Klatrehistorien skrevet om: Norges første og andre 9- ble gått på Dale - den glemte kongeklippen

Bratte Rogalands Venner feirer med god grunn nyutgivelsen av klatreføreren for Rogaland. Jeg skal komme tilbake til den når jeg får sett ordentlig på føreren. Men føreren reskriver også klatrehistorien i forhold til hvem og hvor den første ruten av den "magiske" graden 8a (norsk 9-) ble gått.

Føreren er klar på at Kvantespranget til Alv Borge, gått i 1987, klart skal graderes 9-. Den ble først satt i 8+ av en beskjeden og ung førstebestiger, men knapt noen har klart å repetere den og de som etterhvert har gjort det mellom den forrige og den nye utgaven av føreren er ikke i tvil om graden. Den ble gått noen uker før Håkon Hansen gikk Stimulator, som også utstyres med graden 9- Nå har det lenge vært sagt at Stimulator var 9- eller 9-/9, men dengang fikk ikke graden helt fotfeste i mange miljøer og den fikk ikke helt den statusen som den fortjente. Istedet er det blitt mer eller mindre etablert som en sannhet at Per Hustads bestigning av Maraton på Damtjern i 1988 ikke bare var den første nierruten (grad 8b), men også den første på niertallet (det vil si 8a eller hardere). Dette er selvsagt rent kuriosa og ikke noe banebrytende historisk dokument, men la nå rett være rett og la den nye føreren for Dale avklare denne lille klatrenerdegreia.

I tillegg må det nevnes at Kvantespranget er en fantastisk linje opp en 49 meter loddrett glatt vegg, så det er ikke noen kort tullelinje det er snakk om.

Regraderingen viser at det lille, men svært dyktige klatremiljøet, i Stavanger dengang hadde de to hardeste rutene og kanskje de to beste klatrerne når det gjaldt grisekrimping på mer eller mindre vertikale ruter. Det var nok ikke helt opplagt for et voksende og sterkt klatremiljø i Oslo, hvor det også var litt kniving om å gå de hardeste rutene. Nå har jo Håkon fått sin velfortjente plass i norsk sportsklatrehistorie med mange av de hardeste bestigningene i tiåret som fulgte. Alv er vel heller ikke direkte underkjent, men dette er kanskje med på å løfte ham opp som en av de store sportsklatrerne i den tiden da vanskelighetsgradene tok et "kvantesprang". Siden Alv er fysiker av rang, så er nok ikke navnet helt tilfeldig for de som vet hva et kvantesprang innebærer.

Ellers bekrefter bare føreren at Dale må være en av de aller beste sportsklippene i Norge, og jeg har aldri forstått hvorfor det ikke får flere besøk. For oss som vokste opp som klatrere i Stavanger og på Dale på midten av 80-tallet så var det selvsagt superbra. Besøk fra de beste Oslo-klatrerne som Marius Morstad og Leif Henriksen tidlig på 80-tallet var også med på å sette en standard å strekke seg etter (ihvertfall for Håkon og Alv som var gode nok til det, vi andre fikk nøye oss med syverne).

Men selv i dag så står Dale fram som en glemt kongeklippe, og det er også plasseringen med utsikt over den gamle asylinstitusjonen og Gandsfjorden og Stavangerhalvøya. Det er nesten 130 133 ruter der, og de aller fleste av dem er flotte linjer. For å sitere Neil Grisham og Leo Houlding fra et besøk på slutten av 90-tallet da vi viste dem klippen: "Almost every line is a world classic".

Riktignok er det ikke veldig bratt, og det kan bli litt krimpete på åttertallet. Men det gjelder også Damtjern, og det er fine riss og mange av de beste linjene er ikke boltet istykker (slik det dessverre er på mange andre rissklipper på Sør- og Vestlandet).

Den store gåten for meg på 90-tallet, da mange valfartet til Sirikrok og andre moteklipper som stort sett var for vanskelige for mange av dem uansett, var hvorfor ikke flere reiste til Dale og Bergsagel og klatret på to av de flotteste klippene når det gjelder fin klatring på sekser- og syvertallet (og altså hardere enn det også for de som er sterke nok til det).

