Norges hardeste klatreområder - Lier er selvsagt med.

Hva er norges beste klatrekommuner. Lier ligger på pallplass når det gjelder sportsklatring, målt i de vanskeligste gradene. Det er ihvertfall posisjonen etter at Stian Christoffersen reførstebesteg Lierpillaren direkte på Bergflødt og graderte den 9/9+ for halvannen uke siden. Øyvind Ville Sæther gikk den i fjor, men med en liten stein å hoppe fra og de første tre boltene preklippet.

Det ble den tredje ruten av den graden i Lier. De to andre er Draumkvedet til Leif Henning Broch Johnsen og Latvia som jeg gikk rundt 2002 (og som jeg ærlig talt må innrømme at jeg er usikker på graden på). Begge ligger på Damtjern. I tillegg kommer to niere til på Damtjern og to niere til på Bergflødt.

Det er bare to andre kommuner i Norge som kan måle seg eller overgå det, så sant denne listen ikke er helt på jordet (selv om et par av de nyeste mangler). I Stjørdal har alle de sterke trønderne Hell-klippen, og der finnes det en 9+ og tre ruter gradert 9/9+. Samt en hel del niere. Det var her en av norges to første rute av denne graden, Tro på mirakler, ble gått av Pål Reiten. Det skjedde i 1995, samtidig som Martin Reimers gikk Pump Fiction på Fetsund. Den sistnevnte blir stadig vekk utfordret på graden, kanskje med rette selv om jeg må innrømme at jeg slet en stund med den.

Og i Bergen ligger den bratte alltid tørre Loddefjord med tre ruter gradert 9/9+, alle gått av Romsdalens store sønn Sindre Sæther da han studerte og klatret alt han kom over i noen år. Ifølge bkk.no-sidene er det også syv ruter gradert ni.

I forbifarten finner jeg ingen andre steder med så høy konsentrasjon av de vanskeligere sportsklatrerutene.

En annen kandidat er Sirdal, hvor Robert Caspersen har gått norges første 9+ med Fryktelig i tvil på Planet Ø og Kaleidoskop (gradert 9/9+) på Sirikrok.
Og på Myggveggen i Sogn og Fjordane har Magnus Midtbøe gått to 9/9+.

Det er kanskje sært å måle slikt, men når bloggen heter Drammensgranitt og Bergflødt og Damtjern ligger noen minutter unna med bil (men i hverdagen dessverre ganske uoppnåelig) så er det kanskje verdt en reflesjon og litt patriotisk omtale.
Selvsagt er det andre steder med mye mer klatring, som for eksempel Romsdal. Men nå snakker vi altså de hardest graderte rutene siden det altså er gått en ny hard en på Bergflødt.

De to feltene som har disse rutene i Lier er spesielle på hver sin måte. Damtjern var feltet hvor sportsklatringen i Norge fikk sin første 8+ i 1986 med Stive Dempere, og sin første nier to år senere med Per Hustads Maraton. (I mellomtiden hadde Håkon Hansen introdusert niertallet med sin bestigning av Stimulator 9- eller 9-/9 på Dale i Sandnes, uten at det helt ble anerkjent før i senere år og først nylig fikk den sin andrebestigning). Damtjern er et av de store klatrefeltene i Norge i forhold til historie og grad, og har vel et søttitalls ruter med mye kompromissløs klatring på tynne lister.

Bergflødt er et litt annet felt, med mange fantastiske linjer på åtter og niertallet som er opptil 40 meter lange og både pumpende og tynne. Det ble først utviklet litt tidlig på nittitallet, men var nesten ikke besøkt før på starten av 2000-tallet da de leste harde rutene ble gått av Robert Caspersen, Leif Henning Broch Hohnsen og Torkel Røisli. Flere av linjene her er blant de fineste i Norge for sin grad.

