Thorbjørn Jaglands oppgjør med Jens Stoltenberg er dobbelt problematisk for Arbeiderpartiet. For det første har han mye rett i at regjeringen ikke får skikk på vesentlige deler av politikken og ikke går tungt inn i den politiske debatten. For det andre er det en stor plage at han sier det offentlig et innlegg i Dagsavisen i går.
Kritikken rammer partisekretær og nesten-nabo Martin Kolberg på Tranby, tidligere nær støttespiller og forlover. Jagland kritiserer utspillet til Kolberg mot de nyrike fordi det ikke får noen politiske konsekvenser så lenge Stoltenberg ikke vil skattlegge aksjerikdom hardere. Dermed har motsetningene mellom de to fått en ny omdreining, slik det har vært siden Jagland ikke tok med seg Kolberg videre da han ble statsminister for et dusin år siden.
Jagland og Kolberg er sannsynligvis ikke uenige i sakens kjerne, og begge har sikkert gitt uttrykk for det internt at de savner et klarere politisk budskap. Kolbergs løsning er å gå inn i krigen ved å angripe Ola Mæhle og andre rikinger. Sannsynligvis er det en god krig for Ap fram mot valget. Kolberg vrir debatten over mot sine politiske motstandere, og skaper en ny konfliktlinje som får øynene vekk fra de rødgrønnes innsats. Kolberg vil aldri kritisere sjefen i eget parti, og har brukt begrepet “Youngstorgetforræderi” om de som ikke holder tett.
Jagland velger i stedet å analysere situasjonen, og kritisere sine egne i et solid stykke dobbeltkommunikasjon hvor han starter med å rose statsministeren. Han er ikke alene om å gjøre en slik analyse av Stoltenbergs problemer, men når det kommer fra en stortingspresident og tidligere statsminister så får den selvsagt en helt annen betydning. Det er nok mange på venstresiden som deler Jaglands frustrasjon, slik dagens avis også viser. Men innad i partiet står han i fare for å miste sin injurierende kraft gjennom dette utspillet og tidligere stikk til mannen som overtok ledervervet i partiet og statsministerposten. Nettopp her er kjernen i Jaglands problem: Han kan ha god retorikk og analyser. Men det er et stort gap mellom klokskapen i analysen og i valget av strategi og gjennomføring.
Leder i Drammens Tidende lørdag 28. juni
fredag 27. juni 2008
Endelig våknet de tøffe gutta (og ei jente)
For å ikke ende opp som utrolig treig medienerd, så får jeg skrive litt om klatring. For når man selv ikke får gjort noe (på en liten stund til), så får man glede seg over at det endelig skjer endel spennende på to områder som har ligget i dvale en stund:
- Nye alpinruter
- Nye sportsruter
Alpinrutene først: For noen år siden var det skikkelig gravøl-stemning for norsk alpinisme. Det skjedde knapt noe - ut over min gamle nabo Trym Sæland og vennene hans og oljeplattformmiljøet i Åndalsnes. Nå skjer det mye mer. Det er både en viss dybde og bredde i miljøet, i betydning av at det er flere enn noen få personer - slik det var for noen år siden - og de samme folka går mange ruter som setter spor og respekt også internasjonalt. Det beste eksempelet er repetisjonen av Norskeruta på Great Trango, som har fått bra omtale i diverse klatremedier.
Det er ikke tilfeldig at det er Rolf Bae, Bjarte Bø, Sigurd Felde og Stein Ivar Gravdal som stod for turen, dette er en håndfull av de mest erfarne alpinistene. Ja, det er 24 år etter førstebestigningen og de tragiske dødsfallene til Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, men det er gøy at disse gutta endelig nådde toppen etter en rekke ambisiøse Himalaya-forsøk på langt mer spennende ruter enn de evindelige normalveiene som andre vasser opp.
Flere av de samme folka har vært på turer før: Ifjor vinter gikk de Suser gjennom Harryland, en Trollveggen "light" variant. Noen måneder etter gikk Felde en ny rute på Baffin Island. Bjarte Bø gikk på sin side, sammen med Anne Grete Nebell, en ny vinterrute på Blåmannen i fjor vinter.
Enda et eksempel: Nils Nielsen og Eilif Ruud gått en ny rute i Ruth gorge i Alaska, omtalt i Alpinist i disse dager og foreløpig ikke i norske nettmedier (unntatt dette). Nielsen gikk også en ny rute på en 6000 meter i Nepal i fjor.
Og nå skal Cecilie Skog prøve på K2 for andre gang, (ingen omtale på nett foreløpig, bare omtalt i VG Helg)
Det er mer enn dette også, men det er nå det jeg henter fram en sen kveldstime.
På sportsklatrefronten skjer det heldigvis også noe, der har det vært litt stille når det gjelder nye ruter i Norge. I noen år har det bare vært buldring som gjelder for de sterkeste, så sant det ikke har vært snakk om Magnus Midtbøs verdensprestasjoner.
Magnus gjorde forøvrig rent bord i Granittgrottan i Bohuslen, med et tre bestigninger på ni eller hardere på en dag denne måneden. Fysisk analyse 8b+, Psykisk analyse 8b+, Ergo holds 8b heter de tre rutene som endelig setter grotten - den første og forhåpentligvis siste - sportsklatreklippen i denne delen av Bohuslen (hvor det er og skal være fokus på naturlig sikrede ruter - untatt i ekstremt bratte granittgrotter).
Det er drøyt to år siden denne grotten ble funnet av Jappe Pålsgård og så av Jens Larsson, stifteren av 8a.nu, kanskje verdens største klatrenettsted. På bloggen hans ligger det en foreløpig topo av grotten. Etterhvert har det blitt noen ruter, men mye av det bratteste har vært altfor hardt og vått, men nå har både tørken og Magnus gjort sitt. Men det bratteste og hardeste står igjen. Forøvrig ser det ut til at de siste rutene strengt tatt kunne blitt noen av verdens hardeste kileruter - istedet har det blitt bare enda en hard sportsklatrerute som verden allerede har hundrevis av. På den andre siden ville det vel tatt litt tid før noen fikk gått den på kiler.
Noen av de sterke karene i 30-årene har gått nye ruter i øvre del av vanskelighetsskalaen, og det er gøy.
