klatretekniske elementene som sikringskjede og taubruk og sikringsutstyr. Det er viktige områder, og fint å få samlet i en bok på denne måten. Den er solid, men litt tynn på viktige områder hvor det dessverre har skjedd altfor mange ulykker knyttet til hvordan man beveger seg i halvbratt alpinterreng, på bre, snøfelt, ved returer osv.

Vektleggingen av utstyrsbruk og sikkerhetsteknikk får samlet sett mer oppmerksomhet i boka enn de mer menneskelige faktorene. Det er forståelig, for det er kunnskap som lettere kan formidles skriftlig. Men dess mer risikabel klatringen potensielt sett blir, dess viktigere er fokuset på å skaffe seg erfaring, velge tur etter evne, velge riktige klatrepartnere, lære av turene, og få kompetanse om fjell, navigasjon, bevege seg riktig, kle seg riktig, spise og drikke riktig  og de andre faktorene som gjør at marginene ikke reduseres og konsekvensene av feil forsterkes.

Jeg vet ikke om det er bevist at fjellvettreglene ikke finnes i denne boka, men de er relevante også for klatrere. Fjellvettreglene oppfordrer til refleksjoner som minst like viktig på en alpin klatretur som en vanlig fjelltur: Å velge tur etter evne, snu i tide, ikke legge ut på tur uten trening, være forberedt på uvær og kulde, kunne bruke kart og kompass osv.

  

Evensen er nøye med å understreke at boka ikke dekker alle områder, og skriver for eksempel helt korrekt etter noen sider om skredfare at det finnes gode skredbøker.

Det samme gjelder førstehjelpskapitelet, som prioriterer litt feil og ikke dekker det grunnleggende for klatreulykker godt nok.

Jeg savner også at boka er enda tydeligere på verdien av god veiledning som kurs eller turer med kvalifiserte instruktører i alt fra førstehjelp til alpinklatring, og på hvor viktig det er å finne gode turmiljøer for å få turfølge og erfaring som reduserer risiko på tur. Det er fint med bøker osv, men lite slår den praktiske erfaringen på kurs eller på tur med drevne og sikre klatrere.

Som kommunikasjonssjef i Røde Kors er jeg også litt overrasket over at kapitelet om redningstjenesten ikke nevner andre frivillige aktører enn de alpine redningsgruppene (NARG). NARG gjør en flott frivillig innsats av og for klatrere, men inngår i et samvirke med Røde Kors sine hjelpekorpsene, og spesielt skredgruppene, Norske redningshunder og Norsk Folkehjelp når klatrere og toppskikjørere skal finnes, graves fram eller fraktes ut.

Rent produksjonsmessig er det en veldig solid laget bok. Ryddig og fint presentert, og mange fine bilder og med forklarende billedtekster. Her har Fri Flyt som forlag blitt en viktig aktører i norsk friluftsliv som leverandør av gode og sentrale bøker som både øker turgleden og reduserer risikoen ved bratt friluftsliv. En liten detalj som kunne vært bedre, er lesbarheten av de praktiske og viktige eksemplene fra ulykkesrapportene, som er skrevet i tynn kursiv med rød farge, og ditto billedtekster lagt i bilder, som dessverre reduserer lesbarheten merkbart i noen av de viktigste tekstene.

Så all ære til Geir Evensen og forlaget for å ha laget en bok som vil være nyttig for det store flertallet av klatrere for å redusere risiko og gjøre klatringen sikrere. Hvis det kan bidra til å gjøre oss alle mer bevisste og reflekterte i klatringen, så kan det forhindre skader og død. Og det er vel knapt noe mer prisverdig grunn til å gi ut en bok.

