Robert Caspersen og Bjørn-Eivind Årtun har til nå klatret den kjente isruta Exocet på Cerre Standhart i Patagonia, skriver Robert på Norrøna-bloggen. Sterke vinder forpurret litt mer ambisiøse planer på Torre Egger, mens en kort soldag sørget for at Årtun endelig kom seg helt på toppen av Standhart etter noen forsøk tidligere.
Mens Årtun har gått mange harde ruter i Patagonia de siste vintrene, er dette den første til Caspersen. Robert har til gjengjeld en av de mest imponerende Klatre-CVene i Norge med ruter opp til 8c, 8a+ onsight, flere NM-titler og mange førstebestigninger av vanskelige og tekniske storvegger i kalde eller høye strøk opp Trango Pulpit i Himalaya og i Dronning Mauds land i Antarktis. Det er vel heller ikke så mange andre trebarnsfedre som går krevende Patagonia-ruter.
mandag 13. desember 2010
søndag 5. desember 2010
Norsk mesterskap med klare topper
Klatre-NM i Sogndal i helgen ga ingen overraskelser blant vinnerne.
Her er resultatlisten fra Sogndal klatreklubb, eksemplarisk raskt lagt ut av en klubb som får til alt fra klatrevegg i verdensklasse til gode arrangementer.
Og her er Norsk Klatring sitt gode referat allerede, i motsetning til meg har Henning Wang både skrevet saken og deltatt i konkurransen. Jeg oppdaget denne saken omtrent da jeg skrev ferdig denne bloggen.
Magnus Midtbø vant klart i en finale uten veldig stor konkurrase, og hvor resten av finalefeltet viste at på seniorsiden er det lite som skjer bak Magnus. Sølvvinner er Eirik Birkelund Olsen, noe som er svært hyggelig og imponerende med tanke på at han brakk ryggen i Ceuse for halvannet år siden. (Her er en reportasje fra NRK Nordnytt om come-backet tidligere i år)
I en tid hvor det skjer veldig mye spennende i norsk klatring, så gir finalefeltet i herreklassen grunn til å lure på om konkurranseklatringen for senior har stagnert på nivået bak Midtbø.
Jeg vil tro at klatrenivået på finalistene er omtrent som det var på 90-tallet. Med unntak av Lars Ole Gudvang som har hatt et sterkt klatreår med førstebestigning av 8c og flere harde onsighter på 8a/8a+-nivå på Kalymynos. Så selv om 2010 er et år hvor det har skjedd mer enn noensinne - så står også endel ting litt still. Det kan hende reiseavstanden til Sogndal reduserte deltakelsen litt, men finalen er stort sett folk som har gjort det bra i konkurranser - med litt unntak.
Kvinneklassen ser ut fra resultatlisten ut som en walk-over for 16 åringen Tina Johnsen Hafsaas, som legger enda en topplassering på listen over et sterkt klatreår som nordisk mester, nordisk juniorbuldremester, sølv i juniornordisk og finaleplasser i den europeiske ungdomscupen - i tillegg til sterk uteklatring selvsagt. Det var ingen andre av de andre kvinneklatrerne som har klatret hardt i år som stilte i denne konkurransen.
Juniorklassene for guttene var preget av de to vanlige duellene med flinke folk.
Martin Skaar Olsund vant over Tarjei Hamre. Og Jacob Heber Norum vant over Thilo Schröter. Men i den yngre juniorklassen var det også et par sterke kandidater til som utfordret de to første, og det gjør det spennende framover. Klassen for yngre gutter junior var også den største gruppen.
Kvinnejuniorklassene har jeg egentlig ikke grunnlag for å skrive noe om, siden jeg ikke kjenner dem og de i liten grad har markert seg til. Men juniorvinneren Ragnhild Eriksrud er intervjuet av NRK Sogn og Fjordane i forkant her.
Her er resultatlisten fra Sogndal klatreklubb, eksemplarisk raskt lagt ut av en klubb som får til alt fra klatrevegg i verdensklasse til gode arrangementer.