Tor Solholm har gått TorTur i Julsundet utenfor Molde, og selv om det er litt diskusjon rundt graden - så er den garantert ni eller hardere. Her er et bilde fra et av forsøkene fra den fine fotobloggen til Terje Aamodt
Lars Ole Gudevang har førstebesteget Magnum, 9 (9/9+?) på det nye craget Crazy Creek i Sirdalen. Kilde: Steepstone
Ellers har buldreren Øyvind Ville Sæter endelig fått gått et av de morsomste prosjektene i Oslo-området, selv om det fra mitt utgangspunkt er riktigere å si Drammens-området om Bergflødt-klippen som ligger på vestsiden av Lierdalen. Cirkus, cirkus (grad 9) er det gamle prosjektet Lierpillaren direkte, som i praksis har vært et ekstremt hopp fulgt av noen tynne lister inn i Lierpillaren. En passende rute for en av de sterkere og fremdeles relativt unge buldrerne, med fine bilder på hans egen fine blogg
Og etter å ha skrevet om alle disse morsomme prestasjonene, så er det på tide å pakke utstyret selv for å prøve å finne noen ugått linjer i Bohuslen - selv om jeg tror det sitter litt inne å klare den usikrede timeterseggen som jeg er avbildet på toppen av denne bloggen. Den ligger rett over fjorden for der vi holder til i alle ledige stunder, og er ti meter usikret klatring på niertallet. Tenker vi topptauer litt og skylder på varmen og formen ved hvert fall.
- Nye alpinruter
- Nye sportsruter
Alpinrutene først: For noen år siden var det skikkelig gravøl-stemning for norsk alpinisme. Det skjedde knapt noe - ut over min gamle nabo Trym Sæland og vennene hans og oljeplattformmiljøet i Åndalsnes. Nå skjer det mye mer. Det er både en viss dybde og bredde i miljøet, i betydning av at det er flere enn noen få personer - slik det var for noen år siden - og de samme folka går mange ruter som setter spor og respekt også internasjonalt. Det beste eksempelet er repetisjonen av Norskeruta på Great Trango, som har fått bra omtale i diverse klatremedier.
Det er ikke tilfeldig at det er Rolf Bae, Bjarte Bø, Sigurd Felde og Stein Ivar Gravdal som stod for turen, dette er en håndfull av de mest erfarne alpinistene. Ja, det er 24 år etter førstebestigningen og de tragiske dødsfallene til Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, men det er gøy at disse gutta endelig nådde toppen etter en rekke ambisiøse Himalaya-forsøk på langt mer spennende ruter enn de evindelige normalveiene som andre vasser opp.
Flere av de samme folka har vært på turer før: Ifjor vinter gikk de Suser gjennom Harryland, en Trollveggen "light" variant. Noen måneder etter gikk Felde en ny rute på Baffin Island. Bjarte Bø gikk på sin side, sammen med Anne Grete Nebell, en ny vinterrute på Blåmannen i fjor vinter.
Enda et eksempel: Nils Nielsen og Eilif Ruud gått en ny rute i Ruth gorge i Alaska, omtalt i Alpinist i disse dager og foreløpig ikke i norske nettmedier (unntatt dette). Nielsen gikk også en ny rute på en 6000 meter i Nepal i fjor.
Og nå skal Cecilie Skog prøve på K2 for andre gang, (ingen omtale på nett foreløpig, bare omtalt i VG Helg)
Det er mer enn dette også, men det er nå det jeg henter fram en sen kveldstime.
På sportsklatrefronten skjer det heldigvis også noe, der har det vært litt stille når det gjelder nye ruter i Norge. I noen år har det bare vært buldring som gjelder for de sterkeste, så sant det ikke har vært snakk om Magnus Midtbøs verdensprestasjoner.
Magnus gjorde forøvrig rent bord i Granittgrottan i Bohuslen, med et tre bestigninger på ni eller hardere på en dag denne måneden. Fysisk analyse 8b+, Psykisk analyse 8b+, Ergo holds 8b heter de tre rutene som endelig setter grotten - den første og forhåpentligvis siste - sportsklatreklippen i denne delen av Bohuslen (hvor det er og skal være fokus på naturlig sikrede ruter - untatt i ekstremt bratte granittgrotter).
Det er drøyt to år siden denne grotten ble funnet av Jappe Pålsgård og så av Jens Larsson, stifteren av 8a.nu, kanskje verdens største klatrenettsted. På bloggen hans ligger det en foreløpig topo av grotten. Etterhvert har det blitt noen ruter, men mye av det bratteste har vært altfor hardt og vått, men nå har både tørken og Magnus gjort sitt. Men det bratteste og hardeste står igjen. Forøvrig ser det ut til at de siste rutene strengt tatt kunne blitt noen av verdens hardeste kileruter - istedet har det blitt bare enda en hard sportsklatrerute som verden allerede har hundrevis av. På den andre siden ville det vel tatt litt tid før noen fikk gått den på kiler.
Noen av de sterke karene i 30-årene har gått nye ruter i øvre del av vanskelighetsskalaen, og det er gøy.
Tor Solholm har gått TorTur i Julsundet utenfor Molde, og selv om det er litt diskusjon rundt graden - så er den garantert ni eller hardere. Her er et bilde fra et av forsøkene fra den fine fotobloggen til Terje Aamodt
Lars Ole Gudevang har førstebesteget Magnum, 9 (9/9+?) på det nye craget Crazy Creek i Sirdalen. Kilde: Steepstone
Ellers har buldreren Øyvind Ville Sæter endelig fått gått et av de morsomste prosjektene i Oslo-området, selv om det fra mitt utgangspunkt er riktigere å si Drammens-området om Bergflødt-klippen som ligger på vestsiden av Lierdalen. Cirkus, cirkus (grad 9) er det gamle prosjektet Lierpillaren direkte, som i praksis har vært et ekstremt hopp fulgt av noen tynne lister inn i Lierpillaren. En passende rute for en av de sterkere og fremdeles relativt unge buldrerne, med fine bilder på hans egen fine blogg
Og etter å ha skrevet om alle disse morsomme prestasjonene, så er det på tide å pakke utstyret selv for å prøve å finne noen ugått linjer i Bohuslen - selv om jeg tror det sitter litt inne å klare den usikrede timeterseggen som jeg er avbildet på toppen av denne bloggen. Den ligger rett over fjorden for der vi holder til i alle ledige stunder, og er ti meter usikret klatring på niertallet. Tenker vi topptauer litt og skylder på varmen og formen ved hvert fall.
mandag 23. juni 2008
Tiden har stått stille for KrF i opposisjon
* KrF klarer ikke å skape ny politikk som er relevant for de brede lag.
* Partiet er fremdeles oppbrukt etter å ha vært statsministerparti i syv år.
* Tross regjeringens motorsagsmassakre mot KrF verdipåler, klarer ikke partiet å hente noe på det.
* Partiet sliter med å finne og være enige om et troverdig regjeringsalternativ.
Tilhengerne av et samarbeid til venstre har problemer med regjeringens brutale overkjøring i verdisakene. Av samme grunn svekkes motstanden mot et samarbeid med Frp.