Festdag i Spania: Første 8c for Leo Ketil Bøe. Første 9a for Henning Wang

Fersk norgesmester Leo Ketil Bøe gikk sin første rute gradert 8c med La Planta de Shiva part 1 på den sørspanske klippen Vilnueva de Rosario.
Leo har tidligere i høst klatra lange beist av ruter opp til grad 8b+ i Loddefjord, men har ikke prøvd på 8c før han ifølge klatrevennen Torbjørn Wiik i Bergen på Instagram gikk han denne ruta på bare fire forsøk.
Samme dag går Henning Wang sin første rute gradert 9a, med Chilam Malenum. Den går på samme klippe, og er en rute med noe felles klatring som monsterruta Chilam Balam som Sindre Sæther gikk sist uke. Sindre gikk 9a-ruta Malenum for et par år siden.
Henning går dermed inn i en svært eksklusiv klipp hvor det vel bare er en håndfull norske klatrere: Magnus Midtbø, Sindre Sæther, Thilo Schröter, Martin Mobråten og nå Henning Wang

For alle som elska 80-tallet: Thilo Schröter klatrer Le Minimum (8c)

Se dette innlegget på Instagram

Le Minimum • 8c After the heavy rain on Sunday the forecast promised us sun in Buoux so we decided to go back for another two day round. On our last trip I quickly checked out the beginning of this route as a warmup before giving a flash attempt to Chouka that merges higher up, so I was psyched to get back on it. As we approached the valley we got hit by a wall of fog, and the wall was mostly soaked when we hiked up to it around noon. I initially didn’t think that I would get to climb at all that day given that only La Rose was dry, but just before dark the crimpy crux section on Le Minimum had dried up enough, and I was able to run some good laps on the hardest moves. Today the sun did it’s magic and dried the rest of the wall, and after waiting for cooler temps the entire day I took it down right away! The crux went really smooth, but the upper part was shaky as fuck! Check out the full send on my IGTV. First 8c🍦

Et innlegg delt av THILO SCHRÖTER (@thiloschroeter) Des. 3, 2019 kl. 12:03 PST

Thilo Schröter kom rett fra pallplass i NM til å gå noen av verdens første harde sportsklatreruter i Buoux i Provence. Han gikk i dag Le Minimum, som var en av verdens to hardeste ruter i 1986 da Marc Le Menestrel gikk den harde ruta som har vært gradert 8b+ og 8c (tror noen tak har blitt revet av siden den først ble gått.
Dette var selve symbolet på den hardeste klatringen i verden på denne tiden, og Thilo har også valset over de andre superharde og berømte naborutene  Chouca (8a+) og Le Rose et Vampire (8b).

Her er en fin mimreartikkel fra Climbing om disse rutene og Bouox. 

Sindre Sæther går 9b som andre norske klatrer - og kanskje verdens beste allround-klatrer

Sindre Sæther går den myteomspunnede ruta Chilam Balam på klippen Vilnueva de Rosario sør i Spania. Sindre er den andre norske klatreren på denne graden etter Magnus Midtbø.
Dette ble i sin tid gradert som den hardeste ruta i verden, og hadde lenge en mytisk status før den ble repetert av en håndfull klatrere, inkludert Adam Ondra, har etterhvert havnet på 9b graden.

Henning Wang, som har jobba på ruta parallelt i flere år med Sindre, skriver på instagram at totalt er det brukt 85 dager på å gå ruta, inkludert ulike varianter som er besteget underveis, men det tror jeg er veldig mange våte dager. Den første del av ruta er 8c+ i seg selv, Ulike varianter av ruta opp til grad 9a har tatt noen dager hver i dette regnestykket.

Les Paula Voldners oppsummering av bestigningen i Norsk Klatring.
Sindre har vært i området i flere vintre sammen med Henning Wang, men det virker som om dårlig vintervær også har bidratt til at det har tatt litt tid å gå ruta.
Han har tidligere klatret ruter opp til grad 9a eller 9a+, med La Novena Enmienda i Santa Linya som den hardeste. Dette har skjedd i stillhet, og han er kanskje verdens beste klatrer som ikke markedsfører bestigningene sine.

Bestigningen bekrefter at Sindre er en verdens beste allround-klatrer når det gjelder sport, storvegg og vinter/is. Det er vel ingen andre som har gått 9b, klatret diverse storveggsruter i fri opp til grad 9-/9 med Tsunami på Kjerag og flere harde fribestigninger i løse Trollveggen, samt gått noen av de lange og hardeste islinjene i Romsdalen. Og mye mer.