Og her er Norsk Klatring sitt gode referat allerede, i motsetning til meg har Henning Wang både skrevet saken og deltatt i konkurransen. Jeg oppdaget denne saken omtrent da jeg skrev ferdig denne bloggen.
Magnus Midtbø vant klart i en finale uten veldig stor konkurrase, og hvor resten av finalefeltet viste at på seniorsiden er det lite som skjer bak Magnus. Sølvvinner er Eirik Birkelund Olsen, noe som er svært hyggelig og imponerende med tanke på at han brakk ryggen i Ceuse for halvannet år siden. (Her er en reportasje fra NRK Nordnytt om come-backet tidligere i år)
I en tid hvor det skjer veldig mye spennende i norsk klatring, så gir finalefeltet i herreklassen grunn til å lure på om konkurranseklatringen for senior har stagnert på nivået bak Midtbø.
Jeg vil tro at klatrenivået på finalistene er omtrent som det var på 90-tallet. Med unntak av Lars Ole Gudvang som har hatt et sterkt klatreår med førstebestigning av 8c og flere harde onsighter på 8a/8a+-nivå på Kalymynos. Så selv om 2010 er et år hvor det har skjedd mer enn noensinne - så står også endel ting litt still. Det kan hende reiseavstanden til Sogndal reduserte deltakelsen litt, men finalen er stort sett folk som har gjort det bra i konkurranser - med litt unntak.
Kvinneklassen ser ut fra resultatlisten ut som en walk-over for 16 åringen Tina Johnsen Hafsaas, som legger enda en topplassering på listen over et sterkt klatreår som nordisk mester, nordisk juniorbuldremester, sølv i juniornordisk og finaleplasser i den europeiske ungdomscupen - i tillegg til sterk uteklatring selvsagt. Det var ingen andre av de andre kvinneklatrerne som har klatret hardt i år som stilte i denne konkurransen.
Juniorklassene for guttene var preget av de to vanlige duellene med flinke folk.
Martin Skaar Olsund vant over Tarjei Hamre. Og Jacob Heber Norum vant over Thilo Schröter. Men i den yngre juniorklassen var det også et par sterke kandidater til som utfordret de to første, og det gjør det spennende framover. Klassen for yngre gutter junior var også den største gruppen.
Kvinnejuniorklassene har jeg egentlig ikke grunnlag for å skrive noe om, siden jeg ikke kjenner dem og de i liten grad har markert seg til. Men juniorvinneren Ragnhild Eriksrud er intervjuet av NRK Sogn og Fjordane i forkant her.
torsdag 2. desember 2010
Blånisser og Bleaunisser i Drammen
Alle med litt fjellkunnskap vet at blånissene vanligvis holder hus i Innerdalstårnet. Men her er et skjermbilde fra NRKs populære juleserie som viser at de også har tatt seg en tur til buldresteinene i det som heter 800 meteren i Drammensmarka, like ved Aron skisenter.
Her er Blånisse-episoden nrk super
Det krever nok litt spesiell steinkompetanse - samt at man følger med på barne-tv. Men klatreren Marius Grimsæth fra Oslo har fått barn og er klatrenerd nok til å kjenne igjen de kalkede starttakene på buldresteinen som ligger rett ved parkeringsplassen der lysløypa starter. Takk til han for bildene. Det dårlige ordspillet med blånisser og bleaunisser skal jeg ta ansvar for selv. (Henspeiler på Fontainebleau, populært kalt Bleau, utenfor Paris - som er verdens buldresentrum) (Vitser som må forklares er aldri veldig morsomme).
800 meteren er forøvrig et hyggelig lite buldrefelt som har blitt litt populært etter en solid omtale i Klatring og i gratismagasinet ID-Magasinet. Det er et par hundre meter å gå fra parkeringsplassen, og har ett 40-talls greie problemer og et par harde prosjekter.
Her er beskrivelsen av feltet på dkk sin hjemmeside.
Her er noen bilder fra buldreområdet, uten blånisser.