* Og som en liten overraskelse: I all stillhet sier KrF ja til partnerskapsloven.
Dette er nok det oppsummeringen på spørsmålet ”Hva skal man si om KrF nå?” Jeg var med med i P2s politisk kvarter i NRK mandag morgen i forkant av KrFs sommeravslutning. De trengte vel et distriktsalibi helt fra Drammen, som kjenner partiet bra nok, og oppfyller NRKs hang til å la journalister intervjue journalister. Riktignok er det tre år siden jeg fulgte regjeringspartiet KrF svært tett i de syv årene med Bondevik som statsminister. Men heller ingen andre politiske redaksjoner har vært spesielt opptatt av partiet siden Bondevik gikk av i 2005.
Det er med god grunn at oppmerksomheten rundt partiet har havarert. .
For det første var partiet desimert av velgerne, i hvert fall halvert.
For det andre havnet partiet helt i skyggen av den rødgrønne flertallsregjeringen.
For det tredje gikk partiet inn i en politisk dvale.
Men nå er det ett år til valget, og da bør interessen for KrF våkne hos alle politisk interesserte.
For det kan lett bli KrF som sitter på vippen hvis alle meningsmålingene får rett i at de rødgrønne mister flertallet.
Men det er vanskelig å finne noen tegn i KrF på at partiet er på vei mot noe nytt etter tre år i opposisjon. Dagfinn Høybråten har nok sørget for å bli mer respektert som politiker internt på Stortinget i sin første periode, men partiet klarer ikke å skape velgerinteresse og klarer ikke å skape noe ny politikk som oppleves som relevant. Det er uansett to krevende mål, bare spør Erna Solberg om det.
Den politiske dvaletilstanden viser at KrF har noen store utfordringer:
* KrF er fremdeles politisk oppbrukt etter syv intense år som statsministerpartiet fra 1997 til 2005, med to ganske ulike regjeringskonsepter. Det er mye for alle partier, og særlig for et relativt lite parti. Da KrF traff planken i 1997 var det fordi Valgerd Svarstad Haugland hadde åpnet partiets profil, Kjell Magne Bondevik kombinerte troverdighet med et helt nytt regjeringsalternativ, og kontantstøtten satte partiet i sentrum av den politiske debatten. Et slikt sammentreff skjer ikke regelmessig.
* KrF har ikke klart å skape ny politikk som er relevant for velgerne. Det er krevende for et lite parti, og spesielt når partiet ser ut til å ha mistet en generasjon eller to som forsvant ut av partiet omtrent samtidig med regjeringsskiftet og lederskiftet.
* KrF har ikke klart å tjene på at regjeringen har gått løs på hjertesaker med motorsag. Regjeringen har slettet skolens kristne formålsparagraf, gjort om på kristendomsfaget, endret bioteknologiloven radikalt, og ikke minst fjernet grunnlovens kristne forankring og ar homofile og lesbiske å gifte seg og adoptere barn. KrF har vel aldri fått utfordret verdigrunnlaget sitt så kraftig på så kort tid. Men sakene har i begrenset grad skapt debatt, og KrF har tjent lite på debatten.
Spørsmålet er om partiet ikke evner eller ikke ønsker å markere seg på disse spørsmålene. KrFs problem er at velgerne vet hva partiet mener i disse sakene, og en for sterk fokusering på dette kan også skyve vekk velgergrupper som ikke er så opptatt av det. I den siste striden om ny ekteskapslov er det også interessant at Høybråten i liten grad har frontet dette spørsmålet, og at partiet dessuten i prosessen har endt opp med å godta partnerskapsloven.
* Partiet har vært splittet og mangler et troverdig regjeringsalternativ.
KrF vokste av flere grunner i 1997, men en av grunnene var at Bondevik representerte et helt nytt regjeringsalternativ som forente høyre-venstre motsetningene i partiet. Sentrum får ikke den muligheten igjen. Å gjenta samarbeidet med Høyre og Venstre, som de gikk til valg på i 2005 er sikkert det mest reelle valget nå. Men det frister nok ikke velgerne, og det vekker neppe begeistring. Ikke minst fordi det er så mange velgere som da vil foretrekke den 800 kg tunge gorillaen Frp på høyresiden.
De aller fleste i KrF vil ikke samarbeide med Frp ut over enkeltsaker. Men det valget har blitt vanskeligere nå fordi de rødgrønne så konsekvent har overkjørt KrF i viktige saker om kristendommens stilling i landet. Frp er det eneste partiet som konsekvent har vært enig. Det gjør det langt vanskeligere å holde Frp på en armlengdes avstand.
* Partiet er fremdeles oppbrukt etter å ha vært statsministerparti i syv år.
* Tross regjeringens motorsagsmassakre mot KrF verdipåler, klarer ikke partiet å hente noe på det.
* Partiet sliter med å finne og være enige om et troverdig regjeringsalternativ.
Tilhengerne av et samarbeid til venstre har problemer med regjeringens brutale overkjøring i verdisakene. Av samme grunn svekkes motstanden mot et samarbeid med Frp.
* Og som en liten overraskelse: I all stillhet sier KrF ja til partnerskapsloven.
Dette er nok det oppsummeringen på spørsmålet ”Hva skal man si om KrF nå?” Jeg var med med i P2s politisk kvarter i NRK mandag morgen i forkant av KrFs sommeravslutning. De trengte vel et distriktsalibi helt fra Drammen, som kjenner partiet bra nok, og oppfyller NRKs hang til å la journalister intervjue journalister. Riktignok er det tre år siden jeg fulgte regjeringspartiet KrF svært tett i de syv årene med Bondevik som statsminister. Men heller ingen andre politiske redaksjoner har vært spesielt opptatt av partiet siden Bondevik gikk av i 2005.
Det er med god grunn at oppmerksomheten rundt partiet har havarert. .
For det første var partiet desimert av velgerne, i hvert fall halvert.
For det andre havnet partiet helt i skyggen av den rødgrønne flertallsregjeringen.
For det tredje gikk partiet inn i en politisk dvale.
Men nå er det ett år til valget, og da bør interessen for KrF våkne hos alle politisk interesserte.
For det kan lett bli KrF som sitter på vippen hvis alle meningsmålingene får rett i at de rødgrønne mister flertallet.
Men det er vanskelig å finne noen tegn i KrF på at partiet er på vei mot noe nytt etter tre år i opposisjon. Dagfinn Høybråten har nok sørget for å bli mer respektert som politiker internt på Stortinget i sin første periode, men partiet klarer ikke å skape velgerinteresse og klarer ikke å skape noe ny politikk som oppleves som relevant. Det er uansett to krevende mål, bare spør Erna Solberg om det.