Dale er nesten klatrebart året rundt, og kombinert med flotte Stavanger, jærstrendene og alt det andre fine (jada, jeg er ikke spesielt nøytral eller upatriotisk fra oppveksten), så er dette en bra klatregrunn til å legge turen hit. Og så skal jeg heller komme tilbake til mye annet fint fra Rogalandsføreren etterhvert. Noe tok jeg også i denne bloggposten om i gratisføreren for flertaulengdersrutene i Rogaland som BRV la ut digitalt før i år.

En liten tilføyelse på virkelig pirkenivå i forhold til en beskrivelse i boken. Rutenavnet Likfunn blir tilskrevet en død person fra Dale psykiatriske som hadde ramlet utfor veggen. Det er ikke helt riktig. Den døde kvinnen ble funnet på den andre siden av klippen da vi var tre personer som så etter buldre, og hun hadde ikke fallt men bare lagt seg ned for å sove og sannsynligvis omkommet en frostnatt etter å ha rømt og gått opp den bratte skråningen. Det skjedde året før vi oppdaget henne, og ifølge mine kolleger dengang i hjelpekorpset ble det bare lett et par dager etter henne. Jeg tenkte dengang, at det ville blitt lett mer hvis en frisk person hadde forsvunnet fra området, siden det var bare 500 meter i luftlinje fra institusjonen til der vi fant den omkomne over ett år etterpå. Men det er nå en helt annen historie.

Therese Johaug på Mont Blanc og andre skistjerner som har klatret

I dag har vi et nytt eksempel på skistjerner som bruker sin fantastiske form til å komme seg opp på litt høye topper. Therese Johaug har vært på Mont Blanc, og det er selvsagt godt dokumentert.

Hun er ikke den første, og noen komplett liste over har jeg heller ikke. Men for klatrekuriosaens skyld, så er det et par eksempler her:
To godt kjente skinavn som har klatret er Thomas Alsgaard og Vegard Ulvang.
Alsgaard har klatret endel klippe inne og ute, og er vel den av stjernene som faktisk har klatret på noe annet enn høye og klatreteknisk lette topper. Han skriver også om det i boken sin. Her forteller han også at han har et buldrerom for å trene, og mener det er nyttig for skiløpingen også.

Vegard Ulvang er vel den av skistjernene som har klatret mest i høyden, spesielt da han var med på den svært omtalte ekspedisjonen til de fem høyeste toppene på fem kontinenter som Ivar Tollefsen organiserte i 1995 med blant andre Ralph Høibakk og Arne Næss jr. Han kom også nesten opp på Everest, og har vært på diverse andre turer. Men dette skjedde etter at han hadde sluttet som eliteløper.

Ellers har Alsgaard som ekspertkommentator på tv flere ganger framhevet Axel Teichmanns klatreferdigheter . Den tyske toppløperen står også fram som en rimelig ivrig klatrer på hjemmesiden sin. Men det er mulig Alsgaard blander det norske og tyske graderingssystemet når han sier at tyskeren klatrer grad åtte. For hvis jeg har lest det riktig, så er det den tyske grad åtte det er snakk om, som tilsvarer norsk 7+. Hard nok det fra en som definitivt har fokuset på en annen idrett.

Ellers har vi jo enkelte klatrere som utmerker seg i begge grener, om enn ikke helt på skielitenivå. Vi har for eksempel Klaus Øiseth, som går noen av de vanskeligste klipperutene i Norge og samtidig går Birken godt under tre timer.

Første twitter-melding fra toppen av Mount Everest

Okei, dette er en tullenyhet og den hører strengt tatt ikke hjemme på en klatreblogg som dette. Men det er altså for første gang sendt en twittermelding fra toppen av Everest. Siden jeg er mer enn middels opptatt av flermedial utvikling, så kombinerer den ubetydelige hendelsen klatreinteresse og digitalinteresse.
How Cool is that? Kenton Cool for å være helt presis, som er navnet på den engelske alpinisten/guiden som hadde med seg en fancy nok smartmobil som kunne gjøre dette etter at det har blitt opprettet en basestasjon for mobiler - og den ligger selvsagt i Everest BASEcamp.

Litt forklaring:  Twitter er en sosial meldingstjeneste som fungerer litt som facebook, hvor man legger ut meldinger på opptil 140 tegn. Denne tjenesten er mest populær blant mediefolk og politikere og lignende i Norge, men i USA og UK er den omtrent like poppis som Facebook.