Og her er Anders Johansens fører for sitt morsomme tiltak med å lage en sirkel av bulderne der, kanskje den første av sitt slag i Norge. Slike sirkler finnes ellers mest i Fontainebleau, derfor er det faktisk relevant å snakke om Bleaunisser i Drammen.
tirsdag 30. november 2010
Et par fine klatrevideoer fra Bohuslän og Østmarka
Snøen har satt seg i Drammen, som for tiden er det største snøhullet i Norge. Fine greier. Det er uansett fantastisk med tørr klippe og perfekte forhold på Damtjern den første helga i november, og pang: Full vinter en drøy uke etterpå og deretter full fryser.
En tur til Bohuslen for å stenge hytta avdekket også litt kalde forhold, eller full vinter som det også heter. Det blir uansett lenge til neste tur dit. Men i går tikket det inn en fin video fra buldringen på Häller som gjør at vi kan drømme om våren igjen.
Den er laget av den amerikanske klatreren Walker Kearney. Han er en sterking bosatt i Gøteborg eller lignende som har en fin klatreblogg som i stor grad handler om buldring i Bohus og Gøteborg. Videoen viser fram noen av de fine og litt harde bulderne på steinene under den kjente klippen som utgjør hjertet av klatringen i Bohuslän.
I går kom det også en fin video fra buldring i Østmarka. Den er laget av Øyvind Ville Sæther, som også er en sterk og hyggelig klatrer med en fin blogg. Jeg har et litt spesielt forhold til buldringen i Østmarka, siden jeg var med på å utvikle området da vi flyttet inn i nabolaget til den buldrebare delen av Østmarka for drøyt ti år siden. Kona var gravid med førstejenta, og vi gikk mange turer i marka hvor den ene bratte steinen etter den andre. Det er andre, spesielt Hjarrand Julsrud, som også flyttet opp i området omtrent samtdig, som skal ha æren for å ha vært mest aktive. Siden har det blitt mange buldre på mange områder pusset fram av mange ivrige klatrere, og en egen fører laget av Truls Larsen. Nå er det kanskje et av de viktigste buldreområdene i landet. Det er nok mest fordi det er bynært den største samlingen buldrere i Norge, men det er også mange fine problemer i et fint naturområde.
Her er forøvrig en oversikt over litt av buldringen der på det fine nettstedet Bouldering.no, som har den beste nettoversikten over buldringen i Østmarka.
Her er en liten sak fra Norsk-klatring.no om området
En tur til Bohuslen for å stenge hytta avdekket også litt kalde forhold, eller full vinter som det også heter. Det blir uansett lenge til neste tur dit. Men i går tikket det inn en fin video fra buldringen på Häller som gjør at vi kan drømme om våren igjen.
Den er laget av den amerikanske klatreren Walker Kearney. Han er en sterking bosatt i Gøteborg eller lignende som har en fin klatreblogg som i stor grad handler om buldring i Bohus og Gøteborg. Videoen viser fram noen av de fine og litt harde bulderne på steinene under den kjente klippen som utgjør hjertet av klatringen i Bohuslän.
I går kom det også en fin video fra buldring i Østmarka. Den er laget av Øyvind Ville Sæther, som også er en sterk og hyggelig klatrer med en fin blogg. Jeg har et litt spesielt forhold til buldringen i Østmarka, siden jeg var med på å utvikle området da vi flyttet inn i nabolaget til den buldrebare delen av Østmarka for drøyt ti år siden. Kona var gravid med førstejenta, og vi gikk mange turer i marka hvor den ene bratte steinen etter den andre. Det er andre, spesielt Hjarrand Julsrud, som også flyttet opp i området omtrent samtdig, som skal ha æren for å ha vært mest aktive. Siden har det blitt mange buldre på mange områder pusset fram av mange ivrige klatrere, og en egen fører laget av Truls Larsen. Nå er det kanskje et av de viktigste buldreområdene i landet. Det er nok mest fordi det er bynært den største samlingen buldrere i Norge, men det er også mange fine problemer i et fint naturområde.