Den politiske dvaletilstanden viser at KrF har noen store utfordringer:
* KrF er fremdeles politisk oppbrukt etter syv intense år som statsministerpartiet fra 1997 til 2005, med to ganske ulike regjeringskonsepter. Det er mye for alle partier, og særlig for et relativt lite parti. Da KrF traff planken i 1997 var det fordi Valgerd Svarstad Haugland hadde åpnet partiets profil, Kjell Magne Bondevik kombinerte troverdighet med et helt nytt regjeringsalternativ, og kontantstøtten satte partiet i sentrum av den politiske debatten. Et slikt sammentreff skjer ikke regelmessig.
* KrF har ikke klart å skape ny politikk som er relevant for velgerne. Det er krevende for et lite parti, og spesielt når partiet ser ut til å ha mistet en generasjon eller to som forsvant ut av partiet omtrent samtidig med regjeringsskiftet og lederskiftet.
* KrF har ikke klart å tjene på at regjeringen har gått løs på hjertesaker med motorsag. Regjeringen har slettet skolens kristne formålsparagraf, gjort om på kristendomsfaget, endret bioteknologiloven radikalt, og ikke minst fjernet grunnlovens kristne forankring og ar homofile og lesbiske å gifte seg og adoptere barn. KrF har vel aldri fått utfordret verdigrunnlaget sitt så kraftig på så kort tid. Men sakene har i begrenset grad skapt debatt, og KrF har tjent lite på debatten.
Spørsmålet er om partiet ikke evner eller ikke ønsker å markere seg på disse spørsmålene. KrFs problem er at velgerne vet hva partiet mener i disse sakene, og en for sterk fokusering på dette kan også skyve vekk velgergrupper som ikke er så opptatt av det. I den siste striden om ny ekteskapslov er det også interessant at Høybråten i liten grad har frontet dette spørsmålet, og at partiet dessuten i prosessen har endt opp med å godta partnerskapsloven.
* Partiet har vært splittet og mangler et troverdig regjeringsalternativ.
KrF vokste av flere grunner i 1997, men en av grunnene var at Bondevik representerte et helt nytt regjeringsalternativ som forente høyre-venstre motsetningene i partiet. Sentrum får ikke den muligheten igjen. Å gjenta samarbeidet med Høyre og Venstre, som de gikk til valg på i 2005 er sikkert det mest reelle valget nå. Men det frister nok ikke velgerne, og det vekker neppe begeistring. Ikke minst fordi det er så mange velgere som da vil foretrekke den 800 kg tunge gorillaen Frp på høyresiden.
De aller fleste i KrF vil ikke samarbeide med Frp ut over enkeltsaker. Men det valget har blitt vanskeligere nå fordi de rødgrønne så konsekvent har overkjørt KrF i viktige saker om kristendommens stilling i landet. Frp er det eneste partiet som konsekvent har vært enig. Det gjør det langt vanskeligere å holde Frp på en armlengdes avstand.
Ikke gull for Gullaug
Det har vært en dårlig periode for alle som mener Gullaug er eneste alternativ for å få et nytt moderne sykehus i regionen. Selv om Thorbjørn Jagland i sin siste kronikk her i avisen fremdeles hadde tro på sykehusplanene, så er det mye som butter.
Den nye helseminister Bjarne Håkon Hanssen har ikke gitt noen løfter om å bygge nytt sykehus her, i motsetning til Sylvia Brustad. Hun oppnådde lite i forhold til de enorme forventningene som ble stilt til henne, og det var ikke bare hun selv som mente tiden var ute og at en avløsning derfor var nødvendig. Statsrådskiftene er politisk sett like spennende som stolleken. Men med Hanssen kan skiftet nulle ut alle løfter og planer - sikkert med unntakt av siste trinn til det nye sykehuset hjemme i Trøndelag.
Diskusjonen i utvalget som så på sykehusstrukturen rundt Oslo bekreftet at sterke krefter vil ha flere spesialisttjenester i Oslo, og mindre her i regionen. Underskuddene ved sykehuset tross rekordbudsjetter skaper også en debatt om det er nødvendig med mer nøkterne utbyggingsplaner.
Den siste planen fra sykehuset her om å bygge et supersykehus for en større region, inneholdt ingen planer om å samle vanlig sykehusdrift og psykiatrien. Det har vært en viktig grunn for å velge Gullaug.
Lierposten skrev torsdag at tomteeieren Orica vil flytte sykehusområdet til dyrket mark, og bygge flere boliger der sykehuset først var planlagt. Det bryter med jordvernet, og skal slite med å bli godtatt.
Vi kan håpe på en rask politisk avklaring, men det er bare ett drøyt år til valget. Det er flere tegn på at det ikke blir avklart før den tid enn at det blir en løsning. Med ny regjering er planene i spill igjen.
Alt dette kan gi en omkamp, inkludert en debatt om å beholde og utvide dagens plassering. Faren ved en slik strategi er at den kan vanne ut Gullaug-alternativet enda mer. Fordelen med en slik framgangsmåte, er at det da ligger klart et nytt alternativ hvis Gullaug-planene skulle bli begravd for godt i den fine matjorden som det nå forhandles om.
Leder i Drammens Tidende, 22. juni 2008
Den nye helseminister Bjarne Håkon Hanssen har ikke gitt noen løfter om å bygge nytt sykehus her, i motsetning til Sylvia Brustad. Hun oppnådde lite i forhold til de enorme forventningene som ble stilt til henne, og det var ikke bare hun selv som mente tiden var ute og at en avløsning derfor var nødvendig. Statsrådskiftene er politisk sett like spennende som stolleken. Men med Hanssen kan skiftet nulle ut alle løfter og planer - sikkert med unntakt av siste trinn til det nye sykehuset hjemme i Trøndelag.
Diskusjonen i utvalget som så på sykehusstrukturen rundt Oslo bekreftet at sterke krefter vil ha flere spesialisttjenester i Oslo, og mindre her i regionen. Underskuddene ved sykehuset tross rekordbudsjetter skaper også en debatt om det er nødvendig med mer nøkterne utbyggingsplaner.
Den siste planen fra sykehuset her om å bygge et supersykehus for en større region, inneholdt ingen planer om å samle vanlig sykehusdrift og psykiatrien. Det har vært en viktig grunn for å velge Gullaug.
Lierposten skrev torsdag at tomteeieren Orica vil flytte sykehusområdet til dyrket mark, og bygge flere boliger der sykehuset først var planlagt. Det bryter med jordvernet, og skal slite med å bli godtatt.
Vi kan håpe på en rask politisk avklaring, men det er bare ett drøyt år til valget. Det er flere tegn på at det ikke blir avklart før den tid enn at det blir en løsning. Med ny regjering er planene i spill igjen.