Lierpillaren har lenge vært et prosjekt, et kort opptak opp en pillar som starter med et solid hopp til noen tynne lister, og deretter svært tynt opp til den en allerede etablert rute som kommer inn fra siden og deretter et tjuetalls meter grei klatring gradert 9- til topps. Øyvind Sæther gikk som sagt ruten i fjor og graderte den ni. Når den nå ble gått uten hopp, og den vanskeligste bevegelsen på ruten er å klippe den tredje bolten, så er den i praksis etablert som en ny rute. Det kan diskuteres, og det blir gjort, om det er naturlig å utnevne nye bestigere hver gang ruten blir gått i bedre stil. Den diskusjonen kaster ikke jeg meg på. Uansett var det morsomt med en så spektakulær linje gått i god stil.

Ellers har Bergflødt også fått hull på et annet gammelt prosjekt i sommer. Klaus Øiseth fikk gått det gamle prosjektet Pil , gradert 9-/9. Det er, som navnet tilsier, direktestarten på Pil og bue. Det er et gammel Håkon Hansen prosjekt som er prøvd av flere. Det er dessverre skjemmet av at det er laget et tak på ruten, men selvsagt ikke av Klaus, på den veldig buldrete starten. I dag er det en selvfølge at man ikke gjør slikt. Klaus jobber med et nytt prosjekt hvor denne direktestarten går rett inn i en veldig hard og i mine øyne undergraderte ruten Rekyl (9-). Tilsammen bør det bli 9, om ikke et hakk hardere enn det også.

Det er uansett en fantastisk klippe som det er en gåte at ikke flere klatrere oppsøker, selv om jeg innser at en inngangsgrad på 8- på det meste unntatt en oppvarmingsrute gjør at det aldri blir noe folkeklippe. Men samtidig har det nesten bare vært gamle travere på de siste to besøkene jeg har hatt i september, og det å være der igjen med en Landmark og en Nilsen og en Øiseth føltes nesten som å bli satt nesten ti år tilbake i tid (bortsett fra at pumpen var kraftig redusert i mellomtiden).
Ok, nok prat. Det er på tide med en liten kjellertur for å se om det er mulig å ha noe å gjøre der til neste besøk.

Imponerende sølv - og juniorgenerasjon

Hannah Midtbøe viser igjen at hun er et av de større klatretalentene med å ta sølv i helgens europeiske ungdomscup, rett bak Charlotte Durif som er en av tidenes beste kvinneklatrere.
I noen år har det vært mye storebror Magnus sine prestasjoner som har preget norsk konkurranseklatring. Lillesøster Hannah endret på det da hun tok bronsje i buldre-EM for et år siden, og en fjerde og femteplass i ungdomscupen.
I år etablerer hun seg ytterligere, med en femteplass sist helg og nå sølv. Det ble også sølv i nordisk, som hun vant i fjor, bak svenskenes veldig gode ruteklatrer

Hun er heller ikke alene.
I kvinneklassen tok Tina Johansen Hafsaas en tiendeplass. Ikke helt i toppen, men klart et skritt i riktig retning og et tegn på at sommerens imponerende bestigning av 8+ i første forsøk ikke var et enkelttilfelle.

Tomas Tobiassen tok en syvendeplass i juniorklassen. Det er også en framgang, og han tok en sjetteplass i nordisk for noen uker siden.

Ellers er det selvsagt ingen grunn til å la være å nevne Magnus Midtbøes prestasjoner. Det er lett å bli bortskjemt av det han gjør. Sist helg ble han nummer to og fire (delt) i to av konkurransene i Durango rock master i Spania, som inkluderte de fleste av de beste. Helgen før vant han som vanlig nordisk mesterskap. Det ble også en 7. og 9. plass i de to siste verdenscupene.
Legg på en bestigning av Los Inconformistas gradet 9a i Rodellar og en 8c+ i Frankrike i august, så er det rett og slett enestående.

Vel, det var vel en liten oversikt over de unge og lovende sine fantastiske klatreliv. Selv ble det en tur i kjelleren i dag da det begynte å regne da det var på tide å spa fram et par timer for å dra på Bergflødt. Men slik er livet.