Her er forøvrig en oversikt over litt av buldringen der på det fine nettstedet Bouldering.no, som har den beste nettoversikten over buldringen i Østmarka.
Her er en liten sak fra Norsk-klatring.no om området
søndag 28. november 2010
Buldre-NM med harde krav for å komme på pallen
Det har vel knapt vært mer krevende å bli blant de beste enn i helgens buldremesterskap.
Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.
Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.
Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.
I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.
For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)
Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.
Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.
Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.
Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.
I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.
For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)
Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.
søndag 21. november 2010
Gode resultater for Sandbu og Hafsaas
Tina Johnsen Hafsaas perset og fikk en sjetteplass i klasse A mens Maria Davies Sandbu fikk åttendeplass i juniorfinalen i den europeiske ungdomscupen i Kranj søndag. Dette er den viktigste konkurransen på nivået under verdenscupen for de yngste klatrerne.
Dermed fortsetter det gode året for de to fremste konkurranseklatrerne for øyeblikket. Dette er 16 år gamle Tinas beste plassering i denne cupen, og hun ble nettopp nordisk mester for senior. 18 år gamle Sandbu fikk den samme fine åttendeplassen i Junior-VM i Edinburgh i september, og vant junior-nior-nordisk tidligere i høst.
Begge har perset solid i år med ruter opp til 9-/9, mens Sandbu er en av de ytterst få (tre) jentene som har buldret grad 8A.
Jakob Heber Norum ble nummer 19 i gutteklassen.
Dermed fortsetter det gode året for de to fremste konkurranseklatrerne for øyeblikket. Dette er 16 år gamle Tinas beste plassering i denne cupen, og hun ble nettopp nordisk mester for senior. 18 år gamle Sandbu fikk den samme fine åttendeplassen i Junior-VM i Edinburgh i september, og vant junior-nior-nordisk tidligere i høst.
Begge har perset solid i år med ruter opp til 9-/9, mens Sandbu er en av de ytterst få (tre) jentene som har buldret grad 8A.
Jakob Heber Norum ble nummer 19 i gutteklassen.
torsdag 11. november 2010
Bladet Klatring i 100
Norsk klatring i 100
I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.
Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.
Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.
Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.
Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.
Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.
I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.
Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.
Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.
Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.
Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.
Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.
lørdag 6. november 2010
Nordiske mestre i klatring: Magnus Midtbø og Tina Johnsen Hafsaas
Lørdag kveld fikk Norge dobbeltseier nordiske mesterskap i klatring etter finalen i Helsinki, melder 8a.nu. Magnus Midtbø tok herretittelen, uten at det var noen stor bombe. Noe mer overraskende, men desto morsommere, var det at Tina Johnsen Hafsaas ble kvinnevinner. 16-åringen har hatt et stort år med sterke prestasjoner, men at hun skulle bli nordisk mester var langtfra opplag. Sist måned ble hun nummer to i junior-nordisk i Oslo, den samme gode finske jenta Matilda Nordman (morsomt ordspill med to nordmenn i tet) som slo henne der kom også rett før henne i den europeiske juniorserier for et par helger siden. Svenske Malin Holmberg er også en utrolig dyktig klatrer nær verdenstoppen som har dominert de nordiske mesterskapene i flere år og går 9- i første forsøk titt og ofte. Hun fikk tredje.
Og med fare for å huske feil, så tror jeg Tina dermed blir den yngste kvinnelige nordiske mesteren.
Magnus tok ifølge klatreforbundet sin sjette strake nordiske tittel, og han var vel da også omkring 16 år da han tok sin. Jeg lurer på om ikke han også var den yngste da. Jeg tror medaljist Tomi Nytorp også var 16 i sitt første år han tok pallen, men husker ikke om han vant eller ble nummer to i forhold til Pål Reiten en gang på 90-tallet i pre-søkbare tider.
For Magnus sin del så må det være en utfordring at han er så klar favoritt, samtidig som det kanskje ikke er like lett å trigge seg til et nordisk mesterskap som til en verdenscup. Det er dyktige utfordrere, selv om de ligger opptil flere grader under. Men i en konkurranse kan alt skje, slik det gjorde på nordisk buldremesterskap sist måned i Stockholm. Men som den utrolig solide utøveren han er, så gikk dette bra ifølge resultatlisten ihvertfall.