Alt dette kan gi en omkamp, inkludert en debatt om å beholde og utvide dagens plassering. Faren ved en slik strategi er at den kan vanne ut Gullaug-alternativet enda mer. Fordelen med en slik framgangsmåte, er at det da ligger klart et nytt alternativ hvis Gullaug-planene skulle bli begravd for godt i den fine matjorden som det nå forhandles om.
Leder i Drammens Tidende, 22. juni 2008
torsdag 19. juni 2008
Hagas avgang, rødgrønt punktum
Åslaug Hagas avgang er trist på grunn av årsakene og fordi hun har fått helseproblemer. I tillegg til hva dette betyr for henne, er det ikke bra for partiet og politikken. Den største politiske konsekvensen er for den rødgrønne flertallsregjeringen – og dermed for tre svært utsatte stortingsplasser i vår region.
Reaksjonene også fra lokale senterpartister viser at Haga ikke hadde noe alternativ slik saken utviklet seg til slutt. Men når avskjedsordene er over, vil oppmerksomheten bli rettet mot det sentrale spørsmålet: Hva i alle dager gjør regjeringen nå? Jens Stoltenberg har mistet en av sine mest sentrale allierte i kampen for å beholde regjeringsmakten neste høst. De andre seks statsrådene som har forlatt regjeringen er av et helt annet kaliber. Slik Anne Enger Lahnstein skapte sentrumsregjeringen var Haga avgjørende for den rødgrønne flertallsregjeringen. Så sant ikke Marit Arnstad gjør et overraskende comeback, står partiet uten en tilsvarende motor inn mot valget.
Avgangen vil i en viktig periode lamme en regjering som allerede har problemer med å utnytte flertallregjeringens handlekraft. Løftene på miljø, utjevning, skole og en rekke andre områder er i velgernes øyne neppe oppfylt. Hagas avgang svekker også det moralske overtaket som de rødgrønne har gitt seg selv. Å snakke om alt fra skattepolitikk, utjevning og nedbygging av strandsonen er ikke like lett etter dette.
På samme vis har et av Stoltenbergs viktigste kort vært å fremstå som et ryddig alternativ til et borgerlig kaos. Den fordelen er svekket etter avgangene det siste året, og særlig når partilederen etterlater seg et mer eller mindre hodeløst parti. Kaoset er ikke blitt mindre på borgerlig side, men for enkelte velgere som foretrekker orden kan en flertallsregjering med Frp og Høyre stå fram som et klarere alternativ.
Jens hadde før dette en stor utfordring i å restarte den rødgrønne visjonen. Hagas avgang forsterker nedturen for de rødgrønne. Det gjør også valgkampen tyngre for de tre utsatte stortingsplassene til Sp, SV og Ap her i Drammensregionen.
Leder i Drammens Tidende 20. juni
Reaksjonene også fra lokale senterpartister viser at Haga ikke hadde noe alternativ slik saken utviklet seg til slutt. Men når avskjedsordene er over, vil oppmerksomheten bli rettet mot det sentrale spørsmålet: Hva i alle dager gjør regjeringen nå? Jens Stoltenberg har mistet en av sine mest sentrale allierte i kampen for å beholde regjeringsmakten neste høst. De andre seks statsrådene som har forlatt regjeringen er av et helt annet kaliber. Slik Anne Enger Lahnstein skapte sentrumsregjeringen var Haga avgjørende for den rødgrønne flertallsregjeringen. Så sant ikke Marit Arnstad gjør et overraskende comeback, står partiet uten en tilsvarende motor inn mot valget.
Avgangen vil i en viktig periode lamme en regjering som allerede har problemer med å utnytte flertallregjeringens handlekraft. Løftene på miljø, utjevning, skole og en rekke andre områder er i velgernes øyne neppe oppfylt. Hagas avgang svekker også det moralske overtaket som de rødgrønne har gitt seg selv. Å snakke om alt fra skattepolitikk, utjevning og nedbygging av strandsonen er ikke like lett etter dette.
På samme vis har et av Stoltenbergs viktigste kort vært å fremstå som et ryddig alternativ til et borgerlig kaos. Den fordelen er svekket etter avgangene det siste året, og særlig når partilederen etterlater seg et mer eller mindre hodeløst parti. Kaoset er ikke blitt mindre på borgerlig side, men for enkelte velgere som foretrekker orden kan en flertallsregjering med Frp og Høyre stå fram som et klarere alternativ.
Jens hadde før dette en stor utfordring i å restarte den rødgrønne visjonen. Hagas avgang forsterker nedturen for de rødgrønne. Det gjør også valgkampen tyngre for de tre utsatte stortingsplassene til Sp, SV og Ap her i Drammensregionen.
Leder i Drammens Tidende 20. juni
søndag 15. juni 2008
Innvandrerregnskap i Drammen
Tirsdag vil Drammen bystyre be staten beregne merutgiftene knyttet til byens minoritetsbefolkning. Kravet er langt mindre betent enn innvandrerregnskapet som var et sentralt stridstema på 90-tallet. Den gang var målet å med regnskapet å stoppe innvandringen. I dag er målet å få mer penger fra staten til integrering.
Debatten er mer nyansert i dag. Frp er et annet parti enn den mer grovkornede forsamlingen som leflet med rasister og rasisme for over et dusin år siden. På samme vis er det ingen, selv i SV, som i dag ikke erkjenner at det har sin pris å integrere mennesker med en annen sosial og kulturell bakgrunn i et rimelig konformt norsk samfunn. Med litt unntak for Islam-debatten , så er dagens innvandringsdebatt mer nyansert enn før- selv om framtiden kanskje vil stemple den med andre ord. Et av de sentrale argumentene mot et innvandrerregnskap er at setter en prislapp på mennesker og er stigmatiserende. Men prislappen er satt allerede. Når Drammen får sin andel av skattekronene våre, er det gjort en nøye vurdering av hva velferd koster for mange grupper fra barn til eldre og innvandrere. I tillegg gis det direkte kroner til blant annet innbyggere som må integreres. I sin vennligste tolkning er brevet som bystyret nå skal vedta mer et spørsmål om kostnadene er riktig beregnet. Det må leses som enda et forsøk på å få regjeringen med på at Drammen får for liten andel av skattekronene, fra en kommune som er redd økonomien framover kan bli anstrengt.