Noen fine klatreprestasjoner i påsketider

Her er noen små oppdateringer fanget opp på 8a.nu og andre steder som det kan være greit å få fram og sette i en liten sammenheng. Må blogge litt også, kan ikke bare jobbe og henge rundt på lett klatring med datter og skadet finger.

Ny 8A-bulder fra Maria Sandbu Davies
Maria Sandbu Davies fra Trondheim har gått en ny 8A-bulder i påska med Lynx på Vingsand. Fremdeles er det bare tre kvinner i den klubben, med Therese Johansen og Hannah Midtbø som de to andre. Maria gikk også Odins bue, som er et veldig langt bulder på Harbak, med samme grad i fjor. Ikke verst start på russefeiringen,
Kilde er scorecard på 8a.nu

På samme buldrefelt på Fosen-halvøya gikk ett år yngre Tarjei Hamre gikk den solide graden 8A+ med Power line. Det er bra støtet av en tenåring.
Kilde er scorecard på 8a.nu


Tilbake fra skade
Thilo Schröter fant veien til nasjonale nyheter etter et dramatisk fall pga snøskred fra standplass hvor han brakk skulderen. Da er det hyggelig å se at han også klatret hardt på Vingsand med en 7B-bulder. Bra av en rekonvalsens.

Han kan sikkert bli inspirert av Bjørn Sætnan, som brakk hånden ifjor og i påsken flashet en 7C-bulder ved Lyse kirke i Bohuslän, den flotte linja "Jorden rundt i en kundevagn" som henger over veien - for de som er lommekjent. Det er en uvanlig buldreflashegrad for norske klatrere.


Noen fine kilebestigninger

Bror Morten Ranum har klatret Ruby´s cafe, grad 8+ på kiler i Indian Creek og onsightet grad 8 i de samme naturlige sikrede rissene. Det er endel som har gått den graden, men svært få utenfor norden og grad 8 er vel også noe av det hardeste gått på kiler i første forsøk. Bror Ranum har gått flere harde kileruter tidligere, blant annet Rätt lett, og har også repetert den vanskelige ruta Ultima Thule (grad 8) med Sunniva Hoel Aas for et par år siden. Jeg kjente ikke til den bestigningen før jeg hørte om den i våres, og det er vel strengt tatt noe av det hardeste friklatret av en norsk kvinne i en storvegg hvor Sunniva ledet opp til grad 7+/8-.

Thomas Meling repeterte Rätt lett på Häller i påsken, den første ruta på naturlige sikringer gradert 9-, men etter at endel av oss hadde gått den tok vi sjansen på å sette den fantastiske og stilige i 8+. Dermed føyer Thomas seg inn i rekken av få klatrere som både går harde ruter i Patagonia, med nordpillaren på Fitzroy i vinter og harde kileruter. Bjørn Eivind Årtun er også medlem av den klubben, for han har gått samme ruta. Ikke for å være nasjonalistisk, men det er ikke så mange alpinister som er såpass gode i begge disipliner.

Sterke Stian slår til igjen
Stian Christophersen står fram som den mest effektive hjemlige klatreren med sin tredje ruta på 8b og 8b+ i april med bestigningen av Le coq sportif (grad 9) på Hvarnes i dag. Tyder på en landslagstrener og fysioterapeut med god praktisk kompetanse.

Okei, det var en litt springende bloggpost med noen litt tilfeldige oppdateringer som kanskje hver for seg ikke skriver norgeshistorie, men det er nå sikkert kjekt å få det fram uansett.

Video av beste kvinneklatrer - laget av en ganske sterk journalist

Tina Johnsen Hafsaas er intervjuet og filmet VGNett, eller VGTV som de også kaller seg. Fint intervju hvor Tina cruiser opp og ned Vulkan-veggen i Oslo.
Men siden denne bloggen skal utfylle og fordybe det som står om klatring ellers, så gjenstår det bare å legge til at journalisten Øystein Jarlsbo selv er en svært habil klatrer gjennom mange år. Den tidligere landslagsspilleren i hockey har også gått vanskelige klipperuter.

