Caspersen og Skog vant prisen for tiårets bratte utøver på Fri flyts 10-årsfest

Nå betyr neppe prise all verden for Cecilie Skog i en høst hvor hun mistet mannen sin på K2, tapet av Rolf Bae er uansett en altfor høy pris å betale mot alt annet.
Men både for Cecilie Skog og Robert Caspersen er det en anerkjennelse av det de har bidratt med det siste tiåret.

Skog: Selv om alt blekner i forhold til ulykken, så har Skog gjennomført polar- og toppturer som ingen kan matche i sum.
Jeg håper at hun tross ulykken i sommer godtar en liten oppfriskning av prestasjonene: Hun var den første norske kvinnen på toppen av en 8000-meter. Hun har klatret Everest, og de største toppene på de fleste kontinenter. Hun har gått for egen maskin til syd-og nordpolen. Det er en annen kvinne som har vært på "de tre polene", svenske Tina Sjögren. Men når i hun i sommer var på toppen av K2, så gjør det henne til en av verdens fremste utforskere - for å bruke et begrep som favner polar- og høyfjellfarere. Bare et dusin kvinner har vært på K2, mange av dem er dessverre døde nå. Noen av dem har vært på Everest også, men ingen har også vært på polene.

Caspersen: Robert er et godt valg av tirårsprisen fordi han har flyttet norsk klatring på de vesentligste områdene. Han førte sportsklatringen opp på et nytt nivå med den første ruten gradert 8c, Fryktelig i tvil på Planet Ø i Sirdal, og med mange harde onsights (klatret i første forsøk). Samtidig har han ført storveggsklatringen videre med de tre krevende tekniske ruter i Antarktis og den ekstremt krevende storveggsruten på Trango Pulpit. Legg på norges vanskelige kilerute og en haug med førstebestigninger osv så har man et ferdighetsnivå og en giring på et så høyt og bredt spekter at det er få i verden som har vært like gode og allsidige.

Magnus Midtbø var også nominert, både i tiårsklassen og i publikumsavstemningen om årets bratte utøver. Juryen skal ha ros for å se at han i det året han fyller 20 allerede har en solid karriere ingen andre kan måle seg mot. Hans prestasjoner på sportsruter og konkurranser er i en verdensklasse vi ikke har sett før i Norge. Men det er på et litt smalere spekter, og jeg har en følelse av at det i litt brede friluftslivsmiljøer ikke helt forstår hvilket idrettslig nivå den mest krevende sportsklatringen representerer. Jeg syns Magnus klart hadde fortjent prisen årets bratte utøver, og er en soleklar kandidat neste gang tiårets utover skal deles ut.

Nå er det vanskelig med en slik kåring, som Fri Flyt har opprettet for å favne om alt det bratte som ikke er ski- og brettkjøring. Så de to ble også veiet og målt opp mot alt fra elvepadlere til surfere og kitere og nedoverbakkesyklister. Jeg kan ikke uttale meg om de andre utøverne, men det virket som en riktig vurdering. Og så hopper jeg glatt over den litt mer krevende øvelsen å filosofere over om det er riktig å rangere og lage priser for slike friluftsopplevelser. Det er en annen diskusjon.

Ellers var både Sindre Sæther og Hannah Midtbø nominert som årets bratte utøver, og Trango-ekspedisjonen nominert som årets prestasjon.
Og Norrøna delte ut en egen pris til De alpine redningsgruppene i Norge. Det var en hyggelig anerkjennelse til viktige miljøer som gjør en solid frivillig innsats på et svært nødvendig felt som krever en helt annen kompetanse enn det Røde Kors og andre solide aktører kan bidra med

Og Fri flyt skal ha ros for alt de har bidratt med gjennom ti år i forhold til å skape gode holdninger til friluftsliv sammenlignet med alt det kommersielle søppelet som finnes i denne bransjen, og for å skape et felles miljø for en rekke former for bratt friluftsliv. Fin fest var det også.