De to andre norske deltagerne: Sindre Sæther fikk sjetteplass og Eirik Birkelund Olsen 9. plass. For tromsøværingen Birkelund Olsen må det være en fantastisk prestasjon med tanke på at han ble alvorlig skadet i et fall ifjor.
Resultatlista er her
Og med fare for å huske feil, så tror jeg Tina dermed blir den yngste kvinnelige nordiske mesteren.
Magnus tok ifølge klatreforbundet sin sjette strake nordiske tittel, og han var vel da også omkring 16 år da han tok sin. Jeg lurer på om ikke han også var den yngste da. Jeg tror medaljist Tomi Nytorp også var 16 i sitt første år han tok pallen, men husker ikke om han vant eller ble nummer to i forhold til Pål Reiten en gang på 90-tallet i pre-søkbare tider.
For Magnus sin del så må det være en utfordring at han er så klar favoritt, samtidig som det kanskje ikke er like lett å trigge seg til et nordisk mesterskap som til en verdenscup. Det er dyktige utfordrere, selv om de ligger opptil flere grader under. Men i en konkurranse kan alt skje, slik det gjorde på nordisk buldremesterskap sist måned i Stockholm. Men som den utrolig solide utøveren han er, så gikk dette bra ifølge resultatlisten ihvertfall.
De to andre norske deltagerne: Sindre Sæther fikk sjetteplass og Eirik Birkelund Olsen 9. plass. For tromsøværingen Birkelund Olsen må det være en fantastisk prestasjon med tanke på at han ble alvorlig skadet i et fall ifjor.
Resultatlista er her
fredag 5. november 2010
Den komplette oversikten over klatring rundt Drammen
Anders Johansen er en flink og nøyaktig klatrer som har laget en flott oversikt over alle slags klatrevegger eller potensielle klatrevegger rundt Drammen. Det foreligger både som et google-kart og som en oversiktsside.
Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.
Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.
Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.
Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.
Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.
Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.
søndag 24. oktober 2010
Yes, Stian Christophersen går en ny 8c
Stian Christophersen har gått en ny rute gradert 8c, og endelig sørget for at Hvarnes har fått en rute som står i stil med klippen og forventingene til den. Søndag gikk han Shantaram, og i motsetning til den litt glatte og langtekkelige boka med den tittelen, så er det en skikkelig kraftprestasjon. Den føyer seg inn i den korte listen over de vanskeligste klipperutene i Norge, som har blitt fordoblet i år. (Sånn cirka).
Her bilde på Steepstone fra søndagens bestigning.
Hvarnes ligger tre mil nord for Larvik langs Numedalslågen, og ble oppdaget og begynt utviklet på tampen av 80-tallet. Omtrent samtidig med at Stian begynte å klatre som et ungt talent fra Asker. Vi visste da at noen av norges vanskeligste ruter ville bli gått på den 50 meter svært bratte hovedveggen. Men av ulike grunner stoppet det litt opp etter noen fine ruter. Så har feltet blitt reoppdaget, litt av Grenlandsklatrerne, og mest av det iherdige ruteutviklerradarparet Torkel Røisli og Leif Henning Broch Johnsen for noen år siden. De fikk gått flere av linjene, og Leif Henning kom et stykke opp i hovedveggen med ruta Ouish forlengelse, grad 8b+, som ble gått i 2009.
Den nye ruta til Stian går rett opp der den sistnevnte ruta bøyer litt av (fint tegnet opp i føreren, som selvsagt allerede er oppdatert av Torkel)
Beskrivelsen, mest presist beskrevet på Steepstone.com, som jo har vært aktive på Hvarnes i år, er: 35m klatring, 7c+ til hvil på ca 25m, så et 7C/C+ bulder på 5 flytt som avsluttes med en catch. Litt kryptisk kanskje, men mye litt tung klatring før knallharde buldreflytt på toppen.