Men risikoen ved et slikt regnskap er at det kan bidra til å stigmatisere en stor og sammensatt gruppe av byens befolkning, som sauses sammen under merkelappen “ikke-vestlige innvandrere”. Derfor kreves det av politikerne at dette regnskapet ikke misbrukes, enten det er i en opphetet valgdebatt eller behandlingen av et nytt asylmottak. En slik analyse kan være nyttig idebatten om kommunen får sin andel av skattekronene. Men det er ikke et komplett regnestykke over de langsiktige effektene av migrasjon. Og dessuten er det viktigere verdier enn bare de rent økonomiske som bør avgjøre hvordan vi skal behandle mennesker som bor eller ønsker å bo i Drammen.
Leder til Drammens Tidende, mandag 16. juni
Debatten er mer nyansert i dag. Frp er et annet parti enn den mer grovkornede forsamlingen som leflet med rasister og rasisme for over et dusin år siden. På samme vis er det ingen, selv i SV, som i dag ikke erkjenner at det har sin pris å integrere mennesker med en annen sosial og kulturell bakgrunn i et rimelig konformt norsk samfunn. Med litt unntak for Islam-debatten , så er dagens innvandringsdebatt mer nyansert enn før- selv om framtiden kanskje vil stemple den med andre ord. Et av de sentrale argumentene mot et innvandrerregnskap er at setter en prislapp på mennesker og er stigmatiserende. Men prislappen er satt allerede. Når Drammen får sin andel av skattekronene våre, er det gjort en nøye vurdering av hva velferd koster for mange grupper fra barn til eldre og innvandrere. I tillegg gis det direkte kroner til blant annet innbyggere som må integreres. I sin vennligste tolkning er brevet som bystyret nå skal vedta mer et spørsmål om kostnadene er riktig beregnet. Det må leses som enda et forsøk på å få regjeringen med på at Drammen får for liten andel av skattekronene, fra en kommune som er redd økonomien framover kan bli anstrengt.
Men risikoen ved et slikt regnskap er at det kan bidra til å stigmatisere en stor og sammensatt gruppe av byens befolkning, som sauses sammen under merkelappen “ikke-vestlige innvandrere”. Derfor kreves det av politikerne at dette regnskapet ikke misbrukes, enten det er i en opphetet valgdebatt eller behandlingen av et nytt asylmottak. En slik analyse kan være nyttig idebatten om kommunen får sin andel av skattekronene. Men det er ikke et komplett regnestykke over de langsiktige effektene av migrasjon. Og dessuten er det viktigere verdier enn bare de rent økonomiske som bør avgjøre hvordan vi skal behandle mennesker som bor eller ønsker å bo i Drammen.
Leder til Drammens Tidende, mandag 16. juni
onsdag 11. juni 2008
Nisjer uten nettvekst (Nisjene på låven?)
Det sies/skrives at nisjene er vinnerne på nett. Det stemmer ihvertfall ikke for de tradisjonelle nisjeavisene. De får det ikke til på nett. De er enten steindøde, i bunnsjiktet eller klarer ikke å vokse.
Det danske journalistnettstedet ejour har en artikkel om nisjenettsteder som sliter. Artikkelen tok for seg de kommersielle nisjene skapt av de store mediehusene. Situasjonen i Norge er ikke helt forskjellig. Noen gjør det bra innen økonomi, tekno og helse. Men det interessante er at de tradisjonelle papirnisjeavisene sliter tungt med å vokse på nett, målt ut fra topplisten til TNS Gallup. Alt tyder på at de går enn svært tøff framtid i møte hvis framtiden blir digital. For på nett har de ikke sjanse, så langt.
Morgenbladet og Klassekampen er knapt å regne som nettaviser, de legger ut noen få artikler som rene kopier av papirinnholdet. Vi snakker ikke web 1.0 engang, det er mer halvhjertet enn som så. Klassekampen har forøvrig et lukket forum, men det er ikke interaktivitet som står i fokus. Det er sikkert et strategisk valg ut fra ressurssituasjonen, mangelen på annonsemarked og for å tvinge leserne til å kjøpe papir.
Nationen og Vårt Land (hvor jeg jobbet fram til 2003) har derimot satset på nett, men ser ikke ut til å å komme seg ut av bunnnivået av norske nettaviser. Det er knapt snakk om vekst, tiltross for at de har profesjonelle drivere i Apressen interaktiv – som gir dem identisk utseende med hverandre og landets apresseaviser. Selv om det er fullverdige nettaviser med billedserier, debatter og alt som hører med - vl.no har til og med hatt kristne sjekkesider, så virker nettposisjonen svak. Vårt Land har omtrent like mange unike brukere som abonnenter. Det er vel knapt noen aviser med en like svak posisjon på topplisten til TNS Gallup. Nationen har noen flere brukere i forhold til papiropplaget, men ikke flere enn svakt plasserte lokalaviser. Så har kanskje disse to mediene en utfordring i at kjernepublikum kanskje ikke er det mest digitaliserte i Norge.
Dagsavisen er litt bedre stilt med brukere, men ikke med bruk. (Jeg var nyhetsredaktør der for ett år siden). Den har en mye sterkere posisjon enn de andre meningsbærende papiravisene med opptil 90000 unike brukere i snitt, jevnt over tre ganger flere enn papiropplaget. Men Dagsavisen ser ikke ut til å hatt vekst på nettet det siste året, verken i unike brukere eller sidevisninger – som ser ut til å være langt lavere enn for de fleste riks- og lokalaviser. Veksten kommer ikke tiltross for en kraftig designomlegging for litt over ett år siden. Den ga nettavisen en designpris, men har ikke gitt noen målbar effekt hos brukerne. Kanskje ligger årsaken i at det bare kom mer design, og ikke mer innhold. For året før økte antallet unike brukere i takt med at økt oppdateringstakt.
Så hvorfor klarer ikke nisjeavisene å bli nisjevinnere på nett?
1. Sliter med å lempe ut stoff på nett som ikke har stått i papiravisen.
2. Ikke lokalt nok, verken geografisk eller i forhold til nisjen. Den samme bredden som må til for å skape en stor nok avis til at det kan bli en avis, er kanskje ikke smal nok til å fange nisje-interessen. Unntaket er kanskje Klassekampen, som dyrker venstresidemenigheten så det holder. Men for det første er det kanskje også en grense på nett for hvor mange intervjuer med Audun Lysbakken det er mulig å publisere også på nett, og de ønsker altså bare å nå ut med sitt budskap til de som allerede er så innenfor at de har betalt et par tusen kroner for å få avisa på døra hver morgen.
3. Innholdet er ikke spesifikt viktig nok for brukerne. Yr.no er kanskje viktigere for bøndene enn nationen.no. Pengenettstedene drives av profittbegjæret, babyverden.no av interesse for barnet, 8a.nu følger klatringen tett osv.
4. Nettet dreper alt som ikke er interessant fordi det krever aktiv klikking, og kanskje er ikke disse nisjene spennende nok i innholdet, debattene er ikke engasjerende nok osv. Pressestøtten reduserer behovet for å treffe planken helt hos både markedet og leserne, men nettet krever treff på planken.