Når jeg først er på klatrekuriosa-baggen, så er han ikke alene om å kunne klatre av journalister.
VG alene har solid klatrekampetanse på ulike områder.
Journalist Linn Kathrine Yttervik har både klatret grad 8 og prøvd seg på 8000 meters toppen Cho Oyu, en sprek kombinasjon. Og den prisbelønte fotografen Harald Henden har også klatrebakgrunn fra Bergen og Himalaya. Blant annet var han med på et forsøk på Broad peak i 1987, en tur ledet av nåværende NTK-leder Ragnhild Amundsen.

I kombinasjonen av Himalaya og journalister/skribenter er det forøvrig vanskelig å slå Jon Gangdal, som er den nordmann som har flest 8000-meter bestigninger. Han har en lang journalistkarriere, blant annet i Drammens Tidende som jeg er redaktør for nå, Dagbladet, TV2 og mange andre steder. Nå er han forfatter og rådgiver.

Ellers har Lars Gilberg i Vårt Land markert seg som en svært solid klatrer og journalist, med flere bestigninger i Thailand opp til grad 8a (9-).

I Romsdals Budstikke har Iver Gjelsteinli vært journalist med en laaang klatrekarriere. Og rundt om i redaksjonene finnes det mange flere selvsagt, men det var bare noen som falt ned på tastaturet mens jeg likevel skrev et tulleblogginnlegg siden det var gått en uke siden sist.

Truer med å stoppe klatring på klippe med nazirutenavn

En sosialdemokrat i Sverige truer med å stoppe klatring på en klippe fordi rutene er utstyrt med nazistiske rutenavn. Avisa Dagens Nyheter har kost seg med denne pussige striden i et par dager nå etter at rutenavn som ”Kristallnatten”, ”Swastika” och ”3:e riket” har opprørt lokale aktører. Klippen ligger i et naturreservat, og politikeren mener derfor at det i verste fall er aktuelt å forby klatringen og ta ned boltene hvis ikke rutenavnene endres.

Klatreforbundet i Sverige vurderer nå å lage en rutenavnspolicy hvor det oppfordres til å bruke rutenavn som ikke støter folk, mens mannen bak Stockholms klatrefører syns det er en veldig overreaksjon fra politikeren.

Det er nok lettest å være enig med sistnevnte, selv om nazirutenavn nok ville slitt endel med å bli godtatt på norske klipper - jeg kommer ihvertfall ikke på noen klipper hvor det har skjedd. Det er litt pussig at klatrerne har laget slike klatrenavn, spesielt med de nynazistiske problemene som Sverige har hatt.

I den grad det er støtende rutenavn i Norge, så er vel det mest i forhold til de mer klassiske sex- og dophentydningene - selv om det heller ikke er veldig vanlig. Med en kjapp titt på noen førere er det vel et par felt på hver sin side av Ytre Oslofjord som eventuelt kunne støtt de mest pripne. På den litt perifere klippen Verket i Hurum ligger ruter med navn som Føderør, Blowjob, Slimpropp osv. Ikke veldig elegant, men jeg tviler på at selv Hurum KrF går bananas.
På den andre siden av fjorden ligger Hankø, hvor det er en pussig kontrast mellom de royale og rike hyttefeltene og klatreruter med dopslang som Mekker´n trekker´n og Bakern smaker´n - for å ta noen eksempler. Fordelen her er vel at de som lettest lar seg støte ikke er de som lettest kjenner til dopbetydninngen.

Så har vi rutenavn som hentyder på at det har vært en kamp å komme opp, og som bruker krigssjargong eller slag. Som Stalingrad i Nedre Sydstup på Kolsås - en av norges første syvere, men det er noe helt annet. Ben Moon brukte det vel litt bevisst da han klatret noen av de da hardeste rutene i Frankrike, og brukte navn på slagsteder som Agincourt hvor britene slo franskmennene i middelalderen.

Rutenavn som Piknik med døden på Bergflødt i Lier kan kanskje også virke litt støtende på naboene med tanke på hentydningen til filmen med de litt innavlede lokale.

Men i Trollveggen er det et pussig eksempel på at navnet var litt for støtende for turistnæringen. Den urepeterte ruta "Död at alla (prektige blonde vikinger) finner du ikke igjen på turistinformasjonsplakaten ved parkeringen under Trollveggen. Husker jeg ikke helt feil, så heter den der Katedralen, eller noe lignende.

Uansett, det er en grunn til at dette tagges og arkiveres under "klatrekuriosa". Der hører den hjemme. Og takk til 8A.nu som har lenket til DNs artikler