I disse årene, mens Hvarnes lå litt brakk, har Stian først og fremst etablert seg som en av de beste buldrerne i landet, blant annet med et NM-gull i fjor og et par 8B-bestigninger i år. Men det har også blitt et par harde ruter. Han gikk Lierpillaren direkte, grad 8b+, ifjor i litt friskere stil enn førstebestigningen. Og i år har det altså blitt ny rutepers med 8c-graden - den vanskeligste som er etablert i Norge.
8c ble innført i Norge av Robert Caspersen i 1998, og siden er det ikke blitt etablert en høyere grad. Det gikk mange år før Flykrasj ble etablert med den graden på Hell utenfor Trondheim. I år har det blitt minst to nye slike ruter, Lars Ole Gudvang satte den på sin nye rute på Kvam utenfor Sogndal.
Og så er det diskusjonen om ikke Klaus Øiseths Direkte Rekyl på Bergflødt også fortjener graden, men det er en annen sak. Det er kanskje også andre harde ruter som ligger i det landskapet, uten at jeg som tidligere skrevet ønsker eller kan påta meg noen dommerrolle i slike spørsmål. Det er ett hakk over min klatrekompetanse.
Og fremdeles er det plenty med potensiale på Hvarnes, det er linjer klare for den som vil klatre opp hele hovedveggen på det bratteste.
Her bilde på Steepstone fra søndagens bestigning.
Hvarnes ligger tre mil nord for Larvik langs Numedalslågen, og ble oppdaget og begynt utviklet på tampen av 80-tallet. Omtrent samtidig med at Stian begynte å klatre som et ungt talent fra Asker. Vi visste da at noen av norges vanskeligste ruter ville bli gått på den 50 meter svært bratte hovedveggen. Men av ulike grunner stoppet det litt opp etter noen fine ruter. Så har feltet blitt reoppdaget, litt av Grenlandsklatrerne, og mest av det iherdige ruteutviklerradarparet Torkel Røisli og Leif Henning Broch Johnsen for noen år siden. De fikk gått flere av linjene, og Leif Henning kom et stykke opp i hovedveggen med ruta Ouish forlengelse, grad 8b+, som ble gått i 2009.
Den nye ruta til Stian går rett opp der den sistnevnte ruta bøyer litt av (fint tegnet opp i føreren, som selvsagt allerede er oppdatert av Torkel)
Beskrivelsen, mest presist beskrevet på Steepstone.com, som jo har vært aktive på Hvarnes i år, er: 35m klatring, 7c+ til hvil på ca 25m, så et 7C/C+ bulder på 5 flytt som avsluttes med en catch. Litt kryptisk kanskje, men mye litt tung klatring før knallharde buldreflytt på toppen.
I disse årene, mens Hvarnes lå litt brakk, har Stian først og fremst etablert seg som en av de beste buldrerne i landet, blant annet med et NM-gull i fjor og et par 8B-bestigninger i år. Men det har også blitt et par harde ruter. Han gikk Lierpillaren direkte, grad 8b+, ifjor i litt friskere stil enn førstebestigningen. Og i år har det altså blitt ny rutepers med 8c-graden - den vanskeligste som er etablert i Norge.
8c ble innført i Norge av Robert Caspersen i 1998, og siden er det ikke blitt etablert en høyere grad. Det gikk mange år før Flykrasj ble etablert med den graden på Hell utenfor Trondheim. I år har det blitt minst to nye slike ruter, Lars Ole Gudvang satte den på sin nye rute på Kvam utenfor Sogndal.
Og så er det diskusjonen om ikke Klaus Øiseths Direkte Rekyl på Bergflødt også fortjener graden, men det er en annen sak. Det er kanskje også andre harde ruter som ligger i det landskapet, uten at jeg som tidligere skrevet ønsker eller kan påta meg noen dommerrolle i slike spørsmål. Det er ett hakk over min klatrekompetanse.
Og fremdeles er det plenty med potensiale på Hvarnes, det er linjer klare for den som vil klatre opp hele hovedveggen på det bratteste.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)