5. Satsingen er for liten. Disse nisjene har ikke eiere som har råd til å tape mange nok penger på å ha høy nok bemanning til å skape innhold eller utvikle tjenester som driver nettstedet oppover. De kan i mindre grad satse på annonsevekst, fordi ingen av dem er spesielt attraktive annonseorgan i utgangspunktet sammenlignet med riks- og lokalaviser med tyngre posisjoner.
Men det handler også om vilje til å satse og overføre ressurser til nett først publisering.
6. Nisjenettavisene utnytter i sum for få av nettets beste egenskaper: Raske oppdateringer, gode søk- og arkiv, interaktivitet, bilder med og uten bevegelse, lenking og plattformtankegang.
Nå kan man si at mange norske nettaviser sliter med disse punktene, men de fleste ser da ut til å ha fått en helt annen vekst de siste årene enn de meningsbærende nisjeavisene.
7. Felles for avisene det er snakk om her er at de alle ikke står på egne ben, men er helt avhengige av pressestøtte eller overføringer fra Fritt Ord. Slik sett er det kanskje riktig at de ikke satser tungt på nett, siden pressestøtten ikke gjelder for den digitale framtiden. Den er jo ikke bare en viktig støtte til papiraviser med en annen berettigelse enn penger - men også til Norske skog.
Eller så er det helt andre årsaker som en skarve lokalavisredaktør ikke ser her jeg sitter litt sent på kvelden og egentlig burde brydd meg om mine egne digitale utfordringer. Men andres ulykke er heller ikke å forakte.
Det danske journalistnettstedet ejour har en artikkel om nisjenettsteder som sliter. Artikkelen tok for seg de kommersielle nisjene skapt av de store mediehusene. Situasjonen i Norge er ikke helt forskjellig. Noen gjør det bra innen økonomi, tekno og helse. Men det interessante er at de tradisjonelle papirnisjeavisene sliter tungt med å vokse på nett, målt ut fra topplisten til TNS Gallup. Alt tyder på at de går enn svært tøff framtid i møte hvis framtiden blir digital. For på nett har de ikke sjanse, så langt.
Morgenbladet og Klassekampen er knapt å regne som nettaviser, de legger ut noen få artikler som rene kopier av papirinnholdet. Vi snakker ikke web 1.0 engang, det er mer halvhjertet enn som så. Klassekampen har forøvrig et lukket forum, men det er ikke interaktivitet som står i fokus. Det er sikkert et strategisk valg ut fra ressurssituasjonen, mangelen på annonsemarked og for å tvinge leserne til å kjøpe papir.
Nationen og Vårt Land (hvor jeg jobbet fram til 2003) har derimot satset på nett, men ser ikke ut til å å komme seg ut av bunnnivået av norske nettaviser. Det er knapt snakk om vekst, tiltross for at de har profesjonelle drivere i Apressen interaktiv – som gir dem identisk utseende med hverandre og landets apresseaviser. Selv om det er fullverdige nettaviser med billedserier, debatter og alt som hører med - vl.no har til og med hatt kristne sjekkesider, så virker nettposisjonen svak. Vårt Land har omtrent like mange unike brukere som abonnenter. Det er vel knapt noen aviser med en like svak posisjon på topplisten til TNS Gallup. Nationen har noen flere brukere i forhold til papiropplaget, men ikke flere enn svakt plasserte lokalaviser. Så har kanskje disse to mediene en utfordring i at kjernepublikum kanskje ikke er det mest digitaliserte i Norge.
Dagsavisen er litt bedre stilt med brukere, men ikke med bruk. (Jeg var nyhetsredaktør der for ett år siden). Den har en mye sterkere posisjon enn de andre meningsbærende papiravisene med opptil 90000 unike brukere i snitt, jevnt over tre ganger flere enn papiropplaget. Men Dagsavisen ser ikke ut til å hatt vekst på nettet det siste året, verken i unike brukere eller sidevisninger – som ser ut til å være langt lavere enn for de fleste riks- og lokalaviser. Veksten kommer ikke tiltross for en kraftig designomlegging for litt over ett år siden. Den ga nettavisen en designpris, men har ikke gitt noen målbar effekt hos brukerne. Kanskje ligger årsaken i at det bare kom mer design, og ikke mer innhold. For året før økte antallet unike brukere i takt med at økt oppdateringstakt.
Så hvorfor klarer ikke nisjeavisene å bli nisjevinnere på nett?
1. Sliter med å lempe ut stoff på nett som ikke har stått i papiravisen.
2. Ikke lokalt nok, verken geografisk eller i forhold til nisjen. Den samme bredden som må til for å skape en stor nok avis til at det kan bli en avis, er kanskje ikke smal nok til å fange nisje-interessen. Unntaket er kanskje Klassekampen, som dyrker venstresidemenigheten så det holder. Men for det første er det kanskje også en grense på nett for hvor mange intervjuer med Audun Lysbakken det er mulig å publisere også på nett, og de ønsker altså bare å nå ut med sitt budskap til de som allerede er så innenfor at de har betalt et par tusen kroner for å få avisa på døra hver morgen.
3. Innholdet er ikke spesifikt viktig nok for brukerne. Yr.no er kanskje viktigere for bøndene enn nationen.no. Pengenettstedene drives av profittbegjæret, babyverden.no av interesse for barnet, 8a.nu følger klatringen tett osv.
4. Nettet dreper alt som ikke er interessant fordi det krever aktiv klikking, og kanskje er ikke disse nisjene spennende nok i innholdet, debattene er ikke engasjerende nok osv. Pressestøtten reduserer behovet for å treffe planken helt hos både markedet og leserne, men nettet krever treff på planken.
5. Satsingen er for liten. Disse nisjene har ikke eiere som har råd til å tape mange nok penger på å ha høy nok bemanning til å skape innhold eller utvikle tjenester som driver nettstedet oppover. De kan i mindre grad satse på annonsevekst, fordi ingen av dem er spesielt attraktive annonseorgan i utgangspunktet sammenlignet med riks- og lokalaviser med tyngre posisjoner.
Men det handler også om vilje til å satse og overføre ressurser til nett først publisering.
6. Nisjenettavisene utnytter i sum for få av nettets beste egenskaper: Raske oppdateringer, gode søk- og arkiv, interaktivitet, bilder med og uten bevegelse, lenking og plattformtankegang.
Nå kan man si at mange norske nettaviser sliter med disse punktene, men de fleste ser da ut til å ha fått en helt annen vekst de siste årene enn de meningsbærende nisjeavisene.
7. Felles for avisene det er snakk om her er at de alle ikke står på egne ben, men er helt avhengige av pressestøtte eller overføringer fra Fritt Ord. Slik sett er det kanskje riktig at de ikke satser tungt på nett, siden pressestøtten ikke gjelder for den digitale framtiden. Den er jo ikke bare en viktig støtte til papiraviser med en annen berettigelse enn penger - men også til Norske skog.
Eller så er det helt andre årsaker som en skarve lokalavisredaktør ikke ser her jeg sitter litt sent på kvelden og egentlig burde brydd meg om mine egne digitale utfordringer. Men andres ulykke er heller ikke å forakte.
torsdag 5. juni 2008
Jepp, har startet blogg
Til slutt har jeg endelig fått somlet meg til å starte en blogg. Gått og ruget en stund, men når eksamen i flermedial ledelse er over så kan jeg ikke være en oppegående redaktør uten å ha blogg. Det kommer en mer ansvarlig redaktørblogg litt tettere inn i dt.no sitt domene også, men der har vi litt gamle verktøy og noen nye som ikke helt er ferdige. Så det får bli med denne foreløpig. Dessuten kan denne være noe mindre ansvarlig. Litt uklar innretning med fokus på medier, politikk, drammensområdet og ikke minst klatring, jeg innrømmer det. Men hva skal man gjøre når man er litt splittet i sine interesser. Det er vi jo alle.
Jeg innser også at som 41 åring med tre barn, så kan ny blogg bli tolket som en 40 årskrise. Ikke minst fordi jeg syns motorsykler virker dørgende kjedelig, har det fint med kona, og ikke kan begynne med risikoidrett fordi jeg allerede har klatret mot litt vel høye odds på noen av klatreturene opp gjennom årene. Da gjenstår det bare å realisere seg selv i det offentlige rom, og håpe at det blir tid til å skrive litt.
Jeg innser også at som 41 åring med tre barn, så kan ny blogg bli tolket som en 40 årskrise. Ikke minst fordi jeg syns motorsykler virker dørgende kjedelig, har det fint med kona, og ikke kan begynne med risikoidrett fordi jeg allerede har klatret mot litt vel høye odds på noen av klatreturene opp gjennom årene. Da gjenstår det bare å realisere seg selv i det offentlige rom, og håpe at det blir tid til å skrive litt.
Hiver bensin på bålet
Når den rødgrønne regjeringen kastes neste høst, så vil de tre partiene lure på om det var verdt å gi fra seg makten til den første regjering med Frp og Høyre for en miniøkning av bensin- og dieselavgiften. Gallupene for juni tyder på at de politiske konsekvensene kan bli såpass store.
Det er uforståelig at regjeringen gir sine fremste motstandere et slikt gavekort et drøyt år før valget, og det er forståelig at flere i Ap har protestert mot dette. Ifølge VG gjelder dette også partiets avgiftspolitiske talsmann Torgeir Michaelsen fra Drammen. I rene kroner, eller ører, betyr økningen ingenting opp mot et par kroners dyrere pris som kommer uansett på grunn av markedet. Men når det kommer på toppen, så betyr det veldig mye symbolsk for mange nok velgere. Bensinpriser er veldig synlige i forhold til andre utgifter, og engasjerer derfor sterkt. Og den gjør regjeringen sårbar for anklager om at den ikke forstår seg på vanlige folks liv.
Det er vanskelig å forstå begrunnelsen for å innføre den nå. Miljøgevinsten av fem øre mer på bensin og ti øre på diesel er omtrent lik null. Det får deg ikke til å kutte ut unødvendig kjøring Skattemessig betyr den omtrent ingenting for oljelandet Norge. I forhold til renteøkningen svir den begrenset i lommeboken hos hver enkelt. Miljøgevinsten ville regjeringen uansett fått av prisøkningen som markedet står bak. Vi har ikke tall fra Norge ennå, men i USA vil prisøkningen ifølge en blogger tilknyttet New York Times redusere klimautslippene fra bilene med omlag halvparten av det totale norske utslippene inkludert petroleumsindustrien.
Bensinprisene kommer uansett til å bli høyere i fremtiden fordi oljereservene minsker og klimaproblemene vil kreve strengere tiltak. Men endringen bør skje gradvis, og for å redusere konsekvensene må regjeringen vise at forholdene legges bedre til rette for alternativene. Til tross for protestene virker det som om mange er innstilt på å redusere sine klimautslipp. Men det må bli tid til omstilling, og ikke når utgiftene øker kraftig uansett. Skal regjeringen ha noen sjans til å nå fram bør Jens og Kristin låne et øre til folket, og ikke kreve fem øre mer.
Leder Drammens Tidende, 6. juni 2008
Det er uforståelig at regjeringen gir sine fremste motstandere et slikt gavekort et drøyt år før valget, og det er forståelig at flere i Ap har protestert mot dette. Ifølge VG gjelder dette også partiets avgiftspolitiske talsmann Torgeir Michaelsen fra Drammen. I rene kroner, eller ører, betyr økningen ingenting opp mot et par kroners dyrere pris som kommer uansett på grunn av markedet. Men når det kommer på toppen, så betyr det veldig mye symbolsk for mange nok velgere. Bensinpriser er veldig synlige i forhold til andre utgifter, og engasjerer derfor sterkt. Og den gjør regjeringen sårbar for anklager om at den ikke forstår seg på vanlige folks liv.
Det er vanskelig å forstå begrunnelsen for å innføre den nå. Miljøgevinsten av fem øre mer på bensin og ti øre på diesel er omtrent lik null. Det får deg ikke til å kutte ut unødvendig kjøring Skattemessig betyr den omtrent ingenting for oljelandet Norge. I forhold til renteøkningen svir den begrenset i lommeboken hos hver enkelt. Miljøgevinsten ville regjeringen uansett fått av prisøkningen som markedet står bak. Vi har ikke tall fra Norge ennå, men i USA vil prisøkningen ifølge en blogger tilknyttet New York Times redusere klimautslippene fra bilene med omlag halvparten av det totale norske utslippene inkludert petroleumsindustrien.
Bensinprisene kommer uansett til å bli høyere i fremtiden fordi oljereservene minsker og klimaproblemene vil kreve strengere tiltak. Men endringen bør skje gradvis, og for å redusere konsekvensene må regjeringen vise at forholdene legges bedre til rette for alternativene. Til tross for protestene virker det som om mange er innstilt på å redusere sine klimautslipp. Men det må bli tid til omstilling, og ikke når utgiftene øker kraftig uansett. Skal regjeringen ha noen sjans til å nå fram bør Jens og Kristin låne et øre til folket, og ikke kreve fem øre mer.
Leder Drammens Tidende, 6. juni 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)