Klatrehistorien skrevet om: Norges første og andre 9- ble gått på Dale - den glemte kongeklippen

Bratte Rogalands Venner feirer med god grunn nyutgivelsen av klatreføreren for Rogaland. Jeg skal komme tilbake til den når jeg får sett ordentlig på føreren. Men føreren reskriver også klatrehistorien i forhold til hvem og hvor den første ruten av den "magiske" graden 8a (norsk 9-) ble gått.

Føreren er klar på at Kvantespranget til Alv Borge, gått i 1987, klart skal graderes 9-. Den ble først satt i 8+ av en beskjeden og ung førstebestiger, men knapt noen har klart å repetere den og de som etterhvert har gjort det mellom den forrige og den nye utgaven av føreren er ikke i tvil om graden. Den ble gått noen uker før Håkon Hansen gikk Stimulator, som også utstyres med graden 9- Nå har det lenge vært sagt at Stimulator var 9- eller 9-/9, men dengang fikk ikke graden helt fotfeste i mange miljøer og den fikk ikke helt den statusen som den fortjente. Istedet er det blitt mer eller mindre etablert som en sannhet at Per Hustads bestigning av Maraton på Damtjern i 1988 ikke bare var den første nierruten (grad 8b), men også den første på niertallet (det vil si 8a eller hardere). Dette er selvsagt rent kuriosa og ikke noe banebrytende historisk dokument, men la nå rett være rett og la den nye føreren for Dale avklare denne lille klatrenerdegreia.

I tillegg må det nevnes at Kvantespranget er en fantastisk linje opp en 49 meter loddrett glatt vegg, så det er ikke noen kort tullelinje det er snakk om.

Regraderingen viser at det lille, men svært dyktige klatremiljøet, i Stavanger dengang hadde de to hardeste rutene og kanskje de to beste klatrerne når det gjaldt grisekrimping på mer eller mindre vertikale ruter. Det var nok ikke helt opplagt for et voksende og sterkt klatremiljø i Oslo, hvor det også var litt kniving om å gå de hardeste rutene. Nå har jo Håkon fått sin velfortjente plass i norsk sportsklatrehistorie med mange av de hardeste bestigningene i tiåret som fulgte. Alv er vel heller ikke direkte underkjent, men dette er kanskje med på å løfte ham opp som en av de store sportsklatrerne i den tiden da vanskelighetsgradene tok et "kvantesprang". Siden Alv er fysiker av rang, så er nok ikke navnet helt tilfeldig for de som vet hva et kvantesprang innebærer.

Ellers bekrefter bare føreren at Dale må være en av de aller beste sportsklippene i Norge, og jeg har aldri forstått hvorfor det ikke får flere besøk. For oss som vokste opp som klatrere i Stavanger og på Dale på midten av 80-tallet så var det selvsagt superbra. Besøk fra de beste Oslo-klatrerne som Marius Morstad og Leif Henriksen tidlig på 80-tallet var også med på å sette en standard å strekke seg etter (ihvertfall for Håkon og Alv som var gode nok til det, vi andre fikk nøye oss med syverne).

Men selv i dag så står Dale fram som en glemt kongeklippe, og det er også plasseringen med utsikt over den gamle asylinstitusjonen og Gandsfjorden og Stavangerhalvøya. Det er nesten 130 133 ruter der, og de aller fleste av dem er flotte linjer. For å sitere Neil Grisham og Leo Houlding fra et besøk på slutten av 90-tallet da vi viste dem klippen: "Almost every line is a world classic".

Riktignok er det ikke veldig bratt, og det kan bli litt krimpete på åttertallet. Men det gjelder også Damtjern, og det er fine riss og mange av de beste linjene er ikke boltet istykker (slik det dessverre er på mange andre rissklipper på Sør- og Vestlandet).

Den store gåten for meg på 90-tallet, da mange valfartet til Sirikrok og andre moteklipper som stort sett var for vanskelige for mange av dem uansett, var hvorfor ikke flere reiste til Dale og Bergsagel og klatret på to av de flotteste klippene når det gjelder fin klatring på sekser- og syvertallet (og altså hardere enn det også for de som er sterke nok til det).

Dale er nesten klatrebart året rundt, og kombinert med flotte Stavanger, jærstrendene og alt det andre fine (jada, jeg er ikke spesielt nøytral eller upatriotisk fra oppveksten), så er dette en bra klatregrunn til å legge turen hit. Og så skal jeg heller komme tilbake til mye annet fint fra Rogalandsføreren etterhvert. Noe tok jeg også i denne bloggposten om i gratisføreren for flertaulengdersrutene i Rogaland som BRV la ut digitalt før i år.

En liten tilføyelse på virkelig pirkenivå i forhold til en beskrivelse i boken. Rutenavnet Likfunn blir tilskrevet en død person fra Dale psykiatriske som hadde ramlet utfor veggen. Det er ikke helt riktig. Den døde kvinnen ble funnet på den andre siden av klippen da vi var tre personer som så etter buldre, og hun hadde ikke fallt men bare lagt seg ned for å sove og sannsynligvis omkommet en frostnatt etter å ha rømt og gått opp den bratte skråningen. Det skjedde året før vi oppdaget henne, og ifølge mine kolleger dengang i hjelpekorpset ble det bare lett et par dager etter henne. Jeg tenkte dengang, at det ville blitt lett mer hvis en frisk person hadde forsvunnet fra området, siden det var bare 500 meter i luftlinje fra institusjonen til der vi fant den omkomne over ett år etterpå. Men det er nå en helt